- Norge? Er det i Elverum?

Lærer Festus Soroab sier han er glad for det Namibiaforeningen har betydd for hans liv. Foto: Jan Speed

Vis mer

Skolefrøet sådd på Lillehammer

Et tekstilprosjekt blir også drevet fram med norsk støtte i årene før uavhengigheten. På Elverum blir prefabrikerte hus produsert og sendt til flyktningleirene, lokale kvinner syr skoleuniformer og arbeidsløs ungdom produserer ulike varer som blir sendt sørover.
Også innen utdanning spiller Norge en viktig rolle som samarbeidspartner.
– Frøet som ble til skolereformen i et fritt Namibia ble plantet på Lillehammer i 1983, forteller SWAPOs utdanningsansvarlig i eksil og senere minister, Nahas Angula.
Etter ønske fra SWAPO blir Namibiaforeningen drivkraften bak byggingen av en videregående skole for namibiske flykninger ved Loudima i Republikken Kongo, finansiert av Utenriksdepartementet. Et stort planleggingsmøte blir holdt i Lillehammer.
Etableringen av skolen er ikke problemfri. Dyre konsulenter, pengeproblemer og utro tjenere ødelegger for framdriften i prosjektet. Men skolen åpner i desember 1986, og blir stor og viktig for Namibia. Den har både namibiske, norske og lærere fra andre land. Her blir pensum for et framtidig fritt skolesystem utviklet. Når friheten kommer, blir skolen avviklet og elevene flytter tilbake til hjemlandet.
– Da vi vendte hjem fra eksil, brukte vi ideene fra Loudima til å endre skolesystemet. Men en ting er å drive én skole etter nye prinsipper, noe helt annet er det å gjøre det i 1000 skoler over et stort land, sier Angula.
Skolekomplekset i Kongo blir senere treningsbase for en av de væpnede gruppene i Kongos borgerkrig. Det blir totalt ødelagt på midten av 1990-tallet.

Naivitet

I Namibiaforeningens egen fortelling om seg selv, innrømmer de en viss naivitet i forhold til frigjøringsbevegelsen de hadde med å gjøre.
«Namibiaforeningens medlemmer fikk ikke se apatien (i flyktningleirene, red.anm.), hjemlengselen, maktmisbruket og udugeligheten.... Flyktningsamfunnet var merket av for mye hjelp og feil hjelp», skriver forfatterne. SWAPO likte det ikke da Namibiaforeningen foreslo bedre samordning av innsatsen fra ulike organisasjoner og land. De mislikte også sterkt at foreningen samarbeidet med en flyktning som var utestengt fra bevegelsen.
– Jeg ble skjelt ut av Nujoma fordi vi tok imot vedkommende, og nektet å bryte med ham, sier Hareide, som flere ganger har møtt presidenten.
– Nujoma var autoritær, men bestefar-autoritær. Mye kunne skje uten at han blandet seg inn. Han hadde vennlige sider. Jeg følte at vi kunne snakke fritt med han. Det var riktig å støtte SWAPO. Vår gjensidige avhengighet gjorde at vi kunne være ærlige i diskusjonene med dem uten at det truet samarbeidet, sier Hareide.
Hareide hadde allerede sluttet med Namibia-arbeidet og dratt til Etiopia da foreningen i 1985 ble klar over anklager om fengsling og tortur av namibiere i SWAPO-leirene i Angola.
I ettertid innrømmer foreningens tidligere daglige leder at de var «noe naive i forholdet til frigjøringsbevegelsen». I sin egen historiebok skriver de: «...at SWAPO torturerte og holdt folk fengslet under umenneskelige forhold, er hevet over tvil.»
Til tross for brudd på menneskerettigheter og manglende åpenhet innad i bevegelsen bygger Utenriksdepartementet på 1980-tallet opp et godt forhold til SWAPO i eksil og til Det namibiske kirkerådet (CCN) inne i landet. De er på denne tiden viktige partnere i Norges politikk mot det sørafrikanske raseskillestyret.
Mye penger blir bevilget til namibiske flyktninger i eksil. Men det er først i 1987 at SWAPO-kravet om en mer omfattende norsk boikott av okkupasjonsmakten Sør-Afrika blir tatt til følge av Stortinget. Det vedtas en handelsboikott, men den er på ingen måte vanntett. Fortsatt er det mulig for norske skipsredere å tjene gode penger transport av olje til den udemokratiske krigsmakten og raseskillestaten Sør-Afrika.

