En rekke utviklingsland har det siste tiåret opplevd sterk økonomisk vekst. Samtidig har forskjellene mellom fattig og rik økt.
Det er imidlertid ingen naturlov at økonomisk vekst i utviklingsland må gi økt ulikhet. Det viser en ny rapport med detaljerte data om utviklingen i Uganda, Ghana, Etiopia, Vietnam og Bangladesh.
Rapporten er utarbeidet av den britiske tenketanken Overseas Development Institute (ODI). Det danske utenriksdepartementet er oppdragsgiver. Landene som er plukket ut er alle blant Danmarks hovedsamarbeidsland.
Ulik status, ulik gevinst
At de har lykkes med å få til kraftig økonomisk vekt siden 2000, er et fellestrekk for de tre afrikanske og de to asiatiske landene i rapporten. Der slutter imidlertid likhetene. Ut fra sosial klasse og inntekt har den økonomiske veksten slått helt forskjellig ut landene imellom.
I den ene enden av skalaen står Uganda. Landet har hatt en sterk økonomisk vekst – rundt fem prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) – over lang tid og samtidig kraftig økende forskjell mellom fattig og rik. De ti prosent rikeste har økt sin andel betydelig siden 1999.
I motsatt ende står Etiopia, også med sterk økonomisk vekst, men med en helt annen utvikling – der de 40 prosent fattigste har hatt en relativt sett høyere økning i inntekten enn de 10 prosent rikeste.
De to østafrikanske landene, som begge har en nær fortid preget av krig og konflikt, viser spennvidden i utviklingslandenes økonomiske muligheter.
Avviser myte
– Økonomer liker å tro at det finnes noen store strukturelle krefter som skaper ulikhet og at disse mekanismene er i funksjon overalt. Det er rett og slett ikke sant, sier Stephan Klasen, professor i utviklingsøkonomi ved Georg-August-Universität i Göttingen i Tyskland.
Klasen, en av forfatterne bak den nye rapporten, sier at det ikke finnes noen lovmessig sammenheng mellom økonomisk vekst og økt ulikhet. I stedet må nasjonale myndigheter i hvert enkelt land ta hensyn til særegne nasjonale forutsetninger og foreta veivalg. Disse forholdene og beslutningene påvirker hvilke former utviklingen tar.
– Rapportens budskap er at politikk har betydning. Politikerne kan velge om de vil føre en politikk som gagner de fattige eller en politikk som gagner de rike, sier Klasen, som er medlem av FNs rådgivende komité for utviklingspolitikk.
Landbruk og sosiale programmer i Etiopia
Etiopia og Uganda er de to landene som rapporten bruker mest plass på. Etiopia begynte sin periode med kraftig økonomisk vekst på slutten av 1990-tallet. Utgangspunktet var små økonomiske forskjeller, ifølge rapporten en arv fra det marxistisk-inspirerte Derg-regimet, som la vekt på konfiskasjon og refordeling av land.
Etter at dagens regjeringsparti (EPRDF) kom til makten, har Etiopia satset på omfattende investeringer i jordbruk, noe som har kommet den fattigste delen av befolkningen til gode. Rapporten peker også på sosiale sikkerhetsprogrammer, desentralisering og investeringer i infrastruktur.
Dette har bidratt til at Etiopia har greid å kombinere de høyeste økonomisk vekstratene i Afrika sør for Sahara med å fortsatt være et av landene med minst forskjeller mellom fattig og rik.
… men i Uganda økte de rikeste sin andel
Uganda har i likhet med Etiopia hatt kraftig økonomisk vekst og har lykkes med fattigdomsreduksjon. Andelen som lever i ekstrem fattigdom har sunket fra 50 prosent ved midten av 1990-tallet til under 20 prosent i 2012. Likevel er inntektsfordelingen blitt mye skjevere på disse årene. Den fattigste delen av befolkningen har riktignok økt sin inntekt, men de velstående har økt sin inntekt mye mer.
Resultatet etter mer enn et tiår med sterk vekst er at de rikeste 10 prosent i Uganda har en betydelig større andel av samlet inntekt enn før vekstperioden begynte.
Rapporten viser til økonomisk politikk, lite offentlige investeringer i landbruket og at landet har et svakt utbygd sosialt sikkerhetsnett som årsaker.
Stor spennvidde i erfaringer
De tre andre landene i undersøkelsen – Ghana, Vietnam og Bangladesh – ligger mellom ytterpunktene Uganda og Etiopia. Ghana og Vietnam har hatt kraftig økonomisk vekst, preget av økende forskjeller mellom fattig og rik fram til 2005.
I Vietnam sank deretter forskjellene som følge av at de fattigste økte sin andel av samlet inntekt.
I Bangladesh har utviklingen vært ganske jevn gjennom hele tiåret 2000-2010 og en relativt stor del av den økonomiske gevinsten har kommet de aller fattigste til gode.
Den store spennvidden i landenes erfaringer underbygger poenget i rapporten om at det ikke finnes én modell for hvilke sosiale effekter økonomisk vekst i utviklingsland har.
Samtidig understreker forfatterne at det statistiske grunnlaget kan være spinkelt og at man må være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner på tvers av land.
Utdanning kan tette gapet
Fordelingen av ressurser i samfunnet dreier seg ikke bare om penger. Det handler også om tilgang på goder som utdanning og helse.
På dette punktet er rapporten klar: I alle landene som er undersøkt – også i de landene der de økonomiske ulikhetene har økt – har det skjedd en utjevning når det gjelder tilgang på utdanning. De fattige har fått økt tilgang på utdanning. I mange tilfeller har utdanningsgapet mellom fattig og rik, målt som antall år på skolen, minsket.
