Regjeringen har økt de humanitære budsjettene for 2016, og lovet under London-konferansen inntil 10 milliarder kroner til Syria de neste fire årene. De tar 2,4 milliarder kroner fra årets statsbudsjett til den blodigste konflikten verden har sett på mange år.
Men regjeringens bidrag til Syria-krisen, som lovprises av blant andre Flyktninghjelpen, kan føre til at mennesker i nød i andre deler av verden får mindre humanitær hjelp. Når Syria-bidraget er trukket fra årets humanitære pott, gjenstår 1,9 milliarder til alle andre kriser i verden.
– Jeg vil ikke sette kriser opp mot hverandre. Regjeringens Syria-satsing er enormt viktig, og det er riktig å bidra stort i den verste humanitære krisen siden andre verdenskrig. Men vi er inne i periode der det ekstreme er blitt det normale. Det krever et større bistandsbudsjett og nok fleksibilitet mellom kortsiktig og langsiktig støtte. Slik bistanden er innrettet nå, frykter jeg at vi få situasjoner der bistand til en krise går på bekostning av en annen, sier Kathrine Raadim, utenlandsjef i Norsk Folkehjelp til Bistandsaktuelt.
En verden i kriser
Ifølge FN er situasjonen i nord-Mali verre enn noen gang. Ekstremistgrupper, klimaforandringer og stor fattigdom er en brennbar kombinasjon. I tillegg er det humanitære kriser i Den sentralafrikanske republikk, Jemen og i Somalia og Etiopia på det afrikanske horn.
Verdensorganisasjonen melder nå også om at hver tredje sørsudaner er i alvorlig fare for å sulte og hver femte har måttet flykte siden starten på konflikten i desember 2013. Konflikten har fordrevet millioner og bidratt til en økonomisk krise. I tillegg er store deler av landet rammet av tørke. Dette forverrer situasjonen ytterligere og har gjort at områder som tidligere forsynte resten av landet med mat nå også trenger nødhjelp.
– Det sørsudanske folket har et desperat behov for mer hjelp og større oppmerksomhet fra verdenssamfunnet. Sør-Sudan ble utnevnt til verdens mest sårbare stat i både 2014 og 2015, og står i fare for å få denne tvilsomme æren igjen. Dessverre ser det ut til at hjelpen som kommer ikke er tilstrekkelig. I verste fall kan det bidra til at landet synker tilbake i borgerkrig, sier Raadim.
Færre kriser?
Ifølge tall Bistandsaktuelt har fått av Utenriksdepartementet, var Norges humanitære bidrag i fjor på 3,84 milliarder kroner (se faktaboks). Bidrag til to FN-organisasjoner kommer i tillegg. På årets budsjett er den humanitære budsjettposten økt til 4,3 milliarder. Samtidig er hum-bistand til Syria-krisen økt til 2,4 mrd (fra 1 145 500 000 i 2015). Det kan bety at det reellt sett er mindre penger til andre kriser (enn Syria) i år.
– Det er viktig for meg å si at Syria-satsingen er riktig. Men vi er i ferd med å få en situasjon der det unormale er blitt det normale, og de humanitære behovene har ikke blitt redusert i verden fra i fjor til i år. Den verste humanitære krisen etter andre verdenskrig, i Syria, har nå pågått i fem år. Så har vi krisen i Sør-Sudan; den har pågått i to. I tillegg har land som Jemen, Den sentralafrikanske republikk, DR Kongo, Etiopia, Mali og Somalia enorme humanitære utfordringer, poengterer Raadim.
Uforutsette katastrofer
– Og da har vi enda ikke tatt med kriser som kan komme, eller som er i ferd med å bygge seg opp: Burundi kan ende i et blodbad og Libya er på randen av sammenbrudd. Dette er et globalt ansvar, og Norge kan ikke bidra alle steder, men regjeringen må planlegge for en verdenssituasjon der det unormale er blitt det normale. Det er nå større humanitære behov i verden. Da må man tenke større, og ha større fleksibilitet, sier Raadim.
– Så hva må gjøres?
– Flyktningtiltak i Norge må over på andre deler av statsbudsjettet, eller så må den totale bistandsrammen økes. Vi kan bare håpe at det ikke kommer noen nye humanitære kriser i dette året. Om det gjør det, har vi en utfordring:
– For humanitær-budsjettet skal ta tak i de humanitære krisene som pågår, men må også ta høyde for uforutsette katastrofer, som flom, jordskjelv, eller som bombingen av Gaza sommeren for to år siden. Jeg tenker at det at 1-prosenten oppfattes som et maksimum for norsk bistand, og ikke et minimum, samt at vi bruker så mye på flyktningtiltak i Norge, er noen av hovedutfordringene. I verste fall kan dét bli tydeliggjort i året som kommer.