Fatima Grema er som femtenåringer flest. Hun tuller og ler med venninnene, ser videoklipp på mobiltelefonen og hjelper moren med husarbeidet. 

Og så går hun på skolen – nesten hver dag.

Men Fatima har en fortid ulik de fleste andre. Da hun var tolv ble hun spurt av en Boko Haram-soldat om hun ville gifte seg. Hun ble redd. Løsningen ble en nesten ett år lang flukt. Fra hjembyen Kukawa ved Tsjadsjøen dro hun og familien først til nabolandet Niger, så videre til delstatshovedstaden i Borno.

Nå er hun trygg, i et klasserom i en leir for internt fordrevne i Maiduguri.

Avskrift fra tavla

– Stille!

Læreren roper høyt for å få de vel 25 guttene og jentene til å falle til ro. Han ser morskt utover elevene sine, og forklarer klassen at de har besøk fra et land langt der oppe i nord. Et land som har donert penger «slik at dere skal få en utdannelse». Han ber dem klappe, men Bistandsaktuelts utsendte spør pent om å slippe oppmerksomheten og forklarer at vi bare vil være «flue på veggen».

– Det er greit, sier læreren og spør elevene om de har hatt en god morgen, om de er opplagte – klare for samfunnsfag.

– Er dere klare? spør han igjen.

– Ja, svarer de fleste elevene i kor.

Noen har notatblokk og blyanter i en pose, andre tar skolesakene opp fra Unicef-sekken. De fleste jentene har uniform, men ingen av guttene. Ifølge Unicef får jentene skoleuniform for å oppmuntre dem til skolegang.

Det er stille i klasserommet når læreren begynner å notere på tavla. Han snakker tydelig, med ryggen til elevene, mens han skriver. Elevene blir bedt om å ta notater.

Det vil si, ta avskrift fra tavla.

Når tavla er full av tekst spør læreren om noen kunne tenke seg å komme frem å lese høyt for de andre. Den første eleven som blir spurt vegrer seg, men blir likevel bedt om å komme frem. Undervisningen foregår på engelsk, selv om ingen i klasserommet har dette som morsmål. Eleven stotrer seg gjennom teksten. Han sliter med å uttale ordene, og blir tilslutt bedt om å sette seg.

Nestemann klarer seg bedre. Så viskes teksten bort. Undervisningen fortsetter på samme vis. Lærer skriver på tavla. Barna tar notater, ordrett avskrift. Lyden av kritt mot tavle er umiskjennelig. Og læreren bruker krittet hardt, snakker høyt og tydelig. Elevene noterer.  Noen sender en lapp gjennom klasserommet, det fnises, læreren hysjer, men stort sett er elevene stille. Han hever han stemmen igjen.

– Hvorfor har du ikke på deg skoleuniformen!?

Frykten og flukten

Flere skvetter til. En jente på nest bakerste rad forsøker å si at den ikke var ren, men får klar på beskjed om at «når man er på skolen, må skoleuniformen være på». Fatima hadde på seg ren skoleuniform allerede da Bistandsaktuelt møtte henne hjemme med moren og søstrene noen timer tidligere, før skoledagen begynte. Da hun fortalte om frykten og flukten.

– Det er snart tre år siden vi måtte dra fra Kukawa. Etter ni måneder i Niger kom vi hit til leiren. Det er helt ok her, men vi hadde det bedre hjemme, sier Fatima.

Hun forteller at hun lengter hjem, savner husdyrene og stedet der hun vokste opp.

– Jeg savner vennene mine. Hjemme var jeg trygg. Jeg visste hvor alt var, hvor jeg kunne få tak i ting, hvem som kunne hjelpe. Her i leiren er alt så uoversiktelig.

• Les også: Hungersnøden avverget. For denne gang

Fatima Grema og familien bodde i landsbyen Kukawa ikke langt fra Tsjadsjøen. Området har vært åsted for voldsomme angrep fra Boko Haram. En av de verste massakrene i nordøstre Nigeria skjedde der i januar 2015. Så mange som 2000 mennesker kan ha blitt drept i 16 landsbyer rundt byen Baga. Titusenvis måtte flykte. Kvinner og unge jenter ble kidnappet. Hjem brent ned til grunnen.

– Noen dager før dette kom en Boko Haram-soldat bort til meg på markedet. I smug tok han kontakt, spurte om jeg ville gifte meg med ham. Jeg var bare tolv år og ble veldig redd. Jeg sa at jeg allerede var forlovet og løp hjemover. Han fulgte etter og tok meg igjen. Da sa han at om jeg ikke ville gifte meg frivillig, skulle han drepe familien min og ta meg likevel. Da løp jeg alt jeg orket, forteller Fatima.

