En rekke skatteavtaler hindrer utviklingsland fra å sikre seg viktige skatteinntekter.
Ifølge Action Aids ferske rapport «Mistreated», en analyse av mer enn 500 dobbeltbeskatningsavtaler som organisasjonen har bestilt av Martin Hearson ved London School of Economic hevder Norge har hele åtte slike skatteavtaler som omtales som «svært restriktive».
Professor ved African Tax Institute i Sør-Afrika og seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt Odd-Helge Fjeldstad, mener norske myndigheter nå bør se nærmere på disse restriktive skatteavtalene. Han sier det kan bidra til å styrke Norges troverdighet som utviklingspartner.
- Les også om Action Aids rapport: – Norske avtaler kan begrense utviklingslandenes muligheter
– Flere studier de senere årene konkluderer med at utviklingsland taper betydelige skatteinntekter på slike avtaler. Det er også omdiskutert om disse avtalene på noen måte bidrar til å tiltrekke utenlandske investeringer. Norge har til nå vært forskånet for kritikk. ActionAid studien gir imidlertid et lite flatterende bilde av Norges skatteadferd overfor fattige land, sier Fjeldstad til Bistandsaktuelt.
– Banebrytende
Han presiserer at han enda ikke har hatt anledning til å sette seg grundig inn i studien til Action Aid, og påpeker at den har åpenbare metodiske svakheter, som at indikatorene som benyttes til å klassifisere skatteavtalene, vektes likt. Noen klausuler i de skatteavtalene som gjennomgås, mangler også i datasettet, mener Fjeldstad.
– Når det er sagt er arbeidet som Action Aid her har gjort, banebrytende, både i omfang og ved at den muliggjør en viss sammenligning mellom ulike lands skatteavtaler. Norske myndigheter bør se nærmere på dette og klargjøre Norges posisjon.
– Flere utviklingsland, inkludert Rwanda og Uganda, har reforhandlet eller annullert flere av sine skatteavtaler. Det er sannsynlig at Kenya og Tanzania som Norge har avtaler med, vil gjøre det samme, dels koordinert gjennom East African Community (EAC). Noen avtaler har også for lengst gått ut på dato, blant andre den vi har med Sierra Leone som dateres tilbake til kolonitiden på 1950-tallet.
– Overkjører den andre parten
– Et forutsigbart skatteregime er viktig for bedriftenes investeringsbeslutninger og daglige drift. Skattelovene og håndhevingen av disse i mange land i Afrika gir ofte stort rom for skjønn og vilkårlighet, noe også norske bedrifter erfarer. I prinsippet gir en skatteavtale mellom Norge og et utviklingsland mer forutsigbarhet for den norske bedriften, ved at en skal forholde seg til et ens regelverk og unngå dobbeltbeskatning.
– Men på hvilken måte er disse avtalene fordelaktig for norsk næringsliv og norske næringsinteresser som opererer eller ønsker å operere i disse landene?
– Noen skatteavtaler fungerer etter intensjonen og bidrar til et mer forutsigbart skatteregime, samtidig som bedriftene betaler skatt til landene de opererer i. I andre tilfeller er skatteavtalenene utformet slik at selskapene i praksis ikke betaler skatt eller minimerer skatten til landet der virksomheten foregår. Slik skal det ikke være og det er i strid med intensjonen bak slike avtaler, sier Fjeldstad.
– Når slike svært restriktive avtaler likevel inngås, tyder det på at norske «forhandlere» har overkjørt den andre forhandlingsparten.
– Ingen grunn til å være stolt
Fjeldstad peker på at forhandlingsstyrke og skatteekspertise i fattige land ofte er mangelvare:
– Vi har ingen grunn til å være stolte av disse avtalene. I noen land har skattemyndighetene i praksis satt skatteavtaler til side og skattet utenlandske bedrifter i henhold til landets egne skattelover. Dette har ført til konflikter og kostbare rettsprosesser mellom selskaper og skattemyndighetene som ingen i lengden er tjent med, sier Fjeldstad og eksemplifiserer:
– Nylig tapte gruveselskapet African Barick Gold (nå omdøpt til Acacia Mining), med hovedkvarter i London, en slik sak i Skatteappell Tribunalet i Tanzania, og ble pålagt å betale 41 millioner dollar i skatt. Denne saken kan tyde på at tanzanianske skattemyndigheter, basert på politisk press for økt skatteinngang, vil ta i bruk mer aggressive metoder for å beskatte utenlandske selskaper med utgangspunkt i egne skattelover, og tilsidesette skatteavtaler de ikke ser seg tjent med.
– Action Aid mener «svært restriktive» skatteavtaler kan bremse utviklingen i norske bistandsland. Er du enig i det?
– Det avhenger av omfanget og utformingen av skatteavtalen. Men det er ikke uten grunn at Uganda har kansellert skatteavtaler med OECD-land og Rwanda har reforhandlet flere. Disse landene erfarer at måten noen av disse avtalene er utformet, bidrar til å undergrave skattebasen deres. Restriktive avtaler som innebærer at utenlandske bedrifter i praksis betaler lite eller ingen skatt til landet de opererer i, kan også ha negative effekter på skatteviljen til innenlandske bedrifter som kompenserer gjennom aktiv skatteunndragelse eller lobbyisme for å få skattefritak. Noen studier argumenterer for at utviklingsland som har få eller ingen skatteavtaler faktisk gjør det rette.
– Relevant spørsmål
– Gir Norge bistand med den ene hånden, og «tar» skatteinntekter med den andre?
– Dette er allerede situasjonen knyttet til skattefritak for kjøp av varer og tjenester til bistandsprosjekter. På den ene siden argumenterer vi for at fattige land må øke skatteinngangen sin, noe vi også støtter gjennom bistand. På den andre siden krever vi selv skattefritak. Det er klare paralleller mellom dette og noen av skatteavtalene Norge har inngått. Det er relevant å spørre om norske myndigheter har brukt sin forhandlingsstyrke for å sikre mest mulig gunstige avtaler for norske bedrifter på bekostning av utviklingsland. Samtidig arbeider andre deler av norsk forvaltning for å styrke skatteadministrasjonen i afrikanske land.
Fjeldstad mener samarbeidet mellom det norske Skattedirektoratet og skatteadministrasjonene i Zambia og Tanzania har hatt svært positive resultater for skatteinngangen i disse landene.
– Det er da et paradoks at Norge samtidig har skatteavtaler som kan undergrave målsettingen om å øke skatteinntektene i disse landene, sier Fjeldstad.
Han mener norske myndigheter bør ta initiativ overfor disse landene for å gjennomgå eksisterende avtaler, og eventuelt reforhandle dem før landene selv annullerer dem.
– Dette vil styrke vår troverdighet som utviklingspartner og vårt internasjonale omdømme. Norske bedrifter vil også være tjent med skatteavtaler som oppfattes som rettferdige og forutsigbare, sier Fjeldstad.
- Les også: – Skattekampanjer ødelegger for Malawi
Bistandsaktuelt har stilt Finansdepartementet flere spørsmål, blant annet om de åtte skatteavtalene Action Aid omtaler som «svært restriktive» kan bidra til å bremse utviklingen i norsk samarbeidsland for bistand, og om norske myndigheter brukt sin forhandlingsstyrke for å sikre mest mulig gunstige avtaler for norske bedrifter på bekostning av utviklingslandene. Finansdepartementet har så langt ikke svart på Bistandsaktuelts spørsmål, men kommunikasjonasavdelingen lover å svare.