Fra solidaritet til bistand

Etter at Namibia får sin uavhengighet i mars 1990 øker distansen mellom grasrotaktivistene i Elverum og SWAPO-eliten som nå flytter inn i regjeringskontorene.
– Det er blitt sagt, litt spøkefullt, at vi i 1990 ble degradert fra solidaritetsbevegelse til å bli en bistandsorganisasjon, sier nåværende daglig leder i Namibiaforeningen, Vidar Wie Østlie.
I årene etter uavhengigheten fortsetter foreningen med bistand innen utdanning. I begynnelsen bidrar norsk bistand til utvikling av nye læreplaner. Etter hvert satser foreningen på utdanning til marginalisert grupper.

• Les også: Bistandskutt rammer san-barna

Mobile skoleenheter blir etablert for å undervise de nomadiske himbaene i nordvest. Foreningen satser på å bedre utdanningen til san-språk-talende lærere og skoler i san-landsbyer øst i landet. De fronter entreprenørskap og bidrar til å etablere kulturspesifikke tradisjonsfag i skolen.
Namibiaforeningen blir i flere år en viktig støttespiller for å sikre mormålsundervisning for san-barn. 

Bistandsløftet

Namibias uavhengighet i 1990 fører også til en dramatisk økning i norsk statlig støtte til det nye landet. Stortinget vedtar samtidig at Namibia skal være et norsk hovedsamarbeidsland. Dette var en betegnelse på land der Norge hadde et særlig omfattende bistandssamarbeid.
Norge er raskt ute med fiskeribistand. Allerede før landets formelle selvstendighet var forskningsskipet «Dr Fridtjof Nansen» på tokt i namibisk farvann. Landets fiskebestand hadde i flere tiår vært plyndret av sørafrikanske, sovjetiske og portugisiske fiskere.
Med hjelp fra den norske kystvakten bygger Namibia opp et fiskerioppsyn for å ta vare på fiskebestanden i landets territorialfarvann. Mer enn 200 namibiere får opplæring takket være norsk bistand innen ulike deler av fiskerisektoren. Dette gir resultater. I løpet av ti år er bestanden igjen på fote, og fiskeriene blir et viktig bidrag til landets økonomiske utvikling.
Norske oljeselskaper er blant de første til å få lisenser for leteboring etter drivverdige olje eller gassfunn utenfor kysten av Namibia, men uten at det blir gjort noen drivverdige funn. Samtidig bidrar Norge med råd om lovgivning innen sektoren.
Energisektoren er et annet område der Norge kaster seg inn, men ikke uten kontroverser og negativ medieomtale. Konsulentselskapet Norconsult blir anklaget for å støtte opp om myndighetenes planer om å bygge en kraftstasjon på Epupa-fallene i Kunene-elva helt nord i landet. Planene blir til slutt skrinlagt etter mye internasjonal kritikk av at det ville ramme himba-folket i området.
Norad blir også hovedsponsor av en ny tankesmie, Namibian Economic Policy Research Unit (NEPRU). Hensikten var å gi politiske og økonomiske råd til den nye regjeringen. Bidraget er av begrenset økonomisk omfang, men viktig for institusjonen.
– Denne bistanden var basert på tillit uten detaljstyring. Det skilte Norad fra andre givere, sier tysk-namibiske Henning Melber som overtok som NEPRU-direktør i 1992.
Norad-støtten fortsetter selv som NEPRU etter hvert blir mer kritisk til regjeringen og manglende samfunnsendringer i landet.
– Norge mente det var viktig at regjeringen fikk kritiske råd, forteller Melber, som hadde vært medlem av SWAPO siden 1974.
Tankesmiens kritiske analyser fører imidlertid til problemer.
– Da jeg begynte å skrive kritiske artikler kom partikameratene til meg og sa: «du er en forræder.» De skapte en frykt for å delta i offentlig debatt, sier Melber som etter hvert flyttet til Sverige, men bidrar stadig til den politiske debatten i hjemlandet Namibia.

