- Jeg kommer til å gjøre akkurat det jeg har lyst til, sier Ellen Johnson-Sirleaf om det hun skal gjøre når hun går av som Liberias president.

Ellen Johnson-Sirleaf vil ikke pensjonere seg fra kvinnekampen

Afrikas første valgte kvinnelige president går av om ti måneder. Kampen for økt kvinnelig deltakelse i det politiske liv vil hun likevel føre videre.

Den andre og siste presidentperioden for Ellen Johnson-Sirleaf går mot slutten i Liberia. Og landet holder pusten. Hva vil skje når kvinnen som er kjent som «Ma Ellen» eller «The Madam» går fra borde?
Internasjonalt er den 78-årige fredsprisvinneren omsvermet, etterspurt og populær. Beundringen er ikke fullt så stor blant alle på hjemmebane. Blant liberiere er «Ma Ellen» selv respektert, men hennes styre forbindes også med dårlige ledere, politisk krangel og korrupsjonsskandaler. I oktober neste år er det valg for både parlamentet og president.
Presidenten har en følelse av både forventning og lettelse i det landet går inn i valgåret.
– Lettelse fordi 12 år er lang tid å sitte i en jobb. Spesielt når jobben er å styre Liberia. En må komme seg videre. Forventning, fordi vi har gjort så mye for framgang. Vi har brakt landet fra å være uglesett til å bli et sted der utviklingen var på rett vei, i hvert fall før ebola-krisen slo til, sier Eller Johnson-Sirleaf til Bistandsaktuelt.

200 000 drepte

Valgseieren hennes i 2005 skyldtes støtten hun fikk fra kvinnene i landet. Det var et bankerott, sønderskutt og knust land hun overtok. De to borgerkrigene mellom 1989 og 2003 kostet mer enn 200 000 menneskeliv og drev en million på flukt. Over 100 000 tidligere opprørs- og regjeringssoldater måtte avvæpnes. Mange av disse har fortsatt ikke jobb.
Som president var Johnson-Sirleaf raskt ute med å få vedtatt en ny lov mot voldtekt. Hun har også arbeidet for å få flere jenter på skolen, og inn i politi og militære styrker. En egen statsråd jobber for likestilling.
Ambisiøse utviklingsplaner er lagt, men landets økonomi har et spinkelt grunnlag. Staten er fortsatt veldig avhengig av storselskapene som har konsesjon til å utvinne og eksportere gull, gummi, jernmalm og palmeolje.
– Når du ser tilbake på dine ti år som president, er det noe ved det liberiske folket som du har lært, som du ikke kjente til fra før?
– Jeg hadde ikke innsett hvor vanskelige og dypt forankret problemene med integritet og ærlighet var. Det er en lengsel etter å få de goder som ikke var der tidligere. Jeg antar at det har å gjøre med år med nød og mangler. Denne overlevelsesmodusen har forsterket uærlig praksis og avhengighet. Vi har fått bukt med mye, men uten dette hadde vi nok kommet enda lenger med å nå våre mål, sier Johnson-Sirleaf.

Hardtarbeidende

Nære medarbeidere beskriver presidenten som en hardtarbeidende og krevende leder, men med evne til å lytte. Hun glemmer ikke viktig informasjon og er utålmodig etter å se resultater.
Johnson-Sirleaf står sterkt internasjonalt. Nobels fredspris fra 2011, som hun delte med freds- og kvinneaktivisten Leymah Gbowee (også fra Liberia), betraktes som en fortjent anerkjennelse av arbeidet for kvinner og det faktum at landet fortsatt er fredelig. Både i Afrika og i FN-systemet har presidenten hatt en rekke viktige verv med fokus på utvikling. Ingen av kandidatene som nå stiller til valg som hennes arvtager har den samme statusen.
– Mine store bekymringer er om min etterfølger vil klare å utvikle vennskap og partnerskap som gjør at vi kan fortsette med vår utviklingsagenda fram mot 2030, sier Johnson-Sirleaf.

Tar ansvar for egen sikkerhet

– FNs fredsbevarende operasjon i Liberia (UNMIL) trappes ned. Er du redd for at det internasjonale samfunnet vil begynne å glemme Liberia?
– Jeg tror ikke det. UNMIL har vært under nedbygging de siste to-tre årene. Våre sikkerhetsstyrker har tatt over primæransvaret og vi har ikke hatt noen store tilbakeslag. Det har vært noen protester rundt jordreform-saker og om ulike ting, men det er normalt for oss. Jeg tror FN vil ha en liten styrke her med oppbacking fra en styrke i Mali dersom det trengs fram til januar 2018 etter valget. Og da vil FN kunne forlate landet med all den fanfaren som skal til for å markere slutten på en periode med beskyttelse. Det er bra at vi har sagt at vi tar det primære og fulle ansvaret for landets sikkerhet, sier Johnson-Sirleaf.

