Hun har vært mer i skogen enn de fleste. Silje Marie Haugland er seniorrådgiver i Norad, ved seksjon for klima, skog og grønn økonomi. Hun har vært aktiv miljøverner siden hun startet i Natur og Ungdom da hun var 15 år gammel. Nå handler mye av arbeidshverdagen om DR Kongo sine enorme skoger.
– Hvor mange reisedager har du i året?
– Jeg har nok reist litt mindre enn jeg vanligvis ville ha reist i år og fjor, på grunn av to små barn hjemme, men jeg har vært i DR Kongo fire ganger det siste året, og har også hatt noen kortere reiser til Geneve og Paris.
– Hvorfor reiser du så mye i jobben din?
– Jobben min går ut på å følge opp regnskogsprogrammer i Sentralafrika, det såkalte Kongobassenget, der Norge blant annet har et kjempeviktig samarbeid med DR Kongo. Landet har den neststørste regnskogen etter Amazonas. Vi jobber tett med FN, Verdensbanken, andre givere, sivilsamfunn, og ikke minst nasjonale myndigheter, og det er viktig å være med på møtene og følge opp hva som skjer i landet. Selv om jeg daglig bruker e-post og skype, er det alltid mye mer effektivt å være tilstede og kunne diskutere med samarbeidspartnere ansikt til ansikt. Dessuten gir det veldig nyttig innsikt i hvordan det daglige arbeidet til partnerne er, og hvordan dynamikken er mellom de ulike aktørene. Det å bli bedre kjent med partnerne og ha uformelle samtaler utenom møtene, kan også være veldig viktig for å bygge tillit og forstå de ulike problemstillingene bedre.
– Hva er det beste med å reise?
– Det verste må være at man ofte må stå opp klokken 3.30 en søndag morgen for å rekke flyet til DR Kongo for å kunne rekke frem til møter en mandag morgen. Men det beste; det er jo å møte folk, møte kollegaene dine, og samarbeidspartnerne dine, ansikt til ansikt. Ofte løser man opp i problemer og utfordringer ganske fort, bare man har mulighet til å snakke sammen. Og så er det jo fantastisk de gangene man får reise ut på prosjektbesøk og møte folk der. Det er også kjempenyttig for å kunne lære hva som fungerer og ikke, i praksis. Mange programmer kan se fine ut på papiret, men når man reiser i felt, blir man kjent med en del av de konkrete utfordringene, og får også se resultatene i praksis! Dessverre er det litt vanskelig å reise rundt i DR Kongo akkurat nå, på grunn av sikkerhetssituasjonen.
– Hva har du alltid med deg i håndbagasjen - bortsett fra PC/Ipad?
– Det har variert! For noen år siden var det viktigste i håndbagasjen en brystpumpe, siden jeg jobbet i FN og ammet. Jeg begynte å jobbe igjen da datteren min var tre måneder. Da var det mye pumping på fly og i små hytter på feltbesøk i skogen. Ekstra reiselader til mobiltelefon er nok favoritt-tingen nå til dags. Å plutselig stå helt alene på en ny flyplass en sen mørk kveld, når man trenger å få tak i kontaktpersonen sin, eller være på felttur og ikke ha batteri på mobilen, har jeg brent meg på. Men nå finnes det veldig fine reiseladere, det er gull. Og så må man selvfølgelig huske telefonnummer til ulike kontaktpersonene der man skal reise! Det er viktig. Jeg har også med enkle høretelefoner til mobil, så jeg kan høre musikk, podcast eller lydbok mens jeg går rundt på store flyplasser eller har behov for å koble ut om man sitter fast i trafikken. Jeg har også alltid med notatbok, jeg er litt nerd sånn. Og så trippelsjekker jeg alltid at jeg har gyldig visum før jeg reiser, jeg har blitt litt paranoid på det, etter at jeg ble kastet ut av Kinshasa i fjor høst. På den reisen var jeg nemlig sikker på at jeg hadde gyldig visum, men ved ankomst fikk jeg streng beskjed om at det var ugyldig, og jeg ble sammen med en annen besøkende eskortert fra passkontrollen og sendt tilbake med flyet jeg hadde kommet med.
