Ved siden av det gamle Emir-palasset i Bama har oberst Adekeye, øverstkommanderende for den nigerianske hæren i Bama installert seg. Det er ikke en sky på himmelen, og selv om det er tidlig formiddag har temperaturen passert tredve grader. Oberstens «kontor» – med et stort glattlakkert skrivebord, en susende tv og elektrisk vifte – er barrikadert med sandsekker. Over er det trukket en presenning, og rett utenfor står tre T72-stridsvogner og feltartilleri.

Obersten er i godt humør når han hilser Peter Lundberg med et stramt håndtrykk. Han spøker og ler. Det er ikke hver dag han får besøk her ute i provinsen.

– Bortsett fra at Boko Haram står rett utenfor byen og at forholdene i leiren for de internt fordrevne er dårlig, er det vel ok her nå, sier oberst Adekeye.

– Men situasjonen er spent, og vi vet at de er rett her borte. Jeg kan likevel garantere dere at dere vil kunne fly trygt ut av Bama i ettermiddag.

Oberst Adekeye ler litt av sin egen morsomhet. Men Peter Lundberg er bekymret:

FN-toppen mener situasjonen i den høyst uformelle bosettingen som har utviklet seg rundt det gamle sykehuset ikke er tilfredstillende. Samtalen med obersten er den viktigste årsaken til at han er kommet helt til Bama i dag. For Peter Lundberg vil flytte de internt fordrevne fra sykehuset til Boko Harams gamle forlegning på den andre siden av byen.

Problemet er bare at det ikke er satt opp nok telt til å huse 15 000 mennesker på det gamle kostskoleområdet. Så Lundberg ønsker å flytte menneskene i to runder. Først halvparten, så resten når leiren er ferdig utbygd. I tillegg gjør uvisshet om det fortsatt er udetonert sprengstoff på området at flere av organisasjonene ikke vil jobbe i og utvide området. De ønsker at Boko Haram-leiren skal minesøkes igjen, men oberst Adekeye fremholder at hans menn har gjort akkurat den jobben to ganger allerede.

I tillegg er han skeptisk til å flytte flyktningene i to omganger.

– Vi har ikke kapasitet til å beskytte mennesker på to ulike sider av byen samtidig, sier obersten alvorlig.

Det er i slike situasjoner Lundberg må hente frem diplomaten i seg. Etter dialog og høflige diskusjoner, virker det som om obersten er på glid. Han godtar et nytt minesøk, for også han er opptatt av at forholdene for de internt fordrevne ikke er optimale ved sykehuset, og at de må flyttes dersom dét skal settes i stand etter de voldsomme brannene.

– Jeg går ikke i flyktningenes sko, men jeg ser jo hvordan de har det. Livet er nok hardt for de som bor rundt sykehuset, sier Adekeye før han tilbyr Lundberg militær eskorte rundt i byen.

Et skjelett av en by

Foran oss humper en militær pick-up med væpnede soldater. Vi kjører gjennom en by som er nesten helt tom for sivile. Et skjelett av en by, med overgrodde eiendommer og en øredøvende stillhet. Victor Lahai er humanitær-spesialist og sitter foran i FN-bilen. Da han kom til Bama første gang, bare dager etter at den nigerianske hæren hadde gjeninntatt byen med støtte fra kamphelikoptre, lå det lik i gatene.

– Det var grufullt. Militæret hadde samlet de døde på forskjellige steder. Det var et forferdelig syn, for ingen ønsker å se store mengder døde slengt oppå hverandre i hauger. På et område Boko Haram hadde gjennomført henrettelser, lå det flere hundre lik. Mange ble nok drept av terroristene, mens andre omkom da militæret angrep byen, sier Lahai.

Han forteller om det groteske synet han fortsatt har på netthinnen, mens vi passerer ødelagte hus som en gang var noens hjem. Vi kjører forbi utbrente bilvrak. Det er ingen barn som leker i gatene og fra den lokale musikkforretningen «Ama Mix» kommer det ikke en tone. Det er bare helt stille når vi går ut av bilen ved Bama Filling Station.

Flere bensinpumper ligger i vater og to biler ser ut til å være forlatt i all hast. Boko Harams kjennetegn kan skimtes i lakken på den ene bildøra, og det vokser gress opp av asfalten. Ingen har fylt bensin her på lang, lang tid.

– Nær nitti prosent av bygningene var ødelagt eller nedbrent da vi kom hit første gang. Rehabiliteringen er nå i gang, men fortsatt ligger de fleste husene i ruiner, forteller Victor Lahai i det vi passerer en stridsvogn og enda en militærpost med sandsekker.

