En etasje opp med heisen fra NRKs radioresepsjon – forbi studio 1, 2, 3 og 4 – finner du et kontor med et skilt på døra der det står: «Folk, jazz og sånn...»
– Det er vi som er «og sånn»-laget, forklarer Sigbjørn Nedland og ler av sitt eget ordspill (ozonlaget...).
Og sånn – av mange også kalt «verdensmusikk».
Det er et uttrykk verken Arne Berg eller Sigbjørn Nedland er begeistret for. Musikken de to NRK-profilene serverer kan ikke puttes i én boks, mener de. Det trengs mange bokser for å romme alt fra kubansk hiphop til klassisk indisk sitarmusikk, ørkenblues fra Mali, popmusikk fra Sør-Afrika, soukous, mbalax, mbira, marrabenta... og hva det nå heter alt de har presentert oss lyttere for.
– «Verdensmusikk» er bare et begrep som ble funnet opp for at man skulle vite hvor man skulle plassere skivene i hylla i platebutikken. Det var jazz, klassisk, pop, rock... Musikken til det kubanske bandet Orishas ble for eksempel kalt «verdensmusikk» – helt til de slo igjennom på MTV og ble superstjerner i USA. Da het det plutselig hiphop. Meningsløst, sukker Berg.
– Man må jo heller fortelle hva musikken virkelig er, sier Nedland.
Og det har han gjort i over 20 år. Siden 8. mars 1997 har Jungeltelegrafen på NRK P2 kringkastet sang, riff og rytmer fra hele verden – i skjønn forening med samfunnsengasjement og innsikt om historiene bak musikken.
Helten fra Pop Spesial
Nedland satt bak mikrofonen helt fra starten av. Berg kom med på laget sju år senere, i 2004. Plutselig var den elleve år yngre musikknerden sparringpartner med en av sine store helter fra ungdomstida på 70-tallet.
– Som 16-åring gikk jeg og ventet i 6 dager og 23 timer – hver eneste uke – på det eneste programmet på NRK som jeg syns var interessant. Det var Pop Spesial med Sigbjørn Nedland, forteller han – programlederen som turte å spille Sex Pistols på norsk radio og intervjuet «alle de store», fra Bob Marley til George Harrison, Leonard Cohen og punklegendene the Damned, for å nevne noen.
– Og nå står du ved siden av ditt tenåringsidol...
– Mmm..., svarer 57-årige Berg.
– Det føles ikke helt sånn nå da, mumler 68-årige Nedland.
Begge ler. Den ene latteren markant råere enn den andre.
Yin og Yang
En kilde vi snakker med omtaler de to som Yin og Yang – et viktig uttrykk fra kinesisk filosofi, om motsatser som utfyller hverandre.
– Yin og Yang, er det treffende?
– Det kan nok være. Du finner ikke to mer ulike mennesker enn oss. Men vi trives veldig godt med å være forskjellige. Vi komplementerer hverandre, sier Nedland.
– Og så er det veldig fint at Sigbjørn er såpass diplomatisk som han er, sier kollegaen.
– Det er ikke du?
– Ikke så veldig diplomatisk, nei. Jeg går ikke rundt og er sinna og slem, men jeg er nok mer høyrøsta og «bråkat» enn han Sigbjørn. Mye mer «arma og bein» og høy latter. Sigbjørn er litt mer sindig, og tvers igjennom snill, konstaterer Berg.
Et kort biografisk riss sier også sitt: Nedland vokste opp på Sørlandet, i «dalstrøka innafor».
– Jeg har vært sangleder for ten-sing-koret New Deal, og jeg forsterket Mandal Sangforening på førstetenor-plass. I min ungdom sang jeg også i Gymnaskoret i Mandal, forklarer sørlendingen.
– Kor i hælvete?! repliserer nordlendingen, godt fornøyd med nok et festlig ordspill.
Bannskapens og den høye latterens trofaste beskytter vokste opp i Tromsø, før han tidlig på 80-tallet tok gitaren under armen og ble gatemusikant i Oslo og rundt i Europa.
– Jeg spilte for eksempel på T-banen i London og Frankfurt, og blant turistene i Venezia, forteller han.
Mens den ene etterhvert var godt etablert i NRK, hadde den andre blitt en rebelsk blitzer og radioprater i nærradiostasjonen radiOrakel. Arne Berg var til og med den som fant på selve navnet «Blitz», da Blitz-huset ble etablert i Pilestredet i 1983, hevder han. Og det er tromsøværingen stolt av.
Tross ulikheter, både i bakgrunn og framtoning, deres store lidenskap er den samme: Grenseløs musikk.
Ser etter likheter
– Jeg har aldri vært glad i skillelinjer, verken i musikken eller mellom mennesker og kulturer. Jeg har alltid likt å åpne opp og se etter fellestrekk, sier Nedland.
«Jungeltelegrafen møter Bill Booth, amerikansk musiker fra keltisk-preget område i Maine som har slått seg ned i Norge. Ellers blir det et nytt dypdykk i kinesisk musikk med både tradisjons-og rock-elementer, og vi starter en ny serie om russisk musikk i skjæringspunktet mellom tradisjon om modernitet. Dessuten skal vi til korrupsjonens vepsebol Panama.»
