Mer enn 65 millioner mennesker er tvunget på flukt i verden i dag.
Blant dem er vel 21 millioner flyktninger, ifølge FNs Høykommissær (UNHCR). Halvparten er under 18 år og befinner seg på alle kontinenter:
- Midtøsten og Nord-Afrika: 39 prosent
- Afrika (sør for Sahara): 29 prosent
- Asia og Oceania: 14 prosent
- Amerika: 12 prosent
- Europa: 6 prosent
Av 17 millioner afrikanere på flukt befinner 94 prosent seg på det afrikanske kontinent. Bare 3 prosent skal ha tatt seg til Europa, ifølge FN-tall The Guardian sitter på.
Da Bistandsaktuelt tidligere i år publiserte Historier fra den andre siden (av Middelhavet) viste International Organization for Migrations (IOM) statistikk at 200 000 mennesker hadde ankommet Europa og at 2438 hadde mistet livet på vei over Middelhavet. Det var i juni.
Nå, snart et halvt år senere, viser den dystre statistikken at 4690 har mistet livet i Middelhavet, så langt i år. Mer enn 345 000 har ankommet Europa.
– Migrasjon har åpenbart vært en stor utfordring for Europa de siste to årene, men det er viktig å huske at problemene er enda større andre steder. Europas syn på problemet har også forandret seg. Før var mange bekymret for de som kom uten behov for beskyttelse og måtte sendes tilbake. Nå er det størst uro for at det kommer mange som faktisk har krav på å bli.
– Mislykket strategi
Det sier Prio-forsker Jørgen Carling til Bistandsaktuelt. Sammen med kollega Cathrine Talleraas ved Institutt for fredsforskning leverte han nylig en rapport til utenriksdepartementet om de bakenforliggende årsakene til migrasjon.
Rapporten «Root causes and drivers of migration. Implications for humanitarian efforts and development cooperation» har noen hovedbudskap:
- Migrasjon er en påminnelse om global ulikhet. Utviklingssamarbeid er viktig, men ikke som et verktøy for å stanse migrasjon
- Omlegging av bistandspolitikken for å redusere årsakene til migrasjon kan lett være en mislykket strategi
Med «flyktningkrisen i Europa» har migrasjon steget enda høyere på den den politiske agendaen. 2015 var et år med «rekord-tall» i migrasjonsstatistikken, men det er ingen klar langsiktig trend som tyder på eskalerende global migrasjon, ifølge de to forskerne.
For det totale antallet migranter utenfor sitt fødeland har utgjort en relativ stabil andel av jordas befolkning de siste femti årene. I 2015 var andelen 3,3 prosent. I 1960 var andelen 3,1 prosent.
Ifølge Carlings og Talleraas´ rapport skjuler de globale tallene geografiske forskjeller og endrede mønstre. Men det er fortsatt slik at et lite antall land huser flest migranter, og halvparten av de som har forlatt hjemlandet befinner seg nå i ti av verdens land. Samtidig er det slik at flere land bidrar til migrantstrømmen.
Rundt 75 prosent kommer fra utviklingsland, og brorparten av disse har reist til et annet utviklingsland, og ikke til «det globale nord», heter det i rapporten.
– Et paradoks
Rapportforfatterne mener kunnskap om de «grunnleggende årsakene» til migrasjon er vesentlig for å fatte riktige politiske beslutninger – for å møte utfordringene ved migrasjon.
– Krisen de siste to årene har skapt en eksepsjonell situasjon for Europa, men er først og fremst del av langvarige utfordringer. Når det gjelder asylsøkere, er det et grunnleggende paradoks at vi gir beskyttelse til forfulgte mennesker som klarer å reise til Europa og søke asyl, samtidig som vi setter alle krefter inn på å gjøre det så vanskelig som mulig for dem å ta seg fram hit. Når det gjelder den fattigdomsdrevne migrasjonen, er det tankevekkende at migrasjon kunne gitt viktige bidrag til utviklingsprosessen, men at vi stort sett setter en stopper for den for å beskytte vår egen rikdom, sier Carling.
