Å ha Sør-Sudan som ett av sine spesialfelt, gjør dagene svært travle for Øystein H. Rolandsen. Han er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) med Øst-Afrika og Afrikas horn som hovedområde.
Gjennom sine feltreiser har han humpet tusenvis av kilometer på ufremkommelige veier. Det går stort sett bra. Mindre bra går det i det i Sør-Sudan, hvor det gikk fra håp – til misere. ”Tilbake til start”, sier forskeren om situasjonen i dag. Når han skal puste ut er favorittdestinasjonen Italia, men anbefalingen har ikke alltid vært like vellykket.
– Hvor mange reisedager har du i året?
– 50-100 alt avhengig av hvilke prosjekter jeg jobber med. Før dro jeg på lange feltarbeid, i de seinere år blir det ofte flere og kortere turer.
– Hvorfor reiser du så mye i jobben din?
– Jeg forsker på Afrika og fred og konflikt. Som historiker og områdespesialist må jeg drar dit hvor kildene og informantene er. Formidling av forskning til et internasjonalt publikum er også en viktig del av jobben og jeg drar også rundt og holder foredrag og forelesninger. I tillegg er forskning en grunnleggende transnasjonal aktivitet hvor det er mye samarbeid på tvers av landegrenser og man må møte kolleger for å bli kjent og for å komme videre i prosjekter.
– Hva er det beste med å reise?
– Jeg er grunnleggende rastløs og jeg hadde trolig trives veldig dårlig i en jobb hvor jeg var bundet til kontorstolen. Til og med å være in transit gir en god følelse – om det er sittende høyt opp i lufta eller humpende rundt på landsbygda i Sør-Sudan. Det er bevegelse, et fristed og en mulighet. Det er alltid like interessant å treffe mennesker som tilsynelatende er forskjellig fra meg selv, men som det viser seg at jeg likevel har mye til felles med. Men, det er viktig å si at jobbreising kan være ganske krevende og særlig turer ut i «bushen» krever mye både av forberedelser og mens man reiser.
– Hva har du alltid med deg i håndbagasjen - bortsett fra PC/Ipad?
– Her skulle jeg vel sikkert sagt noe åndfullt om en lykkestein eller et skrukkete bilde, men jeg tror mange som reiser mye blir usentimentale og pragmatiske. De forteller heller om hva de IKKE tar med seg, og triks for å pakke så lite som mulig. En luksus jeg unner meg er å ha med en bok.
– Har du en favorittdestinasjon du vil anbefale folk å reise til - og hvorfor akkurat her?
– Jeg elsker Italia på et helt irrasjonelt grunnlag og vil helst reise dit. Men, mange som har dratt på min anbefaling kommer av en eller annen grunn skuffet tilbake, så jeg tror jeg må anbefale noe annet. I Afrika er Etiopia helt unikt med flott natur, masse interessante historie og folk som kan virke innesluttede, men som er veldig hyggelig når du blir kjent med dem. Sånn sett, burde nordmenn kjenne seg som hjemme. Nå har jo også Ethiopian Airlines åpnet direkteflyvning fra Gardermoen. Den eneste utfordringen er at den politiske situasjonen har tilspisset seg og mange etiopiere er i en vanskelig situasjon. Det kan også gjøre det utrivelig å være turist.
– Hva har gjort mest inntrykk på deg når du har vært i felt?
– Hvordan folk forholder seg til usikkerhet – at det mulig å leve et hverdagsliv i de mest ekstreme situasjoner. At folk midt oppe i alvoret kan være hyggelig, gjestfrie, smile og le når det kan komme et bombefly når som helst og neste uke kan landsbyen bli brent. Men også hvordan fred, eller i det minste sikkerhet, kan forandre et område i løpet av få år. Dette var tydelig i Sør-Sudan hvor jeg besøkte de samme områdene flere ganger fra 2002-2013 og hvor jordbruket og kvegflokker tok seg opp, markeder og byer vokste i fredstid. Nå er vi jo dessverre mer eller mindre tilbake til start.
– Ditt beste reisetips?
– Med fare for å være litt klam hverdagsfilosof, så tror jeg at det viktigste er å ta seg tid til å være tilstede der man er og fokusere på menneskene man møter og aktivitetene man deltar i. Jobbreiser blir ofte hektiske og jeg må som regel organisere alt ved reisene mine selv, både det praktiske og det faglige innholdet og det er lett å bli opphengt i det som skal skje videre. Det er en vanskelig øvelse å oppleve øyeblikkene mens de pågår. Og hadde jeg vært over seksti så ville jeg lagt til noe om hvordan dagens teknologi gjør dette enda vanskeligere.