Ønsker flere kvinner

– Jeg har store problemer med å forestille meg Presidenten som pensjonist?
Hun bare ler av utsagnet. Det samme gjør alle hennes medarbeidere rundt bordet.  
– Har du noen planer for tiden etter oktober?
– Jeg vil trekke meg tilbake til farmen (som ligger cirka 45 minutters kjøring fra Monrovia. red.anm.). Det er jeg fast bestemt på. Jeg vil fortsatt bo i Liberia og vil være tilgjengelig for den nye regjeringen dersom de trenger råd eller forslag. Jeg kommer helt sikkert til å fremme kvinnesaker i landet. Jeg ønsker å se flere kvinner i ledelsen, sier hun.
Selv om Liberia har en kvinnelig president er det få kvinner i parlamentet. I slutten av september ble det vedtatt at fem plasser i parlamentet skal reserveres for kvinner, én plass reserveres for en ungdomsrepresentant og én for funksjonshemmede. Kvinneaktivister i landet har imidlertid advart om at det er fare for at kvinner bare får disse faste plassene, og ikke blir stemt inn i de øvrige plassene i parlamentet.

Vil holde foredrag og lese bøker

Johnson-Sirleaf tror at mye av hennes tid som pensjonist vil gå til å holde foredrag og snakke med studenter.
– Jeg kommer til å gjøre det jeg har lyst til. I grunnen har jeg arbeidet lenge i mitt liv, og nå kan jeg sette med ned og lese alle bøkene jeg har samlet på, men ikke lest.
– Har du noen favorittforfattere?
– Alle de historiske. Jeg har også biografiene til de fleste historiske ledere og har ikke hatt tid til å lese dem. Jeg vil starte med Hillary.
– Hva tror du Hillary Clinton vil gjøre nå?
– Jeg mistenker at hun vil være like opptatt av å fremme kvinnelig ledelse. Jeg tror jeg vil være i tilsvarende modus. Det er vel det enhver kvinnelig leder ville ha gjort, sier Ellen Johnson-Sirleaf. 
President Ellen Johnson-Sirleaf er opptatt av at kvinner som arbeider på markedene i Liberia skal få lys og økt trygghet. Foto: Jan Speed

Bøker og kvinnemakt

Høsten 2017 går Liberias president og Nobelprisvinneren Ellen Johnson Serlief av med pensjon. Hun vil fortsatt kjempe kvinnenes sak.

Ebola-epidemiens etterdønninger i Liberia

To kriser slo inn samtidig: Ebola-epidemien og det globale fallet i råvarepriser. Det slo beina under de langsomme forbedringene Liberia hadde opplevd i årene etter borgerkrigen.

Ebola epidemiens etterdønninger ryster fortsatt Liberia. Under epidemien ble alt av næringsliv stengt. Utenlandske firmaer og organisasjoner trakk sine internasjonale ansatte ut av landet. Flyselskaper sluttet å fly til landet, og skip måtte gjøre vendereis fordi forsikringsselskapene mente det var for risikabelt å gå til havn i Monrovia eller Buchanen.

Dette skjedde samtidig med at råvareprisene på verdensmarkedet kollapset. Den økonomiske veksten har stoppet helt opp.

– Myndighetenes mulighet til å håndtere disse krisene er begrenset. Vi glemmer ofte at landet var på bar bakke etter borgerkrigen. Og det var heller ikke særlig mye av Liberias innland som var blitt utviklet før krigene tok til i 1990, sier Storbritannias ambassadør i Liberia, David Belgrove.

Liberia har ikke registrert et eneste nytt ebola-tilfelle siden slutten av april. Landet var den som var verst rammet av ebola. Viruset livet av 11.300 mennesker i Vest-Afrika, 4.800 av dem befant seg i Liberia.

Regjeringen til president Ellen Johnson-Sirleaf går inn i et valgår i 2017 med budsjettkutt. Landets allerede beskjedne statsbudsjett er blitt kuttet med 70 millioner dollar til 556 millioner dollar. Det betyr at store oppgraderinger innen helse og utdanning lar vente på seg.

– Mange av helsearbeiderne som kjempet modig for å redde liv under ebala-krisen jobber i dag under forhold der lite har endret seg: upålitelig vanntilførsel, elendige doer og forbrenningsanlegg som ikke virker, sier Kate Norgrove i en ny rapport fra organisasjonen WaterAid.

Liberia har vært svært avhengig av eksport av gull, gummi og jernmalm.

– Det kan hevdes at president Ellen Johnson-Sirleafs først periode var for fokusert på å skaffe giverstøtte og på storkonsesjonene. Det ble ikke gjort nok for å lokke til seg flere private investorer og sørge for at landet hadde flere økonomiske bein å stå på, sier Belgrove.

Flere kilder påpeker samtidig at landet har begrenset oversikt over hvor mye jernmalm eller gull som faktisk blir eksportert fra landet – ettersom forvaltningen i landet er såpass svak som den er.

Storbritannia og EU mener Liberia har behov både for mer infrastruktur som strøm og veier, men at også statlige institusjoner må styrkes.

– Det er viktig at Liberia ikke blir glemt av det internasjonale samfunnet. De framskritt som er gjort, må forsterkes. Landet er fortsatt sårbar. Vi må hjelpe avvende landet fra bistandsavhengighet og hjelpe Liberia generere egne inntekter, sier ambassadør David Belgrove.

Publisert: 09.12.2016 18:35:56 Sist oppdatert: 09.12.2016 18:35:57