– Vi har avverget hungersnød, sier Peter Lundberg til Bistandsaktuelt.

Han er FNs vise-humanitære koordinator for nordøstre Nigeria og sier «Giverkonferansen for Nigeria og området rundt Tsjadsjøen» som ble arrangert i Oslo for et halvt år siden, var helt vesentlig for å stagge sulten i Nigerias grenseområder mot Tsjadsjøen. Lundberg innrømmer at de oppløftende nyhetene bare gjelder dette året. For terrorgruppa Boko Harams herjinger vil ramme hardt også fremover.

– Regntiden er over, vi går inn i en vekstsesong. Med infrastrukturen vi nå har på plass, kan ikke en sultkatastrofe oppstå nå. Det betyr ikke at det ikke kan skje om fem, seks måneder, sier Lundberg når vi møter ham nordøst i Nigeria.

Et par uker etter Oslo-konferansen, i mars, ba FNs nødhjelpssjef om ekstra midler for å redde liv i Jemen, Sør-Sudan, Somalia og nordøstre Nigeria (og områdene rundt Tsjadsjøen). Stephen O'Brien mente en enorm innsats var nødvendig for å hindre at folk skulle sulte i hjel og sparte ikke på de språklige virkemidlene: «Verden står overfor den største humanitære katastrofen siden andre verdenskrig», uttalte FN-toppen da.

– Fortsatt fare for hungersnød

Det har vært erklært hungersnød i mindre områder i Sør-Sudan og Somalia, men om lag syv måneder etter «FNs sultvarsel» har en «global innsats holdt krisen i sjakk» sa FNs generalsekretær António Guterres nylig. Ifølge Reliefweb påpekte han at dét ikke betyr «at vi har klart å hindre menneskelig lidelse. For millioner lever fortsatt med stor matusikkerhet, og akkurat nå dør det mennesker i disse områdene».

Generalsekretæren bemerket at siden sultvarselet ble sendt ut i februar, er det mottatt 60 prosent av de 4,9 milliarder dollarene FN mente var nødvendig for å dekke de mest presserende humanitære utfordringene. FN og partnerorganisasjoner har nådd nær 30 millioner mennesker med livreddende mat, helsetjenester, vann- og sanitærhjelp de siste månedene. Men ifølge Guterres er det fortsatt «fare for hungersnød» i flere av områdene:

• Voldsspiralen i Jemen, har ført landet inn i det som av FN nå omtales som «verdens største humanitære krise». Svimlende 17 millioner mennesker er avhengig av matvarehjelp. 6,8 millioner lever fortsatt på «randen av hungersnød». Mer enn en halv million mennesker er smittet av Kolera.
• I Somalia har seks millioner mennesker behov for humanitær bistand. 3,1 millioner trenger «matvarehjelp». Det er en økning på 200 000 siden sultvarselet i mars og tillegg er nær 400 000 barn akutt underernærte.
• I Sør-Sudan lever 6 millioner mennesker med «matusikkerhet». Det er en økning på en million det siste halve året, og betyr at halve befolkningen i verdens yngste nasjon nå er avhengig av nødhjelp. 2 millioner mennesker er internt fordrevet.

Og; i det nordøstlige Nigeria er mer enn fem millioner mennesker fortsatt avhengig av matvarehjelp etter åtte år med terror fra islamistene i Boko Haram. 1,8 millioner er internt fordrevet, og hele 14 millioner trenger humanitær assistanse i de seks nordøstlige delstatene. FN jobber kun i de tre hardest rammede delstatene – Yobe, Adamawa og Borno. Der trenger minst åtte millioner mennesker humanitær hjelp.

– Flyktningene er et mål

– Oslo-konferansen var et gjennombrudd: En plattform til å vise at vi kunne gjøre en forskjell i en «ny krise». Jemen, Somalia og Sør-Sudan har vært i krise i mange år. I nordøstre Nigeria har konflikten pågått i åtte, men det er de to siste årene den har fått en slik katastrofal effekt på et helt samfunn, sier Peter Lundberg.

• Les også: Når terror rammer de fattigste

Han kommer rett fra FNs høynivåuke når Bistandsaktuelt går gjennom Muna Garage-leiren i Maiduguri med ham. Det er rundt 25 timer siden svensken spiste lunsj på en kafé i New York. Nå ser han ut over en leir med 20 000 internt fordrevne. De fleste her har reist fra alt de eide, og det har nylig brutt ut kolera.

Rask håndtering må til for at bakterien Vibrio cholerae ikke skal spre seg, komme ut av kontroll. I Jemen er nærmere 600 000 mennesker nå smittet av den potensielt dødelige sykdommen, men mye tyder på at man har reagert tidlig i nordøstre Nigeria. I Muna Garage er en koleraklinikk allerede på plass.

Ifølge WHO har nær 5000 mennesker så langt fått påvist sykdommen som oftest smitter via forurenset vann. Uttørring, lavt blodtrykk og sirkulasjonssvikt kan komme raskt, og nord i Nigeria har rundt 60 personer dødd siden utbruddet ble oppdaget i august. 

