– Jeg ble såååå glad da jeg ble valgt, sier Rabiata Koné.
Hun forklarer at «barneregjeringen», eller det vi kanskje ville kalle elevrådet, passer på at elevene på skolen føler seg trygge, at lærerne oppfører seg ordentlig, at det er ryddig på klasserommene og gode hygieniske forhold.
– Hvis noe ikke er bra, sier vi ifra, forteller den unge skolepolitikeren.
Rabiatas drøm
Vi befinner oss i en landsby cirka tre timers biltur fra Malis hovedstad Bamako. De fleste av landsbyens 2700 innbyggerne bor i enkle grå jord- og steinhus med tak av bølgeblikk. Men skolen skiller seg ut. Den er malt i farger. Klasserommet har rosa og gule vegger.
– Jeg elsker å lese, og ønsker å studere lenge. Drømmen er å bli lærer, sier Rabiata.
Den oppvakte 14-åringen fra Mali er et eksempel på «jenterevolusjonen» i mange afrikanske land. Flere og flere jenter går på skole. Noen steder er det til og med flere jenter enn gutter på skolebenken.
Et samarbeidsprosjekt mellom Unicef og den danske organisasjonen Børnefondet bidrar til at Rabiatas ønskedrøm ikke lenger er fjern og urealistisk. Prosjektet startet opp i 2013 og involverer 200 landsbyer i Mali.
Jenter i flertall
I år er Rabiata blitt «helseminister», fortsatt like engasjert i skolemiljøet. Hun mener det er spesielt viktig å jobbe for at jenter skal gå på skolen – og fortsette på skolen, også når de kommer i puberteten.
– Før skjønte ikke folk her hvor viktig det var med utdanning, i hvert fall ikke for jenter. Det var nesten ingen jenter som gikk på skolen. Men det er det nå, sier hun.
Noe har skjedd i landsbyen de siste par årene. For ikke bare har jentene inntatt skolebenken. De er også i flertall. På barneskolen i Tomou er det nå 56 gutter – og 60 jenter.
– Ei jente som får utdanning sørger for at også hennes framtidige barn, familien, landsbyen og hele landet blir utdannet. Derfor er det spesielt viktig at jenter går på skolen, sier Brehima Berthé, som er Rabiatas lærer.
Nye toner
Den 37-årige mannlige læreren har store forventninger til sine elever – og spesielt til jentene. Med det hvite krittet i hånden peker Berthé på Rabiata, og ber henne komme opp til tavla. Han vil teste henne i franske gloser.
Rabiata lar seg ikke be to ganger. Med sirlig løkkeskrift skriver hun: «Siffloter» (å fløyte).
– «Très bien», kommenterer
læreren.
– Mentaliteten her er i ferd med å endre seg. Før tenkte både mødre og fedre at døtrene deres burde holde seg til husarbeid, men nå er mange overbevist om at det er fint å sende både gutter og jenter til skolen, sier han.
Fanger opp de som mangler
Etter skoletid samler en gruppe på 10-12 foreldre seg. Det skjer i det samme klasserommet der barna deres nettopp har fått undervisning. Skolekomitéen er opprettet for å engasjere foreldre i skolens virke.
Komitéens medlemmer har et spesielt ansvar for å fange opp barn i landsbyen som ikke går på skolen eller som står i fare for å droppe ut. De oppfordrer alle foreldre til å la barna gå på skole i stedet for å jobbe eller bli giftet bort altfor tidlig.
– Hvis en mor ikke sender barna sine på skolen, vil andre foreldre dra hjem til familien og sjekke hva som skjer. Dette et slags positivt gruppepress, sier Eliane Luthi, som er kommunikasjonssjef for Unicef Mali.
Hele ideen med Unicef og Børnefondets prosjekt er at lokalsamfunnet selv tar ansvar, og at det bygges opp en fellesskapsfølelse der man viser solidaritet med hverandre.
– Barn som har gått glipp av skolegang får muligheten til å delta i et opplegg med intensivert undervisning for å hente seg inn, slik at de kan fortsette skolegangen, forklarer Luthi videre.
Fra 15 til 72 prosent
– Før vi startet prosjektet her gjennomførte vi en undersøkelse. Den viste at bare 15 prosent av barna gikk på skole. I fjor var dette tallet kommet opp i 72 prosent, forteller Yacouba Dena, en av Børnefondets lokalansatte.
Mens Unicef har bidratt med utformingen og finansieringen av prosjektet, er Børnefondet den organisasjonen som opererer på bakken – i tett kontakt med grasrota. Dena og hans kollegaer besøker regelmessig Tomou og de andre landsbyene i prosjektet.