Nigerianske myndigheter har begynt gjenoppbyggingen av Bama. Det går ikke fort, men det er en start, og en del hus har fått blikktak. På veien mot det sønderskutte sykehuset passerer vi en gruppe arbeidere som er i ferd med å sette opp nye strømmaster. Selv om sikkerhetssitausjonen nå ikke tillater det, skal Bama fylles av liv en gang i fremtiden.

Peter Lundberg sier han er imponert og mener byggearbeidene viser at nigerianske myndigheter begynner å ta situasjonen på alvor. Han sier det skal komme en tid da mennesker i nordøstre Nigeria igjen skal få leve vanlige liv. Drive jordbruk, fiske eller handel.

– Samtidig gjenstår en enorm jobb. Uansett hvordan denne konflikten utvikler seg vil mennesker på flukt måtte regne med å bo i leire de kommende årene. Skulle det ikke bli fred, ja da snakker vi mange, mange år. De menneskene som nå bor i leiren ved sykehuset er jo ikke selv herfra, de har flyktet fra andre deler av Borno. Og de som bodde i byen før konflikten, befinner seg i Maiduguri eller andre steder. Det er en kjede-effekt.

– Men når kan folk regne med å flytte hjem? 

– Det avhenger av når man finner en løsning på konflikten, sier Lundberg.

– Men du tenker det er et stykke frem i tid?

– Ja. Som humanitære aktører må vi regne med å fortsette arbeidet i uoverskuelig fremtid. Det betyr minst to år, men det kan også være tre, eller fire – det er umulig å svare på. Konflikten har rammet de viktigste inntektskildene for menneskene her. Når bærebjelker i en økonomi er rammet så hardt, ødelegger det også resten av samfunnet. Selv om det skulle bli fred «i morgen», kommer ikke denne regionen til å normaliseres på mange, mange år.

Tobarnsfaren fra Stockholm forteller at mer enn 1200 skoler og 700 helseklinikker og sykehus er ødelagt i nordøstre Nigeria de siste åtte årene. At i tillegg til menneskelige lidelser trengs voldsomme summer for å gjennoppbygge nordøstre Nigeria etter Boko Haram.

Ifølge en studie nigerianske myndigheter har gjort i samarbeide med EU, FN og Verdensbanken, vil det koste mer enn ni milliarder dollar – tilsvarende to norske bistandsbudjsetter – å gjenoppbygge skoler, helsesentre, bygninger og alt annet som er ødelagt etter åtte år med konflikt. Summen inkluderer sosiale tjenester og fredsbyggingsprosjekter. I «North-East Nigeria Recovery and Peace Building Assessment» heter det at målsetningen med planen er å forberede støtte til en konfliktrammet befolkning, og ifølge studien trengs hele to-tredeler av pengene til gjennoppbygging av delstaten Borno, der Boko Haram fortsatt utfører jevnlige angrep.

På flukt fra islamsk kalifat

Mange i byen Bama flyktet da Boko Haram ville innføre streng sharia-lovgivning, resten under de svært harde kampene da regjeringssoldater gjeninntok byen. At folk fortsatt ikke har kunnet flytte hjem, forteller mye om at sikkerhetssituasjonen fortsatt er prekær. Ifølge en fersk spørreundersøkelse Flyktninghjelpen har gjennomført blant 27 000 internt fordrevne i Borno, er detstore flertallet ikke klare for å vende hjem. Årsaken er frykt. Frykt for terror. For selvmordsbombere, og for ikke å ha et levebrød.

– Menneskene her er helt avhengige av den livlinen vi tilbyr dem, og klipper man den, havner man fort tilbake til det vi advarte mot i fjor høst: Da fryktet vi at 1,5 millioner mennesker kunne rammes av hungersnød. Den gang reagerte det internasjonale samfunnet på vår appell og det avverget en sultkatastrofe. Men hadde vi ikke gått inn med en så omfattende matoperasjon, ville vi hatt en helt annen situasjon nå, sier Lundberg.

Man kan fortsatt se sot på veggene i det ødelagte sykehuset. Leiren rundt har vokst frem av seg selv og er ikke slik Peter Lundberg ønsker seg. Med nylige kolerautbrudd i andre leirer i Borno, er 48-åringen spesielt bekymret.

– Situasjonen her er prekær. Leiren er overbefolket. Det gjør helsesituasjonen enda mer kritisk. Det vi frykter mest nå er kolera eller diarésykdommer. Om latrine-områdene oversvømmes, er risikoen stor for at avføring flyter ut på marken. Det ville vært helt krise i et så tett befolket område, sier FN-toppen.

