– Trenger vi metoo-kampanjen i vår bransje også? Svaret er ja, med utropstegn! Seksuell trakassering er åpenbart et problem. Det sier jeg basert på min erfaring fra arbeid utenlands i mange år, sier Mollan.
Norsk Folkehjelps landdirektør har nærmere 20 års erfaring fra bistandsarbeid og har jobbet for en rekke norske og internasjonale organisasjoner i 15 land. Hun er en av dem som støtter oppropet mot sex-trakassering i bistandsbransjen.
– Tre risiko-faktorer
Hjelpearbeideren peker på flere forhold som bidrar til at ansatte som jobber med bistand og nødhjelp utenlands ofte kan være sårbare.
– Arbeidet kan være svært stressende og noen ganger farlig. Boforholdene er spesielle: i mange tilfeller bor man tett, kanskje ganske isolert, man deler do og dusj og så videre. Det blir nesten et eget moralsk univers, en egen boble, sier hun.
- Les også: «Mannen ville ha sex. Jeg greide å dytte ham og løpe.»
- Les også: Lanserer opprop mot seksuell trakassering i bistandsbransjen
Landdirektøren mener det er særlig tre forhold som avgjør hvor sårbar man er:
– Kulturen i landet man jobber, lederkulturen i organisasjonen man tilhører, og nivået man befinner seg på i organisasjonen. Alle disse er viktige faktorer som påvirker kvinners utsatthet for risiko på dette området. Dette kommer i tillegg til personlige egenskaper og tilfeldigheter, sier hun.
Grov trakassering
Mollan påpeker at det ofte er nettopp når man er ung og uerfaren at man tildeles oppdrag på utsatte steder.
– Med stigende alder og stillingsnivå opplever jeg at jeg blitt gradvis mer beskyttet mot trakassering. Derfor er jeg også stadig mer avhengig av at yngre kvinner på lavere stillingsnivå deler sine erfaringer og utfordringer. Jeg gjenkjenner det jo, fordi jeg har opplevd lignende usikkerhet og utsatthet selv, sier hun.
Mollan forteller at hun som sjef har opplevd at mannlige kolleger hun har vært leder for og hatt tillit til og som har behandlet henne med stor respekt, samtidig har stått for grov trakassering av andre medarbeidere.
– Heldigvis har jeg hatt modige og sterke kolleger som har sagt ifra om dette, og jeg er blitt mye mer bevisst på disse begrensingene ved mitt eget perspektiv som en mer beskyttet leder, sier hun.
Framgang, men...
Selv om mye fortsatt kan bli bedre, mener Mollan at det har vært framgang siden hun reiste ut på sitt første nødhjelpsoppdrag. Det var til Sudan i 1998.
– Den gang kan jeg ikke huske at det var noe som helst fokus på Code of Conduct, og den gang fantes ikke noe eget regelverk mot seksuell trakassering, vold og maktmisbruk slik det gjør i dag. Jeg fikk heller ikke noen informasjon om varslingsrutiner i tilfelle jeg skulle bli vitne til overgrep, trenge råd eller bli utsatt for noe selv. I ettertid ser jeg jo hvor hårreisende mangelfullt det var, sier hun.
Selv om mye er bedre i dag, mener den erfarne hjelpearbeideren at bransjen fortsatt har en vei å gå.
– I vår bransje er det høye krav om å måle effekten og kostnadseffektiviteten av alt vi gjør. Det er tankevekkende at vi ikke vi måler effekten av forbyggende tiltak og investeringer vår bransje har gjort for å forhindre og beskytte oss ansatte mot trakassering, sier Mollan.
– Ledelsen må gå foran
Hun påpeker at man i bistandsbransjen har fokus på likestilling og kjønnspolitikk. Organisasjonene driver ofte egne prosjekter som skal beskytte lokalbefolkning og ansatte i partnerorganisasjoner – mot diskriminering, trakassering, og kjønnsbasert vold.
– På tross av alt dette blir seksuell trakassering av egne ansatte lett nedprioritert i en travel hverdag – og faktisk også i en del tilfeller latterliggjort. Ledelsen i organisasjonen, og også giverne, må bidra med press og tydelige krav, slik at vi holdes ansvarlig for målsettingen om nulltoleranse, og slik at vi konfronterer alle holdninger og handlinger som motarbeider dette. Vi må tydeliggjøre at dette er et alvorlig problem som vi ikke finner oss i, sier hun.