– Kolera må tas på alvor, det har vi lært fra Haiti og Jemen. Sammen med nigerianske myndigheter har vi tatt tak i problemet med omfattende sanitære tiltak og hygieneinformasjon til de internt fordrevne. Nå pågår en vaksinasjonskampanje som skal nå en million mennesker, sier Lundberg som håper resolutt handling kan ha «brutt en negativ trend». Han tør likevel ikke avblåse en krise.

Menneskebomber mot sivile

Rett bortenfor klinikken – ved inngangen til Muna Garage – sitter en liten gruppe soldater fra den nigerianske hæren og sløver i skyggen. En tanks står like ved.

– Det er helt nødvendig med væpnede vakter. Vi har hatt flere angrep mot leire den siste tiden. Flyktningene er et mål, rett og slett fordi de er enkle å ramme.

Lundberg påpeker at Boko Haram har terrorisert befolkningen i grenseområdene mellom Niger, Tsjad, Kamerun og Nigeria siden 2009. Ifølge Uppsala Conflict Data Program (UCDP) har terroristene forårsaket over 20 000 drepte. Hærstyrker fra blant annet Kamerun, Tsjad, Niger og Nigeria har bidratt til en betydelig reduksjon i Boko Harams aktiviteter, ifølge en fersk FN-rapport. Likevel er det registrert 247 angrep mot sivile fra april til juni i år. 225 sivile er drept. Denne typen angrep omtales som raids, der gruppen er på jakt etter forsyninger. I tillegg angriper Boko Haram militære eller sivile med såkalte «selvmordsbombere» – menneskebomber, ofte kvinner og barn – tvunget til å utføre bombeangrep mot sivile.

Bare tre dager før Bistandsaktuelt besøker Muna Garage var det et bombeangrep også her. Internt fordrevne ble rammet igjen. Ifølge en kilde som vil være anonym, snek en person seg inn i leiren etter mørkets frembrudd, og detonerte en bombe:

Flere mennesker ble drept i angrepet. Dét gjør Peter Lundberg oppgitt:

– Det er svært uheldig at sivile er mål i denne konflikten. I henhold til internasjonal humanitærrett skal sivile aldri være det i en konflikt, så det er bekymringsverdig at vi har sett en økning i angrep mot internt fordrevne den siste tiden.

FNs vise-humanitære koordinator sier angrepene mot de internt fordrevne ikke stopper hjelpeorganisasjonenes innsats, men at de gjør arbeidet mer krevende.

– Angrep mot mennesker på flukt gjør det vanskeligere og dyrere å utføre humanitært arbeid, fordi det også utgjør en risiko for hjelpearbeidere. Blant annet blir vi tvunget til å bruke skuddsikre kjøretøy for å redusere risikoen. At vi nå også ser i en økning i bruken av barn som menneskelige bomber er dypt beklagelig. Dette må stoppe umiddelbart.

Enorme forskjeller

Da Peter Lundberg var i Oslo i februar for å be verdenssamfunnet støtte til mennesker i de fire landene rundt Tsjadsjøen, ønsket FN seg vel to milliarder dollar. Nesten halvparten skulle gå til Nigeria. Siden da har FN fått inn om lag 64 prosent av de rundt åtte milliarder kronene verdensorganisasjonen mente var nødvendig – for å møte de humanitære behovene i de tre nordøstre delstatene generelt, og til krisens episenter i delstaten Borno spesielt. En region i oppløsning, der bakteppet er en relativt liten salafistisk gruppe, som har spredd vold og død og ødelagt livsgrunnlaget til noen av verdens mest sårbare mennesker.

Det er ikke lenge siden det var checkpoints «på hvert gatehjørne» i Bornos delstatshovedstad. Tross terrorfrykten er Maiduguri blant områdene der militæret nå har bedre kontroll, og kjører man gjennom sentrum er det mennesker overalt. En politimann vinker trafikken gjennom rundkjøringen, og hundrevis av små gule tuk-tuks – eller keke napep, som det heter her – ruser ned hovedgaten. Markedene er tettpakket når skolebarn strømmer ut i gatene etter endt undervisning. Skoledagen ender riktignok tidlig, fordi sikkerhetssituasjonen ikke tillater annet, men at Maiduguri er tryggere nå enn for kort tid siden er ganske sikkert.

Og forskjellene er enorme. Før krisen hadde byen en befolkning på rundt en million mennesker. Nå bor det dobbelt så mange her. En by der noen må stå timevis i kø for å få utdelt mat og vann, mens andre står på rekke for nå frem til minibanken. Der noen bor i flotte murhus, mens andre bor i et lite skur av plast og bølgeblikk.

Også er det de som ikke ville vært her om det ikke utspant seg en humanitær krise. De Peter Lundberg omtaler som «det humanitære samfunnet», rundt 3000 hjelpearbeidere fra 70 organisasjoner. Mange lokale, mange fra andre steder i Nigeria og rundt 500 internasjonalt ansatte fra organisasjoner som Action Against Hunger, Redd Barna, Education Crisis Response – og Flyktninghjelpen.

