Før jeg flyttet til hovedstaden Lusaka i 1988, hadde jeg vært i Zambia flere ganger tidligere gjennom de siste to-tre årene. Da hadde jeg også vært i småbyen Mongu og sett det nye museet og kulturhuset. Årsaken var at det var bygget med finansiering av Norad.
Museet ligger ved siden av palasset til Lozikongen, Litungaen, og på hans eiendom. Av samme grunn betraktet han museet som sin eiendom. Om det var han eller statsministeren hans, Ngambelaen, som nå hadde fått det for seg at museets utstilling burde stenges vet jeg ikke. Ihvertfall hadde det oppstått en konflikt og museet var stengt. Det var nå istedet i bruk som kontor for statsministeren.
Dette ble det min jobb å prøve å gjøre noe med.
Norske vanningeniører
Vi hadde en ganske tung norsk tilstedeværelse i Mongu, i hovedsak på grunn av det norskfinansierte vannforsyningsprogrammet. Blant annet hadde konsulentfirmaet Interconsult folk der gjennom en managementkontrakt.
Firmaets folk hadde god kontakt med ngambelaen, statsministeren i kongedømmet. De hadde oppfattet at problemet ikke hadde så mye med museet å gjøre. Det egentlige problemet var at statsministeren trengte et kontor. Så hvis Norge nå kunne bidra til at han fikk et kontor, så var problemet løst. Det ble understreket at det ikke var noe praktbygg han ønsket seg - et lite hus som kunne bygges for rundt 70 000 kroner, var greit.
Norad hadde en rekke særbevilgninger i den tiden, blant annet en kulturbevilgning, som det var forholdsvis enkelt og ubyråkratisk å håndtere. Vi ble derfor enige om at pengene kunne tas derfra.
Jeg reiste derfor til Mongu sammen med dem som håndterte stipend-midlene og NGO-saker i Lusaka. Møtet med ngambelaen (statsministeren) var uproblematisk. Vi ble raskt enige om å bygge et lite kontor, og så skulle vi ha møte med Litungaen for å rapportere.
En krabbende statsminister
Det ble en interessant hendelse. Etter å ha ventet en passende tid i forgården til palasset ble det gitt klarsignal til at vi kunne komme inn. Anført av Ngambelaen og hans hjelpere toget vi bort til inngangstrappen til kontoret. Der la loziene seg på kne og krabbet opp trappen.
Halvveis oppe snudde Ngabelaen seg mot oss, og sa: ”We have to behave like this to survive!”
Jeg hadde selskap av to ansatte fra Norad-kontoret, Birgitta Soccorsi og Aslaug Glømmi. De to skandinaviske kvinnene ble geleidet via en bakvei gjennom kjøkkenet og kom inn på kontoret derfra etter at vi andre var på plass.
Det var satt frem stoler til Ngambelaen og oss norske. De andre (som utgjør en slags duma eller hoff som jeg ikke husker navnet på) ble henvist til å sitte i en halvkrets på gulvet. Kongen av Barotseland, Litungaen, tok vel imot oss.
Han var svært fornøyd med budskapet vårt om at statsministeren nå kunne få et eget kontor, og det ble utvekslet gaver. Så ble det servert te og kjeks til kongen og oss, mens de på gulvet - inkludert statsministeren - fikk en banan.
Epilog: Kontoret ble senere bygget til avtalt pris og museet ble åpnet igjen. Det fungerte i alle fall fint de årene jeg var i Zambia. Blant annet var det et sted hvor de lokale kvinnene kom for å lære mer om den tradisjonelle flettingen av teger. Mange lozier er dyktige til dette. I museumsbygningen ble det holdt kurs både i design og teknikk. I tillegg var det salg av produktene. Dette var veldig populært.
