I Bistandsaktuelts undersøkelse blant 264 bistandsansatte framkommer det at 35 prosent av kvinnene og sju prosent av mennene har opplevd uønsket seksuell atferd på jobb.
Det er kvinnene som rapporterer om de groveste tilfellene. Én kvinne forteller at hun ble voldtatt av en kollega. Andre forteller om ulike tilfeller av truende oppførsel og fysisk tvang, i hovedsak under feltopphold i utlandet.
– Det er trist å lese de enkelte episodene om hva folk har opplevd på jobb. Undersøkelsen bekrefter at også vår bransje har store utfordringer med seksuell trakassering. Når jeg leser om funnene blir jeg lei meg på vegne av den enkelte som har stått i dette og på vegne av hele bransjen, sier Gry Larsen.
Nulltoleranse
Samtlige generalsekretærer – i Care, Flyktninghjelpen, Røde Kors og Kirkens Nødhjelp – understreker at organisasjonene har regelverk som understreker nulltoleranse for sex-trakassering og -overgrep.
Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, er ikke overrasket over funnene. Lederen av Norges største nødhjelpsorganisasjon har merket seg at seksuell trakassering særlig forekommer under feltopphold.
– Vi må som ledere kommunisere null-toleranse for all form for trakassering, og vi må arbeide kontinuerlig for å sikre at våre ansatte til enhver tid er og føler seg trygge. Det samme gjelder for de sårbare menneskene vi jobber for, sier han.
Generalsekretær Bernt G. Apeland i Røde Kors synes det er trist å høre at 35 prosent av kvinnene og 7 prosent av mennene i undersøkelsen svarer at de har opplevd uønsket seksuell atferd.
– Dette skal ikke skje, men det er veldig bra at det kommer frem, når det faktisk skjer. Undersøkelsen viser viktigheten av det arbeidet som gjøres for å forhindre at det skjer, sier han.
Røde Kors-sjefen viser til at bistandsarbeid i felt kan innebære mange avhengighetsforhold
– Det vil ofte være situasjoner som er svært krevende og som bidrar til sterke internkulturer med egne normer og kodekser. Derfor må vi ha veldig tydelige holdninger til hva som er akseptabel atferd og tydelige handlinger når denne standarden blir brutt, sier han.
– Ikke overrasket
Heller ikke Kirkens Nødhjelps generalsekretær Anne-Marie Helland er overrasket.
– Funnene er alvorlige, og dessverre må jeg si at jeg ikke er overrasket. Det er en kjent sak at det forekommer både trakassering og overgrep i vår bransje, sier hun.
Ifølge Helland har KN som arbeidsgiver «et sterkt fokus på tematikken» både i sin Code of Conduct, i sikkerhetsmanualer og i opplæring av ansatte som skal på korte eller lengre utenlandsoppdrag.
– Mange av de som jobber «i felt» har en svært spesiell og krevende arbeidshverdag under tøffe forhold. Til tross for at det legges ned en stor og bevisst innsats for å forebygge trakassering og overgrep, vet vi at slike hendelser likevel skjer. Denne undersøkelsen og #donoharm-oppropet er derfor viktige tiltak – vi må få dette frem i lyset for å bevisstgjøre og forebygge, sier hun.
Store mørketall
Generalsekretærene erkjenner at det også i bistandsbransjen er store mørketall hva gjelder sex-trakassering og -overgrep, noe Bistandsaktuelts undersøkelse også indikerer. Bare om lag to av ti som rapporterer at de har opplevd sex-trakassering forteller at de har rapportert dette videre til sine overordnede hos arbeidsgiver.
– Det gjør sterkt inntrykk, fordi rapportering er avgjørende for muligheten til oppfølging og konsekvens. Det er likevel for enkelt å bare si at folk må rapportere. Som ledere må vi jobbe med de strukturelle og kulturelle grunnene til at mennesker unnlater å rapportere. Det er vårt ansvar, ikke den enkeltes, sier Gry Larsen i Care.
– Vi vet at det dessverre er mange mørketall når det gjelder seksuell trakassering. I Flyktninghjelpen fortsetter vi aktivt å oppfordre alle våre ansatte til å rapportere ethvert brudd på våre retningslinjer. Vi har en egen varslermekanisme hvor man kan ta kontakt med HR på hovedkontoret dersom man ikke stoler på nærmeste overordnede, forteller Egeland.
