Målet er å «konsolidere og forsterke» stabilisering og fred i disse områdene.
– Utviklingen i disse regionene truer europeisk og norsk sikkerhet. Dette krever handling – modige og nytenkende politiske initiativer, sa Brende til Stortinget nylig.
Diplomati, sikkerhet, militære bidrag, utvikling og jobbskaping, humanitær innsats, fremme av menneskerettigheter og bistand til å bygge vel fungerende institusjoner – alt dette vil inngå i den nye politikken, fastslo Brende.
Vil hindre migrasjon
– Vi må arbeide for at statene i disse prøvede regionene ikke bryter sammen og ender i krig og konflikt og forsterker migrasjonsbølgene. Vi vil styrke freds- og forsoningsarbeid i disse statene. Kapasitetsbygging, helse og utdanning vil være satsingsområder, var Brendes budskap da han for en måned siden lanserte arbeidet med stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk». Den skal foreligge neste år.
Å dreie mer av bistanden i retning av sårbare stater, er kjernen i nytenkningen i regjeringen.
Omleggingen vil bli merkbar allerede i statsbudsjettforslaget for 2017. Både Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har vært involvert i arbeidet med omleggingen.
– Vi er tidlig i prosessen med den nye stortingsmeldingen, og jeg kan ikke i dag konkludere hvordan resultatet vil bli. Vi vet at en stor andel av verdens fattigste bor i sårbare stater. Innsatsen i sårbare stater vil dermed ikke skje på bekostning av de fattigste landene, sier statssekretær Tone Skogen til Bistandsaktuelt.
Hun påpeker at mange av de store utenrikspolitiske utfordringene vi står overfor i dag har utspring i sårbare stater.
– Dette gjelder særlig økt migrasjon, internasjonal kriminalitet, radikalisering og voldelig ekstremisme, sier Skogen.
Frivillig organisasjoner viktige
Statssekretæren viser til at 6 av de 12 såkalte «fokuslandene» for norsk bistand allerede i dag er sårbare stater. Disse er Afghanistan, Palestina, Haiti, Mali, Somalia og Sør-Sudan.
Tre av disse – Palestina, Mali og Somalia – ligger i konfliktbeltet som nå får mest oppmerksomhet.
Om framtidig norsk innsats i sårbare stater sier statssekretæren at:
- Innsatsen må forankres i nasjonale krefter med potensial til å styre.
- Samspillet mellom humanitær og langsiktig bistand må styrkes.
- Innsatsen fra alle involverte parter må bli bedre koordinert. FNs innsats i sårbare stater må fortsatt få sterk støtte.
- De frivillige organisasjonene er nøkkelaktører.
Fred, helse, utdanning og jobber
– Forebygging av konflikt er sentralt. Helse, utdanning og jobbskaping vil også være sentrale satsingsområder, her som ellers i regjeringens utviklingspolitikk, understreker Skogen.
Hun trekker fram viktigheten av utdanning, også i sårbare stater.
– Barn og unge som ikke får utdanning, får ikke jobb og kan lett bli ofre for voldelige ekstremister, sier hun.
Etter det Bistandsaktuelt erfarer vil omleggingen av norsk langsiktig bistand trolig innebære at flere etablerte bistandsland, som for eksempel Mosambik og Tanzania, nedprioriteres noe.
Ivareta egen sikkerhet
Ved å styrke sårbare lands og områders evne til å ivareta egen sikkerhet kan man forhindre at det oppstår «arnesteder for trussel-aktører», påpekte utenriksminister Brende i Stortinget. Han understreket at dette også utgjør en trussel for Norge og norske interesser.
Norge må være villig til å ta mer risiko i utviklingsarbeidet i utsatte områder, sa utenriksministeren i sin utenrikspolitiske redgjørelse. Han etterlyste nytenkning om utviklingspolitikken for å unngå at sårbare stater bryter sammen.
Samtidig innrømmet han at arbeid for stabilisering og utvikling i sårbare stater betyr høyere risiko enn i mer stabile utviklingsland.
– Det er større risiko for korrupsjon, og for at prosjekter mislykkes. Men den risikoen må vi ta. For risikoen ved å ikke gjøre noe er enda større, sa Brende.