Kortvarig ambassade

Mot slutten av 1990-årene vedtar Norge å avvikle Namibias status som hovedsamarbeidsland. Det skjer etter at Namibia har vært igjennom en periode med positiv økonomisk utvikling. Utviklingslandet går fra å være et minst utviklet land til å bli et mellominntektsland i internasjonale rangeringer.
I 1997 stenger Norge ambassaden i landet, etter sju år. I utgangspunktet er det bestemt at ambassaden i Windhoek skulle være kortvarig, men samtidig har bistand vært ambassadens hovedaktivitet. Og nå skal den statlige bistanden trappes ned. Offisielt reduserer Norge støtten fordi de mener at som mellominntektsland bør landet kunne klare seg uten betydelig norsk hjelp.
– For en gangs skyld holdt man seg til planen. Ildsjelene i Norge som brant for Namibia ble borte. Og normaliseringen i Sør-Afrika gjorde Namibia politisk uinteressant, sier en UD-ansatt.
Tidligere ambassadør Per Ø. Grimstad, som da var ambassadør i Sør-Afrika, overtar i desember 1997 ansvaret for Namibia.
– Det lå lite politikk i avgjørelsen. UD måtte tenke mer regionalt og sammenslåing av kontorer. Jeg hadde et godt forhold til president Sam Nujoma. Han likte å snakke om Norge og om Elverum. Han hadde vokst opp med en norsk hvalfanger, og visste mer om Norge og 2. verdenskrig enn jeg gjorde, sier Grimstad.

De siste mottakerne

Læreren og barna i san-landsbyen like ved grensen til Botswana skriver tall i sanden, når Bistandsaktuelt besøker dem i januar 2016. De er noen av de siste til å nyte godt av norsk bistand til Namibia. For Namibiaforeningens støtte til arbeidet i seks landsbyskoler blant san-folket er nå over. Årsaken er at den norske regjeringen ønsker å redusere antall bistandsland.
Lærer Festus Soroab sier han er glad for det Namibiaforeningen har betydd for hans liv. I likhet med flere andre begynte han som landsbylærer for barn i første til tredje klasse. I starten hadde han og de andre lærerne ikke andre formelle kvalifikasjoner enn 8 eller 10 års skolegang, samt at de behersket sitt eget morsmål, san-språket ju/'hoansi.
Med norsk støtte fikk han både veiledning, ulike kurs og til slutt støtte til å studere på lærerhøgskolen i hovedstaden Windhoek, forteller han. Som eneste fullt ut kvalifiserte lærer vendte han tilbake til en skole i bushen.
I dag bor han sammen med sin kone og en ett-åring, som en tradisjonell san, i et lite telt og en hytte. Skolen er et norsk-innkjøpt telt.
– Jeg vil at også disse barna skal få en kvalitetsutdanning. De skal løftes opp. Jeg elsker å bo og arbeide med mitt folk. Foreldrene er nå de som presser på for at ungene skal få lære, sier Festus Soroab.
Denne skolen med 37 elever er ny. De har ennå ikke fått skolemateriell. Derfor øver de seg på å skrive tall i den løse sanden. Han forteller at det er tørke i området og lite mat i landsbyen. Etter skoletid drar læreren til konas landsby for å slakte en geit. Samtidig henter han mais som myndighetene har liggende på et lager 20 kilometer unna.

Usikker framtid

I 2016 er det fortsatt uklart om gapet Namibiaforeningen etterlater i flere lokalsamfunn vil bli fylt. Bruce Parcher som har koordinert san-prosjektet fra landsbyen Tsumkwe de siste seks årene er likevel optimistisk.
– Jeg tror vi startet noe som ikke kan bli knust. Vi har hjulpet san-samfunnet til å forstå at de kan kreve sine rettigheter innen utdanning. Forholdene må bare bli bedre, sier Parcher.
Fortsatt er det slik at nesten ingen san-barn klarer seg gjennom videregående og knapt noen tar avsluttende eksamen.
– Vi må hjelpe dem å fullføre. Selv om et san-barn klarer seg på skolen, må de også ha fått med seg tradisjonelle ferdigheter som hvordan du jakter, eller hvilke bær som kan spises. For det er akkurat denne kunnskapen som definerer hvem de er, sier Parcher, som nå håper å videreføre arbeidet gjennom en annen organisasjon.
Utdanningsdepartementets sjef for planlegging i regionen, Veziruapi Tjombonde, mener derimot at Norge har latt landsbyskolene i stikken.
– Vi har planer for å føre arbeidet videre, men dette området er enormt, og vårt dilemma er manglende budsjetter, sier hun.

