Bangladesh er et land preget av at mange flytter til byene, men fortsatt bor sju av ti på landet. Det er også på landsbygda mye av den verste fattigdommen fortsatt finnes. Men det er samtidig der de største forbedringene har skjedd.
Amirun Begum og Joinal Miah vet alt om dette. Sammen med tre sønner: Rony (18), Arif (13) og Ratu (6) bor de i landsbyen Kobaga. I tillegg bor to år gamle Mounira sammen med dem. Hun er datteren til Joinals bror og familiens kjæledegge og sjarmtroll.
Landsbyen ligger bare noen timers kjøring fra heksegryta Dhaka, men kunne like gjerne vært på en annen planet. Det bor 8-900 mennesker i Kobaga. Det er grønt og frodig. Innimellom alt det grønne ligger det store dammer, et par eldre menn sitter og fisker ved en av dem. Det er rismarker så langt øyet kan se. Høner og kuer går fritt omkring.
– Store endringer
Joinal har bodd i Kolbaga hele sitt liv. Han er 40 år, men det tette, mørke håret og det gutteaktige smilet gjør at han ser yngre ut. Joinal smiler lett og er en utadvendt mann som snakker mye og fort. Men han blir alvorlig når han forteller om livet i landsbyen slik det var for noen tiår tilbake.
– Hvis du hadde besøkt oss den gang, så ville du blitt sjokkert. Folk her var lutfattige. Sult og sykdom var vanlig. Min familie levde i et hus av leire. Det fantes ikke en skole her, og barna måtte uansett jobbe. Hvis noen ble syke og trengte hjelp, måtte de bæres i 7-8 timer til nærmeste helsestasjon. Det var ingen vei, sier Joinal og rister på hodet.
Kona Amirun vokste opp i en annen landsby noen mil unna. Hun hadde ni søsken og familien var svært fattig. Ni år gammel ble hun giftet bort til Joinal. Han var da tidlig i tenårene.
– Det var fryktelig for meg. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte flytte hjemmefra. Men jeg var veldig heldig: Joinal var snill, og det samme var min svigerfar. De behandlet meg som et barn og ikke som en kone, forteller Amirun.
Ifølge 35-åringen er det nå slutt på at jenter i området blir giftet bort mens de er barn.
– Nå er det få jenter som gifter seg før de er 20. Foreldrene tillater det ikke. Og de går på skole nå, er mer selvstendige. Det er veldig bra. Når jeg ser hvordan jentene har det nå får jeg lyst til å starte livet mitt på nytt, sier hun.
Veving ble redningen
For 17 år siden fikk Joinal og Amirun sitt første barn, sønnen Rony. Fortsatt var de svært fattige og de bodde sammen med Joinals foreldre og fem søsken i det samme leirhuset som han vokste opp i.
Som mange i området drev Joinals far med veving i tillegg til å være risbonde. Han lærte sønnen håndverket, og Joinal lærte det videre til Amirun. Hver dag fra seks om morgen til rundt ett om natten satt de to bøyd over veven, ofte med lille Rory sovende i fanget. De lagde tradisjonelle sarier som de så solgte videre til oppkjøpere, som igjen solgte dem i Dhaka.
Og sakte ble ting bedre. Etter noen år fikk de råd til å kjøpe seg sin første «luksusgjenstand: En seng. Det skjedde store endringer i landsbyen også. Nye og mer effektive ristyper ble introdusert. På slutten av 90-tallet ble det mulig å få strøm i husene. I 2003 ble det lagt en stor asfaltert vei like i nærheten. Det gjorde alt lettere for alle i landsbyen, også for Joinal og Amirun. Betalingen de fikk for de håndlagde sariene økte, og det ble lettere å selge dem. Etter hvert fikk landsbyen egen barneskole. Helsearbeidere var stadig innom.
– Det har skjedd så store forandringer her at det er vanskelig å forklare. Og det har blitt så mange flere muligheter. Før jobbet nesten alle som risbønder. Nå er det færre, men avlingene er bedre. Mange, særlig kvinner, har funnet jobb i tekstilfabrikkene. Andre har funnet ulike jobber i Dhaka og sender penger hjem, sier Joinal.
Utdannelse og helse
Ifølge Amirun er den aller største forbedringen at barna får utdannelse. Selv fikk hun så å si ingen skolegang.
– Jeg kan ikke lese. Jeg er som en blind sammenlignet med barna mine. Mine sønner kunne lese allerede som smågutter, og nå vil min eldste sønn bli ingeniør! Jeg føler er enorm stolthet og glede når jeg ser dem gjøre lekser og jeg vet hvilke muligheter de har.
Hun forteller at alle barna i familien er vaksinerte og at de sjelden er syke. For ikke mange år siden var diaré og andre sykdommer et stort problem i landsbyen. En annen forandring er at folk får færre barn.
– Nå for tida kan man planlegge hvor mange man vil ha. Og man vet at barna kommer til å vokse opp. Jeg hadde ni søsken, Joinal hadde fem. De unge parene i dag har ofte bare ett eller to barn.
For åtte år siden bygde de huset de når bor i. Det ligger rett ved siden av der familiens leirhus lå før. Huset er enkelt, men en enorm forbedring. Det kostet et sted mellom 25 og 30 000 kroner. De finansierte den ene halvparten med sparepenger og den andre med lån. Ikke av en bank, men av en lokal utlåner. Først bygde de to rom, samt kjøkken og do. For ikke så lenge siden bygde de på et rom til.
– Det var viktig for oss at vi kunne få lån. En vanlig bank vil ikke låne til oss, men vi lånte av en lokal utlåner, sier Joinal.
Planer
Fortsatt er det vevingen som sørger for familiens inntekter. Fortsatt sitter Amirun og Joinal ved veven fra 5-6 om morgenen til nærmere midnatt. Hver dag.
Med silketråd fra Kina og bomull fra Bangladesh produserer de 2-3 sarier i uka. Det gir inntekter på 7-8 000 taka i måneden, det er rundt 7-800 kroner. Selv om de har lån på huset og utgifter til eldstesønnens skolegang, klarer de å spare litt hver måned. Men alle årene med veving har satt sine spor. Amirun sliter med vond rygg og hofter og Joinal har problemer med synet.
De vurderer derfor nå å investere i en auto–rickshaw (en motorisert sykkeldrosje, red, anm.). Det er en stor investering, men samtidig vet de at det vil gi en stabil inntekt.
Da vi skal gå, setter Amirun og Joinal seg ved veven igjen. Arbeidsdagen er langt fra over. De har begge fortalt at de har et veldig nært forhold. De utallige timene med arbeid går fort fordi de alltid småpludrer om barna, og om ting som har skjedd i landsbyen.
Joinal sier noe som får Amirun til å le høyt. På spørsmål om hva de lo av svarer han:
– Vi snakket om at da vi var barn, så måtte vi tørke klærne på kroppen. Det var fordi Amirun bare hadde én sari og jeg bare hadde én bukse. Våre barn derimot er opptatt av mote!! Skjønner dere...!??!
