Susan Nghidinua er kjent for mange i Hedmark som borgermesteren som gikk i bresjen for vennskapssamarbeid og utveksling mellom Elverum og Tsumeb. Det var en av de første sakene hun hadde på dagsorden etter valget i 1990.
Først brøt hun viktigere barrierer. Tsumeb var en by der konservative holdninger rådde blant byens hvite. I månedene før overgang til uavhengighet skapte soldater som hadde tjenestegjort i okkupasjonshær uro i byen. Men meme Susan ble valgt som borgermester – som den første svarte kvinnen, med et flertall for den tidligere frigjøringsbevegelsen Swapo i ryggen.
– Da jeg kom til kommunehuset første gang var det nesten bare hvite ansatte. De hilse meg velkommen med applaus. Jeg fikk et utmerket samarbeid med byens hvite administrator, og jeg hadde en hvit mann som sekretær.
– I begynnelsen var jeg litt redd for å gi hvite ordre. Tidligere var det slik at vi måtte ned på kne foran hvite sjefer. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg ville klare å samarbeid så godt med hvite, sier meme Susan. Hun var borgermester i 10 år.
Samarbeidet med Hedmark og Elverum tror hun har bidratt til at skolene i området er blitt bedre, og eldreomsorgen likedan.
Flere norske høgskolestudenter på praksis i Tsumeb har bodd hjemme hos meme Susan.
Selv føler hun seg gammel, og har vanskelig for å gå. Hun snakker fortsatt med tidligere kollegaer som sitter i maktposisjoner, men ønsker at hunne kunne gjøre mer.
– Vi har nå hatt uavhengighet lenge. Hvorfor gjør vi ikke mer for vårt folk? spør hun.
Stilla Himalwa styrer nå mye av samarbeidet med Elverum. En kontainerlast med brukte rullestoler, gåstoler og annet utstyr fra Hedmark har gitt både unge funksjonshemmede og eldre mer bevegelsesfrihet i byen.
– Det positive er at samarbeidet er på lokalt nivå, mellom kvinnegrupper, skoleklasser og institusjoner, og ikke bare noe formelt mellom politikerne, sier hun.