– Hva liker du best med jobben din?
– Jeg liker å jobbe tverrfaglig, og jobbe både med utvikling og miljø, fattigdom og klima. Det er jo sånn man må jobbe nå. Vi kan ikke lenger tenke utvikling, uten også å tenke på klima og bærekraft. Den norske klima- og skogsatsingen tar sikte på å både redusere avskoging, bedre livsvilkårene til lokalbefolkningen og redusere klimagassutslipp. Det er komplisert og skulle jobbe med alt dette på en gang, men verden er jo komplisert, og man må prøve å se de ulike tingene i sammenheng om man skal ha sjanse for suksess. Det er også utrolig spennende å få jobbe direkte med store regnskogsland, og det er gøy å jobbe med et dynamisk saksfelt som er i utvikling hele tiden og som er høyt politisk prioritet. Jeg får daglig utfordret meg selv, jeg får brukt erfaringer og språk, siden all kommunikasjon med land i Kongobassenget går på fransk.
– Har du en favorittdestinasjon du vil anbefale folk å reise til - og hvorfor akkurat her?
– Jeg kan varmt anbefale Indonesia, det er et fantastisk vakkert land, med hyggelige og utadvendte folk, som liker å snakke med besøkende. Jeg har bodd der i to år, og reiste rundt så mye jeg kunne, men det er fortsatt mange plasser der jeg kunne tenke meg å besøke. Det er jo et gedigent land, med tusenvis av øyer. Fint hvis man lærer seg et par ord indonesisk først, da blir det ekstra hyggelig. Også må jeg få lov til å reklamere litt for Uruguay, hvor mannen min er fra. Det er et lite og nydelig land, som ligger inneklemt mellom Argentina og Brasil. Der reiser vi ofte for å besøke familie.
– Hva har gjort mest inntrykk på deg når du har vært i felt?
– Selv etter flere turer til regnskoger, gjør det fortsatt stort inntrykk å besøke tropiske skoger, og å se hvor flott og viktig skogen er, både i menneskers liv og for hele økosystemet. Høydepunktet er når jeg kan se resultater i praksis, og at støtten Norge gir, er positiv for både mennesker og miljø. Jeg husker for eksempel en felttur til Nepal, der vi var på besøk i en landsby for å se hvordan de hadde opprettet systemer for å hindre ulovlig hogst. Det viste seg at det mest effektive tiltaket i den landsbyen ikke var noe avansert satellitt-system for å avsløre hogsten, men at også kvinnene hadde egne grupper for overvåkning. Ofte glemmer man å inkludere dem, siden det som regel er menn som står for hogsten. Men kvinnegruppene var også veldig interessert i å stanse den ulovlige hogsten, fordi de skjønte at den ville ødelegge for landsbyen, og de hadde egne nettverk med god tilgang på informasjon. Så det var en slik gruppe som ringte politiet og fikk stanset den ulovlige hogsten. Det er en banal lærdom, men systemer blir mest effektive om alle er med. Det er utrolig motiverende når man kan ta med seg slike eksempler, og bruke den lærdommen i oppfølgingen av andre programmer.
– Ditt beste reisetips?
– Vel, studenter burde jo bruke enhver sjanse de har til å reise og studere og jobbe utenlands, og lære seg språk! Og jeg vil oppfordre alle som vil jobbe med utvikling å lære seg fransk! Det ser ut som at det er færre som lærer seg fransk nå, siden spansk har blitt veldig populært. Om man kan fransk, kan man reise til og jobbe med store deler av Afrika, som det ellers er vanskelig å besøke. Jeg synes også generelt det er veldig nyttig å bare kunne litt av språket i det landet man reiser til.
