Fra Stortingets talerstol gjorde utenriksminister Børge Brende det klart at han og regjeringen mener alvor med budskapet om at regjeringen nå ønsker å dreie mer av bistanden mot sårbare stater for å bidra til stabilisering og forebygge terrorisme, krig og flyktningstrømmer. Men flere er skeptiske til hva en slik spissing kan føre med seg. Og hvilke motiver som egentlig ligger bak.
-
Les også: Uro og migrasjon gir ny bistandskurs
– Utenrikspolitikk er blitt innenrikspolitikk.
– Bistandsbudsjettet brukes nå i stadig større grad til å løse innenrikspolitiske utfordringer. Dét bør vekke debatt. Bistanden er der for å løse andres problemer – ikke våre. Nå er dette perspektivet i ferd med å snus helt på hodet, sier Ottar Mæstad til Bistandsaktuelt.
Direktøren ved Chr. Michelsens Institutt sier det nå er et opplagt behov for humanitær bistand i områder som er rammet av krig og konflikt.
– Men det som er mer uklart, er hvordan vi skal bruke bistandsbudsjettet for å stabilisere disse landene på litt lengre sikt. Så langt har jeg ikke sett en velutviklet tenkning fra UD om dette. Intensjonene er gode - å hindre krig og konflikt. Spørsmålet er om vi har verktøyene for å spille en slik konstruktiv rolle, og jeg er langt fra overbevist om at den varslede flyttingen av norsk bistand fra fattige land i Afrika til mellominntektsland i Nord-Afrika og Midt-Østen vil bidra til redusert fattigdom på lang sikt, sier Mæstad.
– Bistand ikke egeninteresser
Gunvor Knag Fylkesnes, leder for politikk og samfunn i Redd Barna, er enig med Brende i at det trengs en massiv og langsiktig innsats i mange av de landene regjeringen nå ønsker å dreie bistanden mot.
– Men det er viktig at en eventuell dreining av norsk utviklingspolitikk ikke må baseres på frykt og migrasjonsutfordringer, sier Knag Fylkesnes.
Hun mener norske myndigheter må holde fast ved at utviklingspolitikkens formål er fattigdomsreduksjon og utvikling, ikke egeninteresser.
– Det er nå en trend at rike land dreier sin bistand mot sårbare stater. Vi frykter at Norge og verden kommer til å svikte de fattigste landene, hvor de selv ikke har noen egne sikkerhetspolitiske interesser. Om det skjer, vil vi verken lykkes med å utrydde fattigdom eller få alle barn inn i skolen innen 2030, sier Fylkesnes.
– Kan bli en flau bris
Kirkens Nødhjelp sier de «ser rasjonalet bak valget av sårbare stater», men er likevel skeptiske til hva en slik omfattende dreining av bistanden kan føre til.
– Jeg er bekymret for innretningen siden Børge Brende så spesifikt nevner terror, krig og flyktningestrømmer, sier leder for politikk og samfunn i Kirkens Nødhjelp, Wenche Fone.
Hun mener det fortsatt må være en tydelig forskjell på innenrikspolitikk og utenrikspolitikk.
– Vi vil sterkt advare mot at norske interesser blir styrende for bistandsarbeidet, sier Fone, men presiserer at Kirkens Nødhjelp gjerne vil være en konstruktiv medspiller for regjeringen.
– Vi vil gjerne bidra inn i utviklingen av en ny stortingsmelding om veivalg i utenrikspolitikken. Fattige land som Mali og Sør-Sudan må fortsatt prioriteres høyt, ikke bare land i og rundt Midt-Østen. Dersom regjeringen ikke kommer med en tiltaksplan for de nye bærekraftsmålene, frykter jeg at det norske arbeidet kan bli en flau bris og langt fra så vellykket som Tusenårsmålene.
– Avgjørende med langsiktig bistand
Lars Løvold i Regnskogfondet mener det er helt avgjørende å opprettholde langsiktig bistand på et høyt nivå for å kunne oppfylle de nye forpliktende bærekraftsmålene. Han sier dét er helt vesentlig for at Norge skal kunne bidra til utvikling for fattige også utenfor «nærområdene».
– Det er på ingen måte gitt at det er bistandsbudsjettet alene som har ansvaret for å håndtere de nye utfordringene, som også handler om forsvar, sikkerhet og generell utenrikspolitikk. Hvis vi glemmer den langsiktige bistanden vil vi skape en mye mer utrygg verden på lang sikt, og Børge Brende har selv kalt klimaendringer en sikkerhetsutfordring på linje med krig og terrorisme, sier Løvold.
– Det er nå en overbetoning av det akutte på bekostning av det langsiktige arbeidet. Et ensidig fokus på det humanitære risikerer å skape enda større problemer på sikt. Det har vi ikke råd til.
– Må bruke bistanden der den trengs
Børge Brende møter altså en del skepsis for sitt forslag om en dreining av bistanden mot sårbare stater, men høster også lovord. Tidligere klima-, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim peker på at all eksisterende kunnskap tyder på at stadig flere av verdens ekstremt fattige vil leve i stater i krig og konflikt.
– Så lenge stater blir mer sårbare er de også mer utsatt for høy fattigdom - en ond spiral av krig og fattigdom. Verdensbanken anslår at 90 prosent av de fattige vil leve i «sårbare stater» innen 2030, så det er all grunn til å innrette bistanden mot de landene. Uten at jeg kjenner detaljene i den norske regjeringens prioriteringer nå, synes jeg det er et fornuftig valg å rette innsatsen mot disse landene. Bistand må brukes der den har størst effekt, og hovedmålsetningen i utviklingspolitikken er jo å avskaffe ekstrem fattigdom, sier lederen i OECDs utviklingskomité
– Men burde vi ikke bruke bistanden i land og områder vi har god kunnskap om og erfaring fra. Blir ikke bistanden mest effektiv da?
– Det er viktig med en global arbeidsdeling. At Norge konsentrerer seg om de landene vi har god kunnskap om og erfaring fra er selvfølgelig lurt, men det er ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold her. Vi må bruke bistanden i de landene som trenger den, og fremover vil det i stor grad være i sårbare stater, sier Solheim.