Norge har gitt nesten 2,4 milliarder kroner i bistand til Afghanistan, Mali og Somalia, til sammen i 2015 og 2016. Norske diplomater har så langt i perioden 2015-2017 vært på rundt 15 feltbesøk utenfor hovedstaden i de tre konfliktlandene. Da snakker vi om summen for de tre landene samlet.
Til sammenligning har Sverige sendt sine diplomater ut på tur 80-90 ganger. Sverige har også rundt 4 ganger så mange ansatte som jobber med bistand på ambassadene.
Satsing uten folk?
Økt norsk innsats i såkalte sårbare stater har vært en sentral del av utviklingspolitikken til H/Frp-regjeringen. I 2013 opprettet regjeringen en egen kategori med seks sårbare stater hvor Norge skulle konsentrere innsatsen sin: Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan.
Som en del av den omfattende satsingen lanserte regjeringen i vår en egen strategi for Norges innsats i sårbare stater. Der vektlegges det at norsk «diplomatisk tilstedeværelse» er nødvendig og viktig for at Norge skal kunne forstå konteksten og dermed kunne bidra til en positiv utvikling.
En rekke kilder Bistandsaktuelt har vært i kontakt med forteller at Norges tilstedeværelse i flere prioriterte sårbare stater er svært begrenset. «Tilstedeværelse» betyr i denne sammenhengen antallet ambassadeansatte som jobber med politikk og bistand i de aktuelle landene.
I tillegg til at de er få bidrar også utenriksdepartementets sikkerhetsregler til å begrense norske diplomaters reisevirksomhet i disse landene, særlig når det gjelder feltbesøk utenfor hovedstaden.
Kildene mener begge deler - både begrensningen i antall og sikkerhetsregimet - svekker norske ambassadeansattes mulighet til å dra på «feltbesøk». Feltbesøk innebærer at norske ambassadeansatte selv kan reise rundt i landet og følge opp programmer, prosjekter og partnere. Hensikten kan være å opparbeide seg lokalkunnskap gjennom å snakke med lokale kilder og å se eller kontrollere hvordan de norske pengene blir brukt.
Sjelden utenfor ambassaden
Bistandsaktuelt har bedt UD om en oversikt over hvor mange norske diplomater som jobber med bistand i tre av de norske «fokuslandene»: Afghanistan, Mali og Somalia. (Begrepet fokusland ble våren 2017 endret til «partnerland», og utvidet fra 12 til 20-25.) Vi har også spurt om hvor mange ganger norske diplomater ved disse ambassadene har vært på «feltbesøk».
Bildet som tegner seg er klart: Norge er tynt bemannet og norske diplomater er svært sjelden utenfor hovedstaden i de tre landene.
Bildet blir enda tydeligere når man sammenligner med Sverige. Det er helt i tråd med det som ble påpekt i Godal-utvalgets rapport om norsk bistand til Afghanistan: Svenskene har sterkere bemanning enn Norge og er villigere til å sende egne folk ut i felt.
Fire ganger så mange svensker
Norge har til sammen 8 ansatte som jobber med bistand på utenriksstasjonene i Kabul, Bamako og Nairobi (Somalia). 3 utsendte nordmenn og 5 lokalansatte. ( Dette vil endre seg noe når ambassaen i Mali åpner). Til sammenligning har Sverige 32 ansatte som jobber med bistand på sine utenriksstasjoner i Afghanistan, Mali og Nairobi (Somalia). 15 utsendte diplomater og 17 lokalansatte. I Kabul jobber for eksempel 6 svensker og 3 lokalansatte med den svenske bistanden på rundt 800 millioner kroner årlig. På den norske ambassaden jobber 1 norsk diplomat og 2 lokal-ansatte med den norske bistanden på rundt 700 millioner kroner årlig.
UD understreker også ledelsen og andre ansatte på ambassadene bruker tid på oppfølging. UD presiserer også at forvaltningsansvaret for bistanden over regionbevilgningen ligger i Oslo. Det er to personer som jobber med dette på heltid i regionavdelingen, i tillegg til ansatte i Norad
Dette gjelder forøvrig også for svenskene. I tillegg til de ni ansatte på ambassaden som har bistand som sitt spesialfelt bruker også ambassadens ledelse tid på bistand samt at de som jobber med bistand får støtte fra svenske UD og svenskenes motstykke til Norad - Sida - i Sverige.
– Viktig verktøy
Bistandsaktuelt har vært i kontakt med de svenske ambassadene i Kabul, Bamako og Nairobi (sistsnevnte har ansvar for Somalia). De ga raskt svar på hvor mange feltbesøk de hadde gjennomført, detaljer om hvor de hadde vært og hvem som dro.
Svenskene understreket at sikkerhetsrisikoen alltid blir grundig vurdert. Men de understreket også at de, tross sikkerhetsutfordringene, mener det er svært viktig å sende egne folk ut for å se hvordan de svenske pengene blir brukt og å snakke med de som pengene skal hjelpe.
«Feltbesøk gir muligheten til å diskutere resultatet direkte med de som bistanden er ment å hjelpe, feltbesøk er samtidig et verktøy for å oppdage problemer og uregelmessigheter. Ofte bidrar feltbesøkene også til god dialog med lokale myndigheter.» skriver Mats Ottesson, 1. ambassadesekretær ved Sveriges ambassaden i Bamako, i en epost.
– For oss er det svært viktig å kunne se prosjekter med egne øyne og treffe folk på bakken. Det skaper selvsagt en helt annen forståelse enn når man sitter på ambassaden og leser rapporter. Feltbesøkene er en del av vår arbeidsmetode. De gjør at vi får bedre kontekstforståelse noe som bidrar til at svensk bistand får bedre resultater, sier rådgiver Christina Dahlman ved Somalia-seksjonen på Sveriges ambassade i Nairobi.
Hun er en del av et team på 15 personer som jobber med Sveriges langsiktige bistand ved ambassaden. De tilbringer store deler av arbeidstiden i Somalia. Svenskene har en egen ambassadør for Somalia som tilbringer rundt halvparten av arbeidsuka i Mogadishu.
De har, i motsetning til Norge, også fast tilstedeværelse i hovedstaden. Dahlman opplyser at ambassadeansatte i gjennomsnitt drar på turer utenfor Mogadishu 1-2 ganger i måneden.
Dahlman mener giverne må tilpasse seg en ny virkelighet når stadig mer av bistanden går til land som Afghanistan, Mali og Somalia.
– Dette er land det er svært krevende og dyrt å jobbe i. Det krever nye arbeidsmetoder og er risikabelt. Men vi - som bistandsgiver - må være med på å dele risikoen, vi kan ikke bare skyve den over på andre.