– Nøkkelen til suksess er en helhetlig innsats, der vi engasjerer alle lag av befolkningen. Den første vi må overbevise er landsbyhøvdingen, så de religiøse lederne og lederne for andre viktige lokale organisasjoner, forteller Dena.
Motstand fra religiøse ledere
Børnefondet og Unicef har naturlig nok alliert seg med lokale kvinneorganisasjoner. I tillegg har de engasjert flere hundre lokale «agenter» som jobber frivillig med bevisstgjøring og mobilisering rundt spørsmål relatert til utdanning, helse og jenters rettigheter.
De lokale agentene snakker det lokale språket og kjenner de kulturelle kodene, og har dermed større forutsetning for å overbevise lokalbefolkningen enn en «snobb fra hovedstaden» eller utenlandske bistandsarbeidere.
– De som har vært vanskeligst å overbevise er de religiøse lederne. Noen av dem mener at koran-undervisning er det eneste barna trenger, at vanlig skole «bare er for de hvite». De har vært spesielt standhaftige når det gjelder jenter.
Yacouba Dena forteller at han og hans medarbeidere har gått forsiktig fram for å få religiøse ledere til å forstå at det ikke trenger å være en motsetning mellom madrasaen (koran-skolen) og den vanlige skolen, og at alle vil være tjent med at også jenter får skolegang.
– Vi sier at barna kan gå på både vanlig skole og koranskole. Og vi har også inkludert koran-lære på de vanlige skolene og førskolene, slik at de religiøse skal føle seg beroliget. Sakte men sikkert har vi klart å overbevise mange om at det er riktig å sende både gutter og jenter på skole.
Prosjektlederen fra Børnefondet fastslår uten blygsel at de har oppnådd «fantastiske resultater» på bare tre år. Ikke bare Tomou, men flere av de to hundre landsbyene i prosjektet, har flere jenter enn gutter på skolebenken.
Framgangen for jenters skolegang gjelder likevel først i fremst i de sørlige delene av Mali. Lenger nord i landet er situasjonen en annen.
Ekstremisme i nord
Den voldelige konflikten som brøt ut nord i Mali i 2012 setter fortsatt sitt preg på den delen av landet. Militante muslimske ekstremister sørget for at flere hundre skoler ble stengt. Skolejentene ble spesielt hardt rammet. Selv etter at en fredsavtale ble undertegnet i 2015 er situasjonen spent og ustabil, også i sentrale deler av landet.
– Unicef samarbeider tett med myndighetene for å få gjenåpnet flere skoler, og vi jobber spesielt med å få jentene tilbake på skolebenken, sier Eliane Luthi.
Men utfordringene står i kø. Kvalifiserte lærere har flyktet, skolebygninger er ødelagt og en radikalisering av hele regionen har ført til at mange foreldre ikke lenger vil eller tør å sende jentene sine på skolen.
Hele 1,2 millioner barn i Mali går ikke på skole, ifølge Unicef. Noen har aldri begynt på skolen. Andre har droppet ut av skolen tidlig. Fattigdom, krig, konflikt, barnearbeid og barneekteskap er blant årsakene.
Halvparten av alle jenter gifter seg før fylte 18, det vil si mens de ennå er barn.
Frykten for knuste drømmer
Rabiatas hår er flettet i små tynne fletter, dekorert med dypblå perler ved tinningen. Øynene er store og mørkebrune, rammet inn av sorte kullstreker. Blikket er intenst og rolig, men røper også at det er noe hun frykter.
– Begge mine to eldre søstre måtte slutte på skolen da de var 15. Faren min bestemte at de skulle giftes bort, sier Rabiata, den unge jenta som har vært både statsminister og helseminister på skolen i landsbyen Tomou.
Rabiata har nettopp fylt 14, og frykter at hun snart vil lide samme skjebne som sine eldre søstre. Hun frykter at drømmen om utdanning og jobb skal bli knust.
– Ja, jeg er redd. Om et år eller to blir jeg kanskje giftet bort.
Det er nå onkelen hennes som tar seg av familien, etter at faren døde. For ikke lenge siden sa han at det snart er på tide at også Rabiata gifter seg. Men moren til Rabiata, Sitandombia Koné, er ikke enig. Hun mener Rabiata og hennes to yngre søstre bør fortsette på skolen.
– Og moren til Rabiata er heldigvis en «powerful woman», skyter Yacouba Dena fra Børnefondet inn.
Les mer:
