– Om afghanske jenter får utdanning kan ingenting stoppe dem, sier Roya Mahboob (28) til Bistandsaktuelt.
Hun vokste opp som flyktning i Iran, men bare 23 år gammel hadde hun flere titalls ansatte og tjente gode penger på å utvikle programvare fra et it-selskap i hjembyen Herat. Så var hun med å starte Digital Citizen Fund, en organisasjon som søker å øke kvinners teknologiske kompetanse og gi jenter i Afghanistan jobbmuligheter. Så langt har organisasjonen bidratt til å øke datakunnskapene til flere tusen jenter i det krigsherjede landet.
Engasjementet gjorde at Roya Mahboob ble kåret av Time Magazine til en av de mest innflytelsesrike personene i verden. Bistandsaktuelt møter 28-åringen på Grand Hotel i forbindelse med menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum som avvikles i hovedstaden denne uka.
– En gang var jeg en liten flyktningjente i Iran. Da jeg kom hjem til Herat fikk jeg muligheten til å bli en digital borger. Dét har ført meg hit jeg er i dag. Jeg vil at flere jenter i Afghanistan også skal få muligheter til å utvikle seg. Datakunnskap er én vei til å lykkes med det.
– Langt skjegg, kjortler og våpen
Under den sovjetiske okkupasjonen flyktet Roya Mahboobs foreldre til Iran. Eksil-oppholdet som sunni-minoriteter fortsatte da Taliban tok makten i hjemlandet. 28-åringen er født i Mashad, og vokste opp som flyktning helt øst i Iran. Men familien var ved flere anledninger tilbake i Herat under oppveksten da Taliban styrte landet etter sharia-lover: Kvinner måtte tildekkes, jenteskoler ble forbudt. 28-åringen sier hun ikke husker mye fra besøkene. Hun var så liten.
– Men jeg husker at vi ikke fikk ha tv, at talib´erne kom for å sjekke at foreldrene mine ikke brøt forbudene. De hadde langt skjegg, kjortler og våpen. Også husker jeg spesielt én gang da jeg syklet på trehjulssykkelen min utenfor huset. Plutselig ropte faren min på meg. Jeg så at han diskuterte med noen menn med kjortler og langt skjegg. Det endte med at jeg ikke fikk sykle og at pappa sa jeg måtte gå inn i huset. Kort tid etter dro vi tilbake til Iran igjen.
Da Roya Mahboob kom tilbake til Herat som sekstenåring, møtte hun en by hun ikke kjente. Året var 2003, Taliban-regimet hadde mistet den formelle makten.
– Afghanistan var totalt annerledes enn jeg hadde forestilt meg; enn det jeg hadde sett på tv i Iran. Selv om Herat var mye bedre enn mange andre steder på den tiden, var kvinnene helt tildekket, folk var anspente. Jeg så ingen glede i folks øyne. Og alle så på oss «jentene fra Iran» fordi vi ikke brukte burqa.
Roya Mahboob fortsatte utdannelsen hun hadde påbegynt i nabolandet. Det ble universitetsutdannelse i datateknologi. Utdannelsen førte til at hun startet sitt eget it-selskap og fikk kontrakter med ulike offentlige institusjoner. 23 år gammel var hun sannsynligvis Afghanistans første kvinnelige toppleder i et it-selskap, med et titalls ansatte. Og gradvis ble tingene også bedre i Herat:
– Etterhvert kunne man se folk smile, i gatene. Og i dag er det nesten ingen som bruker burqa lenger. Herat har forandret seg enormt på de femten årene som har gått siden Taliban styrte. Da ble unge jenter giftet bort i svært ung alder. Nå går flere på skole, og mange tar høyere utdanning. Unge jenter har andre drømmer for livet enn å gifte seg med en god mann, sier hun.
Drapstrusler fra Talib´er
Gjennom organisasjonen Digital Citizen Fund har 28-åringen så langt startet ni it-sentre ved eksisterende skoler i Afghanistan og bidratt til at mer enn 8000 afghanske jenter har kunnet lære å bruke internett, ulike digitale verktøy og sosiale medier. Planen er at 5000 nye jenter skal gjennom opplæringsprogrammet de neste to årene.
Men ikke alle er like fornøyd med den jobben hun har gjort, og etter utmerkelsen fra Time Magazine toppet det seg. Hun mottok drapstrusler fra Taliban og måtte forlate Afghanistan på ny. Siden 2013 har hun bodd i New York. Derfra driver hun fortsatt selskapet Citadel Software, men i mindre skala enn da hun bodde hjemme i Herat.