Det er virkelig tett med mennesker. Et helt lite samfunn, presset sammen på et ganske lite område. Plassmangel har gjort at folk må ta i bruk ruinene av det gamle sykehuset for å finne et sted å sove. Som 20 år gamle Fati Auda. Hun kom hit etter å ha vært på flukt fra landsbyen Kirawa utenfor Gwoza, byen der Boko Haram-leder Abubakar Shekau erklærte sitt islamske kalifat.

Nå bor hun her med slektninger, fordi hun og ektemannen kom bort fra hverandre under flukten. Hun tror han kan være i nabobyen Banki, men er ikke sikker.

– Jeg føler meg trygg her i leiren, men vi har det ikke bra, sier Fati Auda stille.

Plast og vann og ris

På baksiden av sykehusruinene bor det enda flere. Køen foran vannposten er lang. Noen bor i hjemmelagde konstruksjoner av plast og treverk, andre i IOM-telt. Halvparten av leirens 15 000 beboere er barn. Unicef har satt opp et skoletelt, og i et O.B. Wiik-telt ligger et stort antall 50-kilosekker med ris fra USAID. Det er etablert helseklinikk med lege og sykepleiere, men fra et humanitært perspektiv er dette likevel en svært sparsommelig leir. Det ligger et slør av røyk over området.

Peter Lundberg håper han får med seg både oberst Abekeye og de humanitære organisasjonene på å flytte folk herfra så snart som mulig. Det er i detaljene de store løsningene finnes. Da trengs en god porsjon diplomati.

– Jeg kan ikke fortelle organisasjonene hvordan de skal opptre eller hvor de må jobbe, og jeg har i hvert fall ingen makt over den nigerianske hæren. Situasjonen er litt låst, og da er det min jobb å finne en løsning som alle parter kan være med på. Denne leiren er en konsekvens av at mange mennesker spontant søkte trygghet i en krigssituasjon, men er ikke bærekraftig på sikt. Når obersten sier at han ikke kan beskytte to leirer på to sider av byen samtidig, må vi lytte til det. Samtidig er ikke den nye leiren klar enda, så det må bli et kompromiss:

– Jeg tror vi ender på å flytte alle herfra på en gang, selv om leiren ikke er helt ferdig bygd. Det blir en kalkulert risiko, men det tar vi jo hver eneste dag. Det finnes ingen garantier i den konteksten vi jobber i her.

Signalrøde områder

Ute av den tett befolkede leiren er det en annen verden. Ingen gutter som dribler rundt med en hjemmelaget gummiball. Ingen jenter som rutsjer ned sklien. Ingen røykos, ingen latter, bare helt, helt stille. Det er vanskelig å se soldatene bak sandsekkene under et tre i veikanten, men lett å se våpenmunningene som stikker ut.

Peter Lundberg har vært i Bama i rundt fire timer. Inspisert en by med svak puls, men der situasjonen for de sivile inne på sykehusområdet er prekær. Kaptein Ukeje fra den nigerianske hæren var selv med da bakkestyrker støttet av angrepshelikoptre presset Boko Haram ut av Bama for to år siden, og sier byen den gang var «full av døde mennesker og fluer». Nå våkner den sakte men sikkert til live igjen, og i det helikopteret kommer til syne bak trærne står kapteinen i det høye gresset og smiler.

– Neste gang er Bama enda tryggere, sier han og ønsker Lundberg velkommen tilbake.

Gresset legger seg flatt. Helikopteret letter, og tar en runde over det som en gang var noens hjem, over ødelagte skolebygninger og butikker. Vi ser blikk-takene som er kommet opp på en del hus, men det blir også enda tydeligere hvor enorme ødeleggelsene er. Vi ser Emirens palass og Oberst Abekeyes lille telt-kontor. Vi ser sykehuset og menneskene i lang, lang kø ved vannposten. Helikopteret stiger raskt når vi skimter Sambisa-skogen der borte. Vi ser de enorme grønne områdene – som på FNs kart er farget røde. Områder som kunne vært fruktbare, men der ingen har plantet kassava, poteter eller bananer på flere år.

Peter Lundberg kaller området vi flyr over for episenteret i en «global katastrofe». Han påpeker at konflikten har påvirket livene til mer enn 10 prosent av befolkningen i Afrikas mest folkerike land. For et halvt år siden anslo FN at det bodde rundt 700 000 mennesker i områder hjelpearbeidere ikke hadde tilgang til. Lundberg tror tallet nå er lavere.

– Det finnes helt sikkert mennesker vi ikke vet om. Men akkurat hvor mange mennesker vi ikke når med nødhjelp vet vi ikke, sier han og kikker ut over det frodige landskapet.