Familieråd om fordrevne

I Elmiskin-leiren, ikke langt fra Muna Garage, har den norske organisasjonen satt opp rundt 250 telt. Menneskene her kommer fra ulike steder i nordøstre Nigeria, snakker tre ulike språk – Kanuri, Shuwa og Fulani – og har alle flyktet hit for å søke trygghet. Lenge før Flyktninghjelpen begynte hjelpearbeid her, tok Mohammed Hashir Elmiskin i mot slektninger og bekjente fra andre deler av Borno som trengte et sted å bo. Så ballet det på seg, og nå bor det rundt 6000 mennesker på jorbruksområdet som ligger brakk.

– Da far døde, og krisen ble verre, bestemt vi i et familieråd at vi ville la flyktningene bo her. Far dyrket denne jorda da han enda levde, men området har ligget brakk en stund. Så det er fint at det kan brukes av noen som trenger den mer enn oss. De trengte hjelp, og vi hadde mulighet til å hjelpe, sier Mohammed Hashir Elmiskin.

Ettermiddagssolen står lavt, og ved brønnen som er tydelig merket «This project was funded by Norwegian Ministry of Foreign Affairs» har en gruppe barn samlet seg for å hente vann. Flyktninghjelpens Jackie Okao sier at organisasjonen har borret to brønner i Elmiskin-leiren og forteller at leiren fortsatt kan beskrives som en uformell bosetting.

– Situasjonen var mye verre før vi kom. Som med mange av disse uformelle bosettingene har folk bare samlet sammen de materialene de har kunnet finne. De har bygget seg veldig enkle hytter i et område uten vannforsyninger og der de ikke hadde tilgang til mat. De fleste som bor i leiren nå, var jordbrukere der de de kom fra – men på Elmiskin-tomten har de ikke tilgang til jordbruksområder.

Jackie Okao forteller at organisasjonen fokuserer på mennesker i uformelle bosettinger fordi de mangler det aller meste. Flyktninghjelpen tilbyr blant annet vann og sanitær-tjnester til befolkningen i leiren, og planen er å sette opp enda flere telt.

– I tillegg til at de manglet mat og et ordentlig sted og bo, er de fleste av barna i Elmiskin-leiren fortsatt uten et utdanningstilbud. Krisen i nordøstre Nigeria er en beskyttelseskrise, og når barn heller ikke går på skolen gjør det en allerede uholdbar situasjon enda verre. Uten et skoletilbud – som ville vært et trygt sted – blir disse barna enda mer sårbare, sier Okao.

Millioner uten skoleplass

At barn ikke har skoleplass er ikke særskilt for Elmiskin. I de tre hardest rammede delstatene står mer enn to millioner barn uten et utdanningstilbud, ifølge Unicef. Peter Lundberg forteller at FN kun har mottatt 12 prosent av den humanitæøre appellen på posten «utdanning» Han forklarer at FN ikke har mulighet til å flytte penger mellom de ulike postene, fordi giverne selv bestemmer hvordan det de har gitt skal brukes.

– Vi har fortalt giverne hva vi prioriterer, så de vet hvor behovene er størst. Mest penger har kommet til matsikkerhet, og det er derfor vi har klart å stoppe hungersnøden. Men vi bestemmer ikke hvordan pengene skal brukes. Mange øremerker sine donasjoner, så på noen områder er vi underfinansiert. I tillegg til at «utdanning» er ganske dårlig finansiert har også «beskyttelse» fått veldig lite. Dét er dumt med tanke på at dette jo er en krise der folk søker beskyttelse.

– Med mange parallelle kriser i verden; tenker du det internasjonale samfunnet vil fortsette å bidra med penger i et av Afrikas rikeste land også neste år?

– Jeg tror det finnes en utholdenhet for å gi Nigeria støtte også fremover. Selv om dette er et stort og relativt rikt land, er denne krisen så omfattende at den ville vært en enorm påkjenning for nesten hvilket som helst land i verden. 25 millioner mennesker – mer enn 10 prosent av landets befolkning – er på en eller annen måte rammet av konflikten. Fjorten millioner trenger humanitær hjelp. Når vår ambisjon er å hjelpe rundt halvparten av disse, forteller det alt om omfanget av krisen.

• Les også: Kan «en tapt generasjon» nå håpe på utdanning?

Lundberg sier han tror de humanitære behovene i nordøstre Nigeria vil være omtrent de samme også neste år. Det betyr at FN om kort tid igjen vil be giverlandene om voldsomme én milliard dollar, eller åtte milliarder kroner.

– Når vi sier at vi har forhindret en hungersnød, betyr ikke det at den er avverget for all fremtid. Vi kan havne i samme situasjon allerede neste år, om ikke vi fortsetter engasjementet. En av årsakene til denne konflikten er ulikhet. Dét har skapt en enorm frustrasjon hos mange flere enn ekstremistene i Boko Haram. For å hindre at noe lignende skjer igjen, må det satses på en varig utvikling som inkluderer alle. Det må nigerianske myndigheter nå ta på alvor.