– Ekstra belastende
Anne-Marie Helland i KN viser til at trakassering og overgrep kan være skambelagt, også for den som utsettes for det, og i mange saker er det ord mot ord.
– Jeg tror det for mange oppleves som ekstra belastende at den som har begått overgrep eller trakassert deg, er en du jobber med og må omgås til daglig i til dels krevende arbeidsforhold hvor kollegaene er det eneste sosiale nettverket du har. Da føles det kanskje som en enklere løsning å bite tennene sammen og ikke si noe, sier hun.
Hun tror at det kan føles enda vanskeligere å varsle om trakassering enn overgrep.
– Det kan føles som om omgivelsene forventer at man må tåle en tøff tone, og trakassering kan være nokså fordekt, slik at den som er utsatt for det ofte kan lure på «hva som egentlige skjedde» eller om det er «alvorlig nok» til å rapportere. Det å si fra gjennom et formelt varslingssystem kan føles som et dramatisk skritt å ta, sier Helland.
Hun mener at organisasjonene som arbeidsgivere må sørge for at terskelen for å rapportere om slike hendelser må være lav.
– Det er ekstremt viktig å oppleve å ha arbeidsgiver i ryggen i slike tilfeller. Da må det også etableres en kultur for at det er greit å si fra – og ha nulltoleranse for trakassering og overgrep, sier KN-sjefen.
Generalsekretæren i Røde Kors mener spørsmål om varsling først og fremst handler om organisasjonskultur.
– Vi må vise frem varslingsmulighetene som finnes, men det viktigste er å vise at varslere blir tatt på alvor og at varslingene får konsekvenser, sier Apeland.
– Handler også om kultur
– Hva kan gjøres for å styrke ansattes – og særlig unge kvinners – trygghet mot trakassering og overgrep når de er på oppdrag «ute i felt»?
– Først og fremst må vi erkjenne at dette skjer. Det må ha konsekvenser for alle deler av opplæring og bevisstgjøring internt i organisasjoner. Gode rutiner og systemer for oppfølging er avgjørende, men gode strukturer er ikke nok. Dette handler også om kultur, sier Larsen.
Hun understreker at ledere i organisasjonene har et spesielt ansvar.
– Seksuell trakassering må høyere opp på vår oppmerksomhetsliste. Vi kan ikke skjule oss bak rutiner og systemer, sier Larsen.
Samtlige generalsekretærer forteller at organisasjonene kurser sine medarbeidere i etiske retningslinjer. Hensikten er at både ledere og ansatte skal få en god forståelse av hva regelverket innebærer for den enkelte.
– Gjentatt, klar kommunikasjon til alle ansatte i alle organisasjonens ledd på hvordan man kan varsle er også svært viktig, sier Jan Egeland.
– Alle har ansvar
Toppsjefen i Flyktninghjelpen understreker at alle har et ansvar for å melde fra når man opplever, er vitne til eller kjenner til tilfeller av seksuell trakassering og overgrep.
– Alle ansatte må vite hvor og hvordan slike saker kan rapporteres og stole på at det som blir rapportert blir håndtert på en profesjonell og konfidensiell måte. Vi kurser våre ansatte i våre etiske retningslinjer slik at alle skal forstå hva dette innebærer for den enkelte og for å minne hverandre på hva vi er underlagt. Dessuten må ledere sikre at saker følges opp i tråd med våre protokoller og at personer som er utsatt for denne slags overgrep og trakassering får den hjelpen og oppfølgingen de har krav på, sier Egeland.
Han forteller at Flyktninghjelpen er i ferd med å ansette en profesjonell, fulltids-ekspert som skal lede organisasjonens «kulturbygging» på feltet.
Sikkerhetskurs
Anne-Marie Helland sier at Kirkens Nødhjelp har overgrep og trakassering som et eget tema i sine sikkerhetskurs.
– Alle KN-ansatte som skal på utenlandsoppdrag må gjennom denne treningen. Dette er viktig både for å lære hvordan man opptrer i potensielt farlige situasjoner, men også som bevisstgjøring rundt hva som ikke er akseptert oppførsel. Vi jobber også mye med bevisstgjøring rundt bruk av alkohol, som vi jo vet er viktig for å forebygge overgrep, sier hun.