«Mange grundige beretninger om migrasjon beskriver hvordan det ofte ikke er nød som gjør at folk velger å migrere, men snarere en følelse av stagnasjon», heter det i rapporten. Enkelt sagt:
Hvis folk er fattige og tror det er sannsynlig å forbli fattige, kan det være avgjørende hvorvidt de kan forestille seg, og så aktivt søke et bedre liv – for eksempel ved å migrere.
I et land med rask, men ujevn vekst, er sjansen fortsatt liten for at forholdene vil endre seg for flertallet av fattige. Men når man ser at noen får det bedre, kan ambisjonene for et bedre liv øke, mener Carling og Talleraas.
– Migrasjons-ambisjoner
Slike ambisjoner kan for eksempel ende med at man velger å migrere. Dette kan handle om å søke sikkerhet på kort sikt, eller en høyere levestandard på lang sikt - det skaper migrasjonsambisjoner for ulike grupper mennesker, heter det i rapporten:
«Sivile truet av konflikt, nyutdannede universitetsutdannede med liten mulighet til å få seg en jobb, eller bønder rammet av miljøødeleggelser kan alle komme til den konklusjon at det beste alternativet er å forlate hjemlandet. De kan da alle sies å ha migrasjons-ambisjoner».
– Hvordan vil du beskrive sammenhengen mellom «tvunget migrasjon» og migrasjon ut fra ønsket om et bedre liv: Er det forskjell på en flyktning og en migrant?
– Begrepet «tvungen migrasjon» blir stadig sjeldnere brukt fordi all migrasjon innebærer både valg og begrensninger. Det er store forskjeller, men ikke klare kategorier. Derfor gir det også mening å bruke «migranter» om alle som migrerer. Noen kvalifiserer til flyktningstatus, mens andre ikke gjør det, sier Carling.
Prio-forskeren mener det er en vanlig misoppfatning at redusert fattigdom vil gi redusert migrasjon, men poengterer at dette kun vil skje på veldig, veldig lang sikt.
– I mellomtiden vil utviklingsprosessen tvert imot gi økt migrasjon. Det betyr at vellykket bistand kan gjøre migrasjonspresset større, før det én gang langt inn i fremtiden avtar.
– Bistand kan ikke hindre migrasjon
– Norske myndigheter har tidligere signalisert et ønske om å dreie bistanden mot «sårbare stater» bl.a for å bidra til å bremse «flyktningkrisen». Hva tenker du om en slik tilnærming?
– Jeg er grunnleggende skeptisk til å dreie bistanden i bestemte retninger på grunn av flyktningkrisen, sier Carling og eksemplifiserer:
- Det kan bety at pengene verken ender der de har størst utviklingseffekt eller dit hvor behovet er mest prekært
- Det kan gi geografiske forskyvninger som er dårlig begrunnet, for eksempel bort fra det østlige og sørlige Afrika der Norge tradisjonelt har vært en viktig bistandsaktør.
- Det er fare for at den migrasjonsdempende effekten blir liten, selv hvis man har det som en målsetning for bistanden.
– Og sist men ikke minst: Det blir et enda større element av egeninteresse i utviklingssamarbeidet hvis målsetningen er å holde antall asylsøkere nede.
– Men på hvilken måte kan bistand bidra til at færre velger å reise fra hjemlandet sitt?
– Folk er mer tilbøyelige til å bli dersom de har tro på fremtiden i eget land. Det er ikke lett å skape fremtidstro med bistandsmidler, men innsats for godt styresett og kamp mot korrupsjon kan være viktige brikker.
- Les også: Med utdannelse – uten jobbmuligheter
Carling mener migrasjon først og fremst er et symptom på de store ulikhetene i verden
– Det er også en viktig påminnelse om at disse ulikhetene krever handling i form av utviklingssamarbeid. Men formålet med samarbeidet bør ikke være å hindre migrasjon. Vi tenker gjerne på at det er en sammenheng mellom bistand og utvikling som kan føre til redusert migrasjonspress, men i dag er det en helt annen kobling som er viktigere: rike land bruker bistand som pressmiddel for å oppnå returavtaler for å sende migranter tilbake.
– Rapporten er skrevet på oppdrag fra utenriksdepartementet. Hva er det viktigste budskapet til norske politikere som leser den?
– Det er nok å frigjøre seg fra tanken på bistand som et verktøy for å hindre migrasjon.