– Jeg har mottatt en rekke trusler, men la meg korrigere deg litt. Når man snakker om Taliban tenker mange ofte at det er snakk om terrorister. Men for meg som kvinne i Afghanistan er ikke «organisasjonen» Taliban den store utfordringen. De vi kaller talib, svært konservativt religiøse, som det er mange av over hele landet, er de mest pågående. I hverdagen passer de på at «alt går rett for seg» - ofte med våpen i hånd. De vil ikke at jenter skal utdanne seg eller jobbe, og de liker definitivt ikke sånne som meg. Det er disse kreftene som skaper mest problemer for kvinner i Afghanistan, og det er slike personer som flere ganger har kommet med trusler.
– Men tror du at du kan reise tilbake og bo i Herat igjen?
– Det er bare to måneder siden jeg var hjemme sist. I hemmelighet. Men jeg kan ikke bo der slik situasjonen er nå. Enn så lenge skal jeg bygge videre på Digital Citizen Fund og med det bidra til å styrke kvinners stilling. Selv om jeg er fra en konservativ familie støtter foreldrene mine meg. Samtidig forventer de nok også at jeg skal gifte meg og få barn på et tidspunkt. Det er ikke slik at jeg ikke vil dét, men jeg er fortsatt ung og må møte den rette først. Akkurat nå er arbeid mye viktigere. Det er dette jeg brenner for.
– Dataverktøy viktig
Det Roya Mahboob snakker om - det hun har viet livet sitt til, og som har ført til at hun har måtte flykte fra hjemlandet igjen - er engasjementet for jenters rettigheter. Hun forklarer hva hun legger i det å være en digital borger.
– Man er del av et samfunn uten grenser, der man ikke trenger et pass, med religionsfrihet og ingen kjønnsdiskriminering. Ingen kan fortelle deg hvem du er, og man kan ytre sine meninger uten å straffes for det. Jeg ble en digital borger, og det brakte meg hit jeg er i dag. Jeg fant kunder til selskapet mitt utenfor Afghanistan, online. Jeg fant investorer til organisasjonen vår. Jeg kan takke internett for alt, og nå vil jeg at flere unge jenter skal kunne få ta del i den samme verden. Så de kan bli sterke og selvstendige.
– Men jeg er ingen aktivist, altså... Jeg er en businessdame som forsøker å gi kvinner verktøyene de trenger så de kan ta egne valg. Med digital kompetanse kan de tilegne seg kunnskap, kommunisere med andre, og forhåpentligvis bli økonomisk uavhengige.
– Men hvordan kan datakunnskap bidra til å løfte afghanske kvinner ut av fattigdom?
– Mange kvinner har slått seg til ro med det livet de lever: Å stelle for mann og barn og i hjemmet. Men dét er fordi de ikke vet at det finnes alternativer. Jeg var sånn selv, men så fant jeg en ny verden på internett, og det forandret alt. Mange kvinner i Afghanistan har i dag en mobiltelefon, men de vet ikke hvilke muligheter som ligger i den. Med 3G-dekning mange steder, gjelder dette også kvinner på landsbygda. Det handler om friheten til å utrykke seg, til å dele og få den kunnskapen man søker. I et mannsdominert samfunn som Afghanistan, er det ekstremt viktig.
Roya Mahboob mener teknologi kan spille en viktig rolle i utviklingen av det konfliktherjede landet.
– La meg bruke et eksempel. Mange fler får nå utdanning, men spørsmålet er hvilken kvalitet den har. Om den er god nok, slik at de unge får seg en jobb etterpå. Dét er ikke så sikkert.
– Med teknologi og kunnskap kan elever, studenter og lærere få en helt annen tilgang på informasjon. Man kan få en digital stemme og kunnskap om hva som skjer andre steder i landet. Informasjonsdeling på et helt annet nivå enn det Afghanistan har sett tidligere. Men folk må få vite hvordan verktøyene brukes for å kunne ta del i kunnskapen. Dette er ett av flere verktøy til å komme gjennom alle utfordringene Afghanistan står overfor, sier Roya Mahboob.
Hun forteller at Digital Citizen Fund nå også jobber med å utdanne jenter til å håndtere penger.