Bistandsaktuelt spør om dét betyr at mennesker likevel kan dø av sult i nordøstre Nigeria, til tross for at hungersnøden FN varslet om for noen måneder siden nå er avblåst.

– Ja. Men dette gjelder så få mennesker at vi ikke kan kalle det en hungersnød, og dét kommer ikke til å skje i nordøstre Nigeria i år. Men det er fortsatt mennesker som er underernært og som kan komme til å dø av dét.

Et urettferdig samfunn

Lundberg sier det er i de vanskeligst tilgjengelige områdene situasjonen er mest prekær. Han forteller at FN har hatt indirekte kontakt med Boko Haram, men at det ikke førte til noe konkret: «Det finnes liksom ikke et telefonnummer vi kan ringe for å be om et møte».

– Men hvordan skal denne krisen løses: Er det nok om Boko Haram nedkjempes?

– Å tro at denne konflikten er løst om man fjerner en relativt liten gruppe terrorister er naivt. Konflikten handler om strukturelle samfunnsproblemer i en region som systematisk har vært unntatt den sosioøkonomiske utviklingen i Nigeria gjennom flere tiår. I regionen rundt Tsjadsjøen finnes noen av de fattigste menneskene i verden. Dette har gitt grobunn for ekstremisme, en utvikling som har skjedd over tid. Også mange som ikke tilhører en indre kjerne av ekstremister opplever at samfunnet her er urettferdig, sier Lundberg.

Etter en relativt kort helikoptertur fra Bama ser vi universitetsområdet i Maiduguri – der Boko Haram igjen utførte et bombeangrep uken før. Et lite stykke bortenfor ligger det som en gang var et av Afrikas største kvegmarkeder, men som nå er stengt på grunn av sikkerhetssituasjonen. Vi passerer over de enorme leirene, i en by der rundt en million internt fordrevne nå har søkt tilflukt. Tilstrømningen av folk på flukt gjør at delstatshovedstaden har doblet sin befolkning på få år, og folk bor tett i tett, i en by med enorme forskjeller. Der noen må stå timevis i kø for å få utdelt mat, mens andre står på rekke for nå frem til minibanken. Der noen bor i staselige murhus, mens andre bor i et lite skur av plast og bølgeblikk. Ulikheter brukes av flere enn Peter Lundberg for å forklare Boko Harams fremvekst akkurat her.

I tillegg til sine kjernemedlemmer, som av mange tilskrives en voldelig sunni-ekstrem ideologi, ser terrorgruppen ut til å tiltrekke seg unge menn som er frustrert over den generelle samfunnsutviklingen: Mange føler seg selv som «ofre i det svært underutviklede området rundt Tsjadsjøen» og trekkes mot radikale ekstremistiske grupperinger på grunn av korrupsjon, maktmisbruk og økende ulikhet. En biskop karakteriserte sågar Boko Haram som «en motstandsbevegelse mot urettferdighet», og ifølge en rapport fra United States Institute of Peace (USIP) er det tre hovedgrunner til at unge menn blir med i ekstreme grupperinger:

Arbeidsledighet, fattigdom – og etter manipulasjon fra ekstremistiske religiøse ledere.

Home of peace?

Det er kjøligere ute, skumring. Vi haster forbi Boko Haram Suspects-plakaten og setter oss i Peter Lundbergs skuddsikre landcruiser.

Trafikken står tett gjennom sentrum av Maiduguri. Hundrevis av små gule tuk-tuks – eller keke napep, som det heter her – fyller hovedgaten. Markedene er tettpakket med mennesker, i en by som jevnlig rammes av terror, men som forsøker å vende tilbake til en normalitet. Når mørket faller på ser man tydelig hva som står på nummerskiltene til bilene som passerer forbi: «Borno – Home of Peace».

Det kan være et håpets budskap, eller en gammel sannhet. Men akkurat nå, er det ikke fred de fleste forbinder med situasjonen i nordøstre Nigeria. For fortsatt utfører menn med en forskrudd fortolkning av islam jevnlige gerilja-angrep – og terroriserer noen av verdens fattigste og mest sårbare mennesker.

PS: To dager etter Bistandsaktuelts besøk i Bama, angrep Boko Haram igjen byen. En politimann og en internt fordrevet kvinne ble ifølge lokale medier drept i angrepet. I en epost skriver FNs nødhjelpskoordinator Peter Lundberg: «Angreppet var på fredag kväll ca. 19:30-20:30, BH angrep stadens östra kant, en polis dödades under skottlossningen enligt uppgift, hur många BH som skadades eller dog är okänt, och militären besvarade attacken med infanteri och artilleri beskjutning. Personalen i den humanitära hubben var säkra och utsattes inte för något angrepp under den pågående attacken som varade i ca en timme»