Han forklarer at mange gruvearbeidere i den zambiske byen Chingola har biler, men de kjører dem sjelden. De venter alltid på neste lønningsdag, om den kommer, for å få råd til bensin.
Den månedlige bilkøen er et av flere symptomer på at Zambia står overfor den verste økonomiske krisen på mer enn ti år. Men befolkningen i den gruveavhengige Copperbelt-provinsen nord i Zambia har opplevd økonomisk skvis i mange tiår allerede. De er vant til harde tider, men nå er det blitt enda verre.
Les også Bistandsaktuelts artikkel om hvordan fallende priser på råvarer globalt påvirker fattige land i Afrika og Latin-Amerika.
Oppsigelsesbrevet
Gruvevirksomheten i Copperbelt er Zambias største industri, og står for rundt 60 prosent av landets eksportinntekter. Nå har fallende priser på verdensmarkedet tvunget selskapene til å si opp ansatte.
Kopperprisene falt til 4595 dollar per tonn i februar i år, det laveste nivået på mer enn sju år, på grunn av mindre etterspørsel fra Kina. For fem år siden, i februar 2011, ble kopper solgt for mellom 8500 og 9000 dollar per tonn.
Kangwa Chileshe var nestsjef i Konkola Copper Mines (KCM). I oktober fikk han oppsigelsesbrev, med 30 dagers oppsigelsestid. Det samme gjorde vennen Humphrey Gondwe, som arbeidet i kvalitetssikringsenheten i KCM.
– Mange familier klarer ikke å dekke grunnleggende husholdningsutgifter eller betale for utdanning til barna, sier Chileshe til Bistandsaktuelt.
– Ingen kjøper varer, det er mange flere arbeidsløse og hard konkurranse om stadig færre jobber.
Seks prosent av verdens kopper
Nærmere 10 000 gruverarbeidere har mistet jobbene sine i Copperbelts gruver det siste året. Chileshe, Gondwe og rundt 2500 andre gruvearbeidere i selskapet KCM mistet jobbene sine høsten 2015. Oppsigelsene i KCM kom like etter at det kinesisk-eide selskapet CNMC sa opp 1600 ansatte og stengte Baluba-gruva i Luanshya. Senere mistet 4300 gruvearbeidere jobbene da Mopani Copper Mines, med sveitsiske Glencore i ryggen, stanset produksjonen.
Regjeringen har uttalt at den er fast bestemt på å redde arbeidsplassene og videreføre gruvedriften til beste for landet, men har få virkemidler å ta i bruk for å få det til.
I den pågående valgkampen i Zambia er toppkandidatene rause med løfter om nye jobber i de hardt rammede områdene, og tar turen fra Lusaka til gruvebyene i Copperbelt-provinsen. Ved hovedveien i Chingola henger en diger plakat av en smilende kandidat, Hakainde Hichlema, som håndhilser på gruvearbeidere. Med store, hvite bokstaver lover han ”bedre økonomi” og ”flere jobber for gruvearbeidere”.
Mager pensjon
Graham Nkanza (68) hadde arbeidet i gruveindustrien i 40 år da han pensjonerte seg i 2013. Sammen med kona arrangerer pensjonisten nå forlovelses- og bryllupsfester. Årsaken er at de to ikke kan leve bare på hans månedlige gruvepensjon på 600 kwacha, om lag 500 kroner. Fest-arrangementene gir kjærkomne tilleggsinntekter.
Han husker da Chingola var kjent som ”den reneste byen” i landet og gruveselskapet investerte i lokalsamfunnet, men siden har byen opplevd et sosialt og bygningsmessig forfall.
Tar ikke sosialt ansvar
Statlige Zambia Consolidated Copper Mines (ZCCM) hadde tidligere monopol på gruvedrift og drev forskjellige gruveoperasjoner. Men etter privatiseringen i 2000 ble disse solgt som separate selskaper.
- Les også: Strømmangel holder Afrika tilbake
Da eierskapet skiftet fra zambiske ZCCM til indiske KCM, ble det lagt mindre vekt på sosiale tjenester. ZCCM avholdt ukentlige fotball- og cricketturneringer. De støttet byenes infrastruktur og lokale tilbud som klinikker og underholdningsklubber.
– Selskapene tar ikke lenger sosialt ansvar. De gjør bare et absolutt minimum for lokalsamfunnene som tjener dem. Våre lokalsamfunn forfaller, sier Nkanza.
Nå er det trangere tider i byen. Veiene har huller, søppelet blir knapt nok samlet inn og vannforsyningen er upålitelig. Sportsplasser, tidligere tennisklubber og dansesteder har forfalne fasader med gruveselskapets initialer ”KCM” påmalt med store bokstaver.
Nye eiere
– Det første de indiske eierne gjorde var å kvitte seg med alt som ikke var direkte knyttet til produksjonen. Den eneste grunnen til at sykehuset fremdeles er i drift, er at protestene mot nedlegging var så sterke. Men det får lite midler til driften, sier Msukwa.
Selv om Zambias økonomiske utsikter er dystre, sier mange i gruvesamfunnene at de ikke merker stort til nedgangen, fordi lokalsamfunnene allerede er så fattige.
Zambia har de samme utfordringene som de fleste landene som er avhengige av råvareeksport: skattlegging og ensidig næringsgrunnlag. Skattlegging av en naturressurs bidrar til at en regjering kan legge seg opp midler som kan finansiere sosiale tjenester og styrke nasjonens langsiktige økonomiske utvikling. Men skatteinntektene i Zambia har ikke strømmet inn, slik som befolkningen og myndighetene hadde håpet.
Skattesvikt
Den statlige gruvesektoren i Zambia var i mange år preget av lav produktivitet og lønnsomhet. I perioder av 1990-tallet sank lønnsomheten og staten måtte delvis inn og subsidiere jobbene i gruvene. Situasjonen var lite økonomisk bærekraftig, og utenlandske rådgivere rådet regjeringen til å foreta en drastisk restrukturering av sektoren. Det innebar privatisering.
Samtidig som private selskaper kom inn og skapte ny, lønnsom aktivitet i gruvene i Copperbelt-provinsen rundt 2000, frafalt regjeringen mange skattekrav til de nye selskapene. Selv om aktiviteten kom igang igjen og skatteinntektene økte gradvis i årene etter (blant annet med hjelp fra norsk bistand, red.anm.), har nedgangen i kopperprisene de siste par årene ført til ny skattesvikt.
I tillegg har fallet i kobberprisene ført til valutaen kwacha har svekket seg. Energikrise med hyppige strømutkoblinger og redusert jordbruksproduksjon er andre problemer som har rammet zambisk økonomi.
Etter en årlig gjennomsnittsvekst på 7 prosent fra 2010 til 2014, falt veksten i 2015 til 3,7 prosent, og er anslått til omtrent samme nivå i år.