– Mange familier driver en eller annen form for business. Om en ung jente kommer hjem og viser faren sin at hun kan håndtere penger, lage et budsjett og bidra i familiebedriften, vil hun naturlig nok få en ny rolle. Om hun så kan koble dette med kunnskap om sosiale medier, der familiebedriften kan promotere seg, vil det endre synet på henne i familien, og sannsynligvis også i nabolaget.
– Kan ikke bare prate
Afghanistan har gjennom en årrekke vært en av de største mottakerne av norsk bistand. I 2015 gikk nær 700 millioner skattekroner til det krigsherjede landet, og denne helgen besøkte utenriksminister Børge Brende en kvinnekonferanse i Kabul. Der lovet han at Norge skal doble den humanitære innsatsen til Afghanistan i år. Roya Mahboob mener landet fortsatt trenger bistand.
– Men etter femten år med hjelp er det mye som ikke har gått så bra. Den forrige regjeringen klarte ikke å få til de store fremskrittene. Nå har vi en ny regjering som gjør så godt de kan med de midlene som finnes. Men det er klart det er utfordrende, blant annet med høy arbeidsledighet. Afghanistan er et fattig land, og trenger hjelp. Men på sikt må Afghanistan klare å stå på egne ben. Afghanere må selv klare å utvikle landet.
– Du har tidligere uttalt at «millioner av dollar er brukt på å prate om kvinners rettigheter og utdanning i Afghanistan. Bare prating». Hva mente du med det?
Roya Mahboob ler.
– Sa jeg det?
– Ja.
– Hm. Jeg tror nok at det prates og sies mye viktig og fint om utdanning og rettigheter. Men så må de gode intensjonene følges opp. Det er ikke alltid det skjer. Utdanning er ikke bare utdanning. Det finnes god utdanning og dårlig utdanning, og det holder ikke bare å lære å lese og skrive. Ikke misforstå meg, jeg mener ikke at konferanser er feil, det trengs også for å dele kunnskap, men disse konferansene må følges opp med konkrete tiltak:
– Kvinner må kunne få ta egne valg og bli økonomisk uavhengige. Bare da kan land som Afghanistan endre seg. Så i stedet for å bruke hundrevis av millioner på konferanser, må vi komme med de konkrete verktøyene som gir kvinner mulighet til å tre ut av hjemmet og delta i samfunnet. Om vi utdanner kvinnene, utdanner vi også barna deres, familien, hele samfunnet de lever i. Og om vi gjør det, kan ingenting stoppe dem.
Elon Musk og Beyoncé
Da Roya Mahboob i 2013 ble kåret av Time Magazine til en av de 100 mest innflytelsesrike menneskene i verden, var det sammen med mer kjente navn som Tesla-gründer Elon Musk, opposisjonsleder i Myanmar Aung San Suu Kyi og artisten Beyoncé. I begrunnelsen fra det anerkjente magasinet het det at Roya Mahboob «arbeider på smarte og nye måter for å endre kulturelle stereotypier», og at hun i tillegg til å ansette kvinner i sitt eget it-selskap, konkret har bidratt til å legge til rette for at afghanske jenter kan bruke internett for å ytre seg: Dette «har endret måten verden ser Afghanistan på ... og hvordan afghanske jenter og kvinner ser på seg selv».
– Jeg er veldig stolt. Det var en anerkjennelse av at det vi gjør er riktig, og det gav meg et skikkelig boost til å fortsette arbeidet. Samtidig var det mange i hjemlandet som ikke likte at jeg fikk oppmerksomhet, og det var én av grunnene til at jeg måtte flytte fra Afghanistan igjen.
Hun forteller at utmerkelsen gjør at hun nå tenker større.
– Alt har forandret seg, og jeg har fått muligheten til å jobbe med så mange inspirerende mennesker. Nå kan vi løfte blikket og fokusere på prosjekter i andre land der kvinners stilling også er under press. Men selv om jeg tenker større, vil jeg aldri glemme den lille jenta på en skole utenfor Herat.
28-åringen forteller at hun, tross enorme utfordringer, er optimistisk på vegne av afghanske kvinners fremtid.
– Jeg håper unge kvinner en gang i fremtiden kan gå alene nedover gaten selv om det er mørkt. At Afghanistan er et trygt land. At jenter følger drømmene sine. At kvinner behandles med respekt og at afghanere er et uavhengig og stolt folk. At vi kan hjelpe andre.
– Jeg tror kanskje ikke mine døtre vil oppleve dette i sin oppvekst - det er for mye som gjenstår. Men kanskje barnebarna mine kan få vokse opp i et slikt land. Det er min drøm.
