Anamile Rodríguez var 18 år da det skjedde. Hun bodde sammen med familien i jungellandsbyen Magüi Payan i det sørvestlige Colombia, omgitt av palmer med matbananer. Anamile bodde sammen med sin far, seks søsken og sønnen sin på ett år. Hun var ei vakker jente, med sin kraftige tenåringskropp.
I tillegg til bananene levde familien av å dyrke maniokrøtter, sukkerrør og ris. De hadde nok mat og levde i fred og ro inne i den fredelige jungelen. Inntil den dagen for elleve år siden.
– Jeg har ikke lyst til å tenke på det, sier Anamile og ser ubekvem ut.
Anamile er én av Colombias 6,9 millioner internt fordrevne. Ifølge den siste globale flyktningerapporten fra UNHCR har Colombia det største antallet internt fordrevne i verden. Tallet økte med nesten én million bare det siste året. Årsaken er først og fremst den væpnede konflikten, som har vart i over 50 år.
En konflikt med mange fronter og aktører, men der geriljagruppen FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia) har spilt en sentral rolle. Siden 2012 har gruppen sittet i fredsforhandlinger med Colombias regjering. Den endelige fredsavtalen ble kunngjort i Havana 24. August, og skal signeres i den colombianske byen Cartagena 26. september. Avtalen legges fram for folkeavstemming 2. oktober.
Anamile tenker tilbake på den dagen for elleve år siden, da livet hennes ble forandret for alltid.
– De kom seilende i to båter fylt med geriljasoldater, forteller hun.
– Jeg var 18 år og hadde en vakker kropp. De tok meg i handa og ville ha meg med. De ville rekruttere meg til FARC, forteller den colombianske kvinnen tørt.
Og det skulle bli starten på et langt mareritt for Anamile.
– Vi fikk to dager på oss. Om jeg ikke ble med dem, måtte vi komme oss vekk – ellers ville de drepe oss.
Anamile og hennes familie pakket raskt sammen tingene sine og reiste fra hus og jordbruksland, som de ikke har sett siden.
Halve byen er flyktninger
De reiste til byen Tumaco i nærheten. Den ligger på Colombias stillehavskyst i delstaten Nariño nær grensa til Ecuador. Tumaco er en by som i høy grad er preget av konflikten. 45 prosent av byens befolkning er offisielt registrert som ofre for Colombias væpnede konflikt, på en eller annen måte.
Flukten innebar en stor forandring for Anamile og hennes familie. Fra å bo og leve som bønder inne i jungelen. Anamile måtte nå arbeide ute for å få mat på bordet. Noen ganger fikk de fisk av fiskerne. Men det var vanskelig å komme til byen som intern flyktning, forteller hun.
– Mange så ned på oss, vi var jo bare desplazados – fordrevne. Det var særlig hardt for barna.
Å bo inne i Tumaco betydde også å bo side om side med alle andre parter i konflikten. Familien hadde ikke flyttet vekk fra konflikten – de var flyttet midt inn i den.
– Det nye livet var hardt. Ingen kjente oss der. Det var veldig strevsomt. Jeg savner huset vårt i landsbyen. Vi hadde en gård med jord som ga oss mat på bordet. Her hvor vi bor nå må man dra ut og jobbe om man vil ha noe å spise, forteller hun.
Etter noen år flyttet familien ut av byen og til det kommunale prosjektet Cristo Rey. Det består av rekke på rekke med små betongbrakker på 25 kvadratmeter hver. Det ligger utenfor byen, gjemt vekk langs en landevei mellom mange trær.
Det har vært et kontroversielt prosjekt fordi man på den måten har isolert og fjernet flyktningene fra byen. Mange av dem har vansker med å komme seg inn til jobb, og transporten er dyr.
På den andre siden lyktes det å flytte dem vekk fra konflikten, iallfall for en stund. Her i Cristo Rey er de sikrere, forteller innbyggerne, som bare vil få leve i fred og ro.
– Det er bedre å bo her enn inne i Tumaco, for her er alle fordrevne. Her ser ingen ned på oss, forteller Anamile.
Familien vokste underveis, og i dag er Anamile mor til tre gutter. Når det skulle mat på bordet dro mannen hennes inn til Tumaco og tok de jobbene han kunne få. Endelig var Anamile i ferd med å kunne leve på en måte som minnet om normalt familieliv.
Men slik skulle det ikke fortsette. Uten å gå i detaljer forteller Anamile at mannen hennes en dag for to år siden ikke kom hjem fra jobben i Tumