Ghosh er professor ved Jawaharlal Nehru University i Delhi og en internasjonalt anerkjent utviklingsøkonom. Hun har vært medlem av Indias National Knowledge Comission, vært rådgiver for flere indiske delstater og skriver jevnlig i den britiske avisa The Guardian.
I januar var professoren i Norge for å presentere en ny bok, det 848 sider store og mer enn 1,5 kilo tunge verket «Handbook of Alternative Theories of Economic Development», sammen med de to andre redaktørene, norske Erik S. Reinert og estiske Rainer Kattel.
– I den nye boka presenterer dere tankene til historiske og nålevende økonomer som alternativ til modellene som dominerer i økonomifaget. Hvordan kan denne alternative versjonen av økonomifaget være relevant for utviklingsland i dag?
– Jeg vil snu om på det og si at dagens mainstream økonomiske teorier har blitt irrelevante både for utviklingsland og rike land. Denne boka er i en forstand et forsøk på å redde både økonomifaget og utviklingsøkonomien og bringe faget tilbake til det det pleide å være før – nemlig studiet av prosesser som framskritt, vekst, strukturendringer og fordeling. Når vi ser tilbake på de store økonomene, var det disse spørsmålene de studerte, sier Ghosh.
Mener global bistand er for nærsynt
Mikroøkonomi, modeller som forteller hvordan samfunnet fungerer sett fra en enkeltperson eller en bedrifts ståsted, har blitt en viktigere del av økonomifaget. Denne forståelsen av økonomi preger også global bistand, og måten man ser på fattigdom på, mener Ghosh. Det er etter hennes mening for lite interesse for hvordan økonomiske systemer funger i stort, og hvordan det produserer vinnere og tapere:
– Altfor ofte dreier utviklingsbransjens analyse seg om at de fattige er fattige på grunn av sine særtrekk, som for eksempel mangel på utdanning eller hvor de bor. Det dreier seg ikke om å se på systemet som gjør en gruppe mennesker fattige og en annen gruppe mennesker svært rike. Og at systemet i økende grad gjør de rike enda rikere og livene til de fattige enda mer utsatt og sårbart.
– Verdenssamfunnet setter nå mye krefter inn på å avskaffe ekstrem fattigdom. Dette er mål nummer én blant FNs bærekraftsmål og også et hovedmål for Verdensbanken. Det kan vel ikke være feil?
– Jeg vil si at det er litt misforstått fordi det ser fattigdom isolert. Det ser ikke fattigdom eller de fattige i en større samfunnsmessig ramme. Og det ser ikke på kreftene som gjør folk fattige.
– Fattigdom er ikke en sykdom
– Det er noen nærmest medisinske metaforer i bruk, som «utryddelse» av ekstrem fattigdom?
– Ja akkurat, det sees som en sykdom. Fattigdom sees som en egenskap ved folk som er fattige. Det er lite sannsynlig at det vil lykkes på den måten, med mindre man innser at fattigdom og ulikhet er uløselig knyttet til hverandre. Det finnes riktignok et bærekraftsmål om reduksjon av ulikhet. Men det er et veldig generelt mål, og tar ikke tak i det faktum at de fattige og de rike er koblet sammen i den samme dansen, sier Ghosh.
Hun mener at det er feil å tenke på fattigdom som noe som kan utryddes en gang for alle.
– Det er ikke som å utrydde kopper. Det er ikke en sykdom. Fattigdom er heller ikke noe unormalt, det er et produkt av det økonomiske systemet, sier hun.
– Hva er de alternative løsningene?
– Den nordiske løsningen på fattigdom var ikke basert på målrettede tiltak rettet mot fattige mennesker. Problemet ble løst fordi det fantes et spesifikt mønster av likhetspreget vekst og fordi det var en massiv oppbygging av universelle velferdsgoder for å dekke grunnleggende behov. Og jeg tror begge deler må skje, sier Ghosh, og fortsetter:
– Slik sett må jeg si at det er litt overraskende for oss andre at den nordiske tilnærmingen til bistand og global utvikling har hentet så lite fra sin egen historiske erfaring, og er fanget i den amerikanske modellen – om du kan si det slik. Mens deres egen historie ville ført dere til å foreslå helt andre løsninger.
Kritisk til Verdensbanken
– Om du ser på en organisasjon som Verdensbanken, vil du si at de står for det synet du kritiserer?
– Ja. Absolutt.
– På 1990-tallet var det mange som kritiserte det man kalte en Washington-konsensus, et uttrykk som oppsummerte Verdensbankens og Det internasjonale pengefondet IMFs strenge krav til utviklingsland. I dag driver Verdensbanken med alt fra likestilling til klima og det finnes vel ikke noen slik konsesus?
– Vel, det er ikke så tydelig om du sitter på toppen og bare leser rapportene. Men om du er nede på bakken, er det den samme konsensus. Når det gjelder deres politikk og deres krav har de ikke endret seg i det hele tatt. Verken IMF eller Verdensbanken, sier Ghosh:
– De sender stadig ut notater som er svært liberale og deres World Economic Report er veldig nyansert og kompleks og anerkjennende, så alle sier at «Se her, de endrer seg, er ikke det fantastisk? Endelig beveger de seg og har forstått hvordan virkeligheten er». Men de lar ikke dette påvirke hva de krever at land skal gjøre for å få de ynkelige små summene med penger de gir dem. Og så blir de veldig sinte når kineserne kommer med sin utviklingsbank som ikke har slike krav. Da sier de at «Hallo, dere ødelegger markedet!».
– Ifølge introduksjonen til deres nye bok er global bistand preget av at alle aktører påvirkes av de samme ideene?
– Ja. Jeg må si at jeg har sett dette skje. Jeg er gammel nok til å huske en tid da man fikk ganske ulike oppfatninger fra for eksempel svenske SIDA sammenlignet med Washington. Nå i dag følger alle Washington og Washington følger Bill Gates. Så det har blitt mye mer intellektuell underordning.
– Du er optimist med hensyn til den økonomiske utviklingen i land i Afrika sør for Sahara, på tross av tøffere tider og blant annet fall i råvarepriser?
– Det kommer ikke til å være så bra som det var, men jeg tror fortsatt det er et stort potensial. La oss innrømme det: Vi går inn en fase med usikkerhet, sier Ghosh, som mener det viktige er at fattige land ikke blir påpresset løsninger fra andre.