Vennskap og utveksling

I gruvebyen Tsumeb, langt nord i landet finnes det en vei med navnet «Elverum». En av bygningene på gamlehjemmet i Tsumeb heter også «Elverum House». De to byene er vennskapsbyer.
Friluftsmuseet i byen er bygget etter modell fra Glåmdalsmuseet. Besøkende, noe det ikke er mange av, kan vandre gjennom husklynger bygget etter tradisjonell stil av de ulike folkegruppene i landet.
– Jeg kan ikke slutte å fortelle hvor mye bra Norge har gjort i vennskapets navn for Namibia, sier meme Susan Nghidinua, den nå 79-årige kvinnen som var drivkraften på namibisk side for samarbeidet Elverum-Tsumeb.
På 1980-tallet, før frigjøringen, besøker hun Elverum sammen med SWAPO-presidenten. Når hun senere vender hjem fra eksil, blir hun valgt til gruvebyens første svarte borgermester. Og den første kvinnelige.
– Presidenten gav meg instruks om å etablere et vennskapssamarbeid. Han sa at Elverum og Tsumeb er ganske like i størrelse. De har et vann og fjell, det har også Tsumeb. Jeg dro til Elverum igjen, og knyttet kontakter, og lærte til og med å lage geitost, forteller «meme Susan».

• Les også: Svart, kvinne og borgermester

Utdanningsinstitusjoner i Norge og Namibia får også etter hvert et omfattende samarbeid med utveksling og feltarbeid.
– Et område der vi kan vise til massive resultater er i samarbeidet med norske høgskoler. Mer enn 1000 norske studenter har hatt tre-måneders studieopphold i Namibia gjennom årene, foreller Vidar Østlie.
Flere norske studenter har bodd hjemme hos den tidligere borgermesteren, forteller meme Susan.

– Jeg betrakter meg som deres andre mor.

Avvikling

Over en milliard kroner i norsk bistand har gått til Namibia siden uavhengighet i 1990. I fjor var den årlige bevilgningen på beskjedne 3,7 millioner kroner. Namibia er et av landene Solberg-regjeringen nå har valgt bort i et forsøk på å redusere antall bistandsland.
Arbeidet til Namibiaforeningen, som bidro til å sette landet i det sørvestlige Afrika på solidaritetskartet, er i ferd med å bli avviklet.
– Det er litt vemodig å måtte fase ut en del ting, sier daglig leder i Namibiaforeningen, Vidar Østlie.
På Elverum er det fortsatt mange som har et hjerte for Namibia, mener han.
– Det brennende engasjementet er borte, fordi den groveste uretten forsvant med avskaffelsen av apartheid. Men vi ser fortsatt behov i Namibia, et av verdens mest skjevfordelte land, sier Østlie.

Biff import

Bortsett fra litt samarbeid innen reiseliv, og lån til mikrofinanssektoren via det statlige investeringsfondet Norfund, er det nå biffen som forener Norge og Namibia. Et av Norturas datterselskaper importerer namibiske biffer og fileter. Siden 2009 har den norske kjøttgiganten importert tollfrie kvoter med kjøtt fra Namibia. I fjor importerte de totalt 1153 tonn fra Namibia.
– Det var en bevisst strategi fra Nortura å løfte prisene vi betalte til namibiske produsenter, slik at de sitter igjen med mer penger. Det ble en økning over 100 prosent. Importen er således blitt en suksesshistorie for begge parter, sier Raymond Will Wold-Schätzer ansvarlig i Nortura for import fra landene i det sørlige Afrika.

Historiens slutt?

Men historien om samarbeidet mellom to små land slutter ikke her, selv om Namibia nå mer eller mindre klarer seg selv – og den norske statlige støtten opphører. Vennskapssamarbeidet mellom lokalsamfunn i de to landene vil fortsette.

Bilder fra Elverum vil fortsatt henge på barnehage- og skolevegger i Tsumeb. I Hedmark vil elever fortsatt henge opp bilder av Namibia og deres klassevenner der. Over hele landet vil velsmakende namibisk biff fortsatt kunne kjøpes i ulike supermarkeder
– Og norske praksisstudenter vil fortsatt bli ønsket velkommen i Namibia, forsikrer meme Susan.

Kilder: Trond Andersen og Steinar Sætervadet: Fra Dugnad til Bistand,

Hans Beukes: Long Road to Liberation,

Economist Intelligence Unit,

Africa Confidential, Henning Melber (Ed.)Transitions in Namibia

Diverse materiale fra Norad og Namibiaforeningen.