Slik lyder en tilfeldig valgt episodebeskrivelse fra de siste ukene. Jungeltelegrafistene slutter aldri å overraske sine lyttere. Stadig nye destinasjoner, stadig ny musikk. Mangfoldet er enormt.
– Vi er veldig opptatt av musikk og hvor den kommer fra, hvorfor det er sånn, og alt det geografiske, sosiale og politiske ved musikken, sier Berg.
– Men det er alltid musikken som er hovedfokuset, supplerer kollegaen.
– Migrasjon skaper musikk
Migrasjon og musikk har vært et stadig tilbakevendende tema i Jungeltelegrafen.
– All den dominerende musikken i det 20. århundre er et indirekte resultat av slavehandelen og utreisen til Amerika. Og det samme foregår i Europa i dag, forklarer Arne Berg.
– Du kan ikke tenke deg blues, rock’n roll, jazz, samba, tango, salsa og reggae uten slavetrafikken og migrasjonen til Nord- og Sør-Amerika. Mens i dette århundret er det kommet folk til England fra India og Karibia, til Norge fra Pakistan og Somalia, til Tyskland fra Tyrkia, til Frankrike fra Vest-Afrika – og alt dette påvirker musikklivet. Ny musikk skapes hver eneste dag,
– Det tragiske er at dette har ikke mediene fått med seg. Her i Norge tror vi musikkens verden består av Skandinavia, Storbritannia og USA. Og mer fins ikke, hvis du hører på norske radiokanaler, sier Sigbjørn Nedland.
Jungeltelegrafen i NRK P2 er det åpenbare unntaket.
Løfter fram nye landsmenn
Under feiringen av Jungeltelegrafens 20-årsjubileum nylig fikk Arne Berg en aha-opplevelse. Han skjønte at programmet var noe mer enn bare en morsom og interessant arbeidsplass for to nerdete musikkelskere.
– Vi hadde invitert endel gjester som vi har hatt besøk av i studio opp igjennom årene. Og i 2008-2010 hadde vi en konkurranse der vi hentet fram debuterende artister. Den første vinneren var et band som het UDI – Underdogs International. Det besto av bosniere som hadde vokst opp på asylmottak i Norge. De var ironiske og morsomme, og har senere etablert seg som musikere, humorister og samfunnskommentatorer, forteller Arne Berg.
Det gikk opp for programlederen hvor viktig det hadde vært for de unge bosnierne å vinne den konkurransen, med muligheten til å opptre på en scene og bli kringkastet på norsk radio. Berg skjønte plutselig at radioprogrammet spiller en viktig rolle i det norske samfunnet.
– Jeg hadde aldri tenkt på oss som viktige. Vi har vært et marginalt program i en liten kanal. Nå ser jeg likevel at det betyr mye for folk.
– Vi har god kontakt med det internasjonale miljøet i Norge, også de unge. Vi vet hva som rører seg av artister som har utenlandsk bakgrunn, tilføyer Sigbjørn Nedland. Men da de fikk tilbud om å ha de norske superstjernene Nico&Vinz med på sendinga sa de «nei»!
– Det er litt pinlig. Vi visste ikke hvem de var, sier Arne og ler høylytt enda en gang. – Men det var før de slo igjennom, mens de ennå het Envy, fortsetter han unnskyldende.
Øreåpnere
Mens kollega Berg er opptatt med å unnskylde Nico&Vinz-blemma, har Nedland tenkt ut en seriøs programerklæring:
– Målet med programmet er å åpne øynene og ørene til det vanlige trauste norske publikum. Det er veldig mye musikk der ute som mange ikke vet at de liker. Så det er også veldig viktig for oss, sier Nedland.
– Og hvor godt har dere lykkes med det?
– Vi har ikke lykkes godt nok. Da ville vi vært på den største kanalen og hatt en helt annen publikumsoppslutning. Men vi har tross alt klart oss ganske bra i P2-landskapet. Med mellom 60 000 og 160 000 lyttere er vi et av de mest hørte programmene i kanalen, fastslår han.
Krig, fred og musikk
Ved siden av å formidle musikk gjennom radio, har Sigbjørn Nedland vært med på å produsere mye musikk selv, alltid med et mål om å forene musikere fra ulike kulturer og stilarter. Med støtte fra Norad og flere andre offentlige og private sponsorer har han i tillegg dratt i gang en rekke bistandsprosjekter, blant annet til støtte for musikere i Tanzania, kvinnelige musikere i Afrika og fred i Midtøsten.
– Kan musikk skape fred?
– Ja. Musikk kan skape det meste. Også krig. Men jeg tror det er bedre egnet til å skape fred. Da vi holdt på med Midtøsten-prosjektet – der vi fikk palestinske, israelske og norske musikere til å spille sammen som ett band – ble det mye krig. Men etter prosjektet sa både israelerne og palestinerne: «Vi kan jo aldri slåss mot noen vi har sittet ned og spilt musikk sammen med...»
Arne Berg supplerer:
– Musikk er viktig for at folk skal møtes. Og musikken absorberer veldig mye spenning i samfunnet, den kan ofte være et sted hvor du får ut innestengt raseri og sorg.
Hør Arne Berg og Sigbjørn Nedland i Jungeltelegraften, NRK P2