– Da jeg kom hjem fortalte jeg foreldrene mine om møtet. De bestemte at vi måtte flykte. Først dro vi til en annen landsby, så over grensa til Niger. Til slutt havnet vi her i Bakasi-leiren.

Kan ikke reise hjem

Fatima tror det blir en stund til hun kan reise hjem igjen. Situasjonen i områdene rundt hjemstedet er fortsatt ustabil. Bare uker før Bistandsaktuelt møter femtenåringen i Bakasi-leiren i Maiduguri, angrep Boko Haram igjen området Fatima kommer fra. Konflikten har vart i åtte år og kan ha tatt mer enn 30 000 menneskeliv. Fatima sier familien gjentatte ganger er lovet at de skal få returnere.

• Les også: Nigerias røde soner

– Vi er blitt fortalt igjen og igjen at vi skal få reise. Men fortsatt bor vi her i leiren, det er bare tomme løfter. Det er kanskje like greit – for jeg frykter Boko Haram. De ødelegger landet vårt. De kidnapper og gifter seg med unge jenter, sier Fatima.

«Vestlig utdannelse er synd» er en omtrentlig oversettelse av Boko Haram, navnet den hausa-talende befolkningen har gitt terrororganisajon. Siden 2009 er nær 2000 skoler ødelagt eller stengt i Nigerias tre hardest rammede delstater. Rundt to millioner barn står nå uten skoleplass i Yobe Adamawa og Borno, ifølge FNs Humanitarian Need Overview for september 2017.

I Bakasi-leiren går rundt 75 prosent av barna på skole. Men lærer de noe? Alt for mange gjør ikke det, ifølge en fersk rapport fra Verdensbanken.

– Bortkastet skolegang

Rapporten «Learning to Realise Education´s Promise» hevder det er en «læringskrise» i mange utviklingsland. At millioner av barn ikke kan lese, skrive eller gjøre grunnleggende matte når de er ferdig med grunnskolen:

Barn som allerede begrenses av fattigdom og konflikter blir unge voksne uten de mest grunnleggende kunnskaper, heter det i rapporten som også anslår at mer enn «260 millioner barn ikke er innskrevet i grunnskole eller videregående skole» i verden i dag.

Verdensbanken hevder barn som bor i land rammet av konflikt, er de som lærer aller minst. Rapporten trekker frem en undersøkelse blant elever som hadde fullført seks års skolegang i Vest- og Sentral-Afrika fra 2014. Den viste at nesten 58 prosent av barna ikke hadde tilstrekkelige lese- og matteferdigheter til å kunne fortsette sin skolegang.

Rapporten peker også mot nyere hjerneforskning og hevder at de som faller fra i starten av skolegangen, har ekstremt vanskelig for å hente seg inn igjen. Et av hovedproblemene, hevder rapporten, er at mange elever i lavinntekstland går på skoler der lærerne ikke fanger det opp når en elev ikke henger med.

Det finnes rett og slett ikke systemer som får de svakeste elevene med. Det blir en ond sirkel der de flinkeste styrer tempoet, og i mange sammenhenger bestemmes tempoet  også av behovet for å dekke en altfor ambisiøs læreplan, ifølge rapporten:

«... til slutt ligger de svakeste elevene så langt bak, at de ikke lærer noe som helst» selv om de sitter i et klasserom dag ut og dag inn.

Trygghet i et klasserom

Samtidig kan faste rutiner være ekstremt viktig for et barn som har opplevd vonde ting. For et barn som er tvunget på flukt hjemmefra kan skolegang gi trygghet når alt annet i livet kan virke håpløst. I Unicef-rapporten «Left Behind» om utdanning i kriser, påpekes det at utdanning kan gi barn som har opplevd vold og konflikt, har vært utsatt for traumer, «en grunnleggende beskyttelse:

For barn som er tvunget på flukt kan et klasserom rett og slett være «det første stedet de opplever trygghet og stabilitet», heter det i denne rapporten. I tillegg til at utdanning er en «rettighet», noe som gir barn «styrke» og «kunnskap» – er «beskyttelse» et spesielt viktig element for barn på flukt.

I klasserommet i Bakasi-leiren er det helt sikkert flere enn Fatima Grema som bærer på vonde minnerhar. Boko Harams voldsbruk er ekstrem, og har i hovedak rammet sivilbefolkningen. Terrogruppen står for en radikal, salafistisk tolkning av Islam. Ni av ti av deres ofre er andre muslimer. De bruker småjenter som selvmordsbombere, og de massakrerer og brenner ned hele landsbyer.

Gjennom åtte år har de spredd frykt gjennom et område av Nigeria som er like stort som Belgia.

At skolegang også er «beskyttelse» er et viktig poeng i Unicef-rapporten. Et klasserom kan også være et sted for hvile, et sted for vennskap og et sted som beskytter barn fra tvangsrekruttering til væpnede grupper, seksuell utnyttelse og barneekteskap.

I en kontekst der terrorgrupper som Boko Haram opererer, er dette ekstremt viktig. Når Fatima og venninnene har friminutt er stemningen høy i klassen. Barna ler, erter og tuller. En av jentene har en mobiltelefon som samler flere rundt en humor-videosnutt.

Friminuttete er ikke bare en pause fra det faglige. Det er også lek og moro for barn som selv har, eller kjenner noen som har opplevd ekstreme hendelser.

Mangler pedagogiske evner

Likevel: Det er viktig å lære, mener Verdensbanken, som i sin rapport påpeker at mange lærere ofte selv mangler nødvendige ferdigheter. Når mindre enn 25 prosent av befolkningen i land sør for Sahara fullfører videregående skole, er det mangel på gode kandidater. I noen land har utdanningsinstitusjoner sett seg nødt til å senke opptakskravene for å sikre at det utdannes nok lærere, heter det i rapporten. Den fremholder at pedagogiske evner er en mangelvare i mange klasserom, spesielt der noen av verdens mest sårbare barn befinner seg:

«Gjennomsnittlæreren gjør det ikke mye bedre på en lese-test enn de beste elevene som har fullført seks års grunnskole gjør», skriver rapportforfatterne.

De konkluderer med at byggingen av skoler i mange utviklingsland nærmest har eksplodert, mens innholdet i barnas skoledag ikke har holdt tritt med satsingen på skole. «Det er bygget klasserom og rekruttert lærere i en formidabel fart». Men flere barn på skolebenken, gjør ikke nødvendigvis at flere barn lærer mer:

«En skole der barn ikke lærer noe, er en forferdelig sløsing med dyrebare ressurser og menneskelig potensiale. Men verre: det er urettferdig. Uten læring vil barn fortsette å være fattige og stenges ute fra samfunnsutviklingen».

Middag og lekser

For Fatima Grema og de andre i klasserommet er skoledagen over. Den varte bare i omtrent to timer. Fatima og venninnene rusler hjem over det tørre leirområdet. De stopper og tar litt å drikke ved brønnen utenfor skoleområdet. Child Friendly Spaces står det på et skilt som er i ferd med å falle ned.

Det er trygt her i leiren, men hva lærte egentlig Fatima på skolen denne dagen?

I notatblokken har hun sirlig skrevet ned hvordan rettssystemet fungerer, hvem som er statsoverhode i Nigeria og hvilket forhold presidenten har til nasjonalforsamlingen. Blant annet. Hjemme, sammen med moren og søstrene, spør vi hva hun husker fra skoledagen.

– Jeg må se gjennom notatene mine. Det skal jeg gjøre etter middag. Jeg bruker ofte ettermiddagene til å gjøre lekser, gå gjennom dagens notater, forklarer Fatima.

Hun sier temaet for dagens undervisning var spennende. At kunnskap er viktig.

– Om jeg er i en samtale kan jeg bidra med det jeg vet om et tema. Det er bra.

Det var først da Fatima kom hit til leiren i Maiduguri at hun satte seg på en skolebenk. 15-åringen måtte fordrives hjemmefra for å få en skoleplass. Akkurat den delen av flukt-tilværelsen er hun fornøyd med.

– Jeg er femten år, men har bare gått to år på skole. Noen ganger er det litt vanskelig å følge med, fordi jeg begynte senere enn mange av de andre i klassen. Men jeg trives godt og lærer noe nytt hver dag. Jeg er veldig glad for at jeg nå får muligheten. Sånn sett er livet her i leiren bedre enn hjemme.

Bistandsakuelt må nesten be om en liten «evaluering» av læreren: For streng?

– Han er kanskje litt streng, men han er også veldig rettferdig.

Fatima smiler.

– Han er en god lærer som er flink til å formidle temaene vi jobber med. Det er inspirerende, sier Fatima som selv har planene klare for fremtiden.

En fremtid hun håper skal være fri for terror og vold. Der alle barn kan vokse opp med like muligheter. For – foreløpig – går alt for mange barn ikke på skolen. Dét vil femtenåringen være med å endre på.

– Jeg vil bli lærer. Jeg skal nok ikke være så streng som min egen lærer, men jeg ønsker å bidra til at andre barn kan lære og få en utdannelse. Det er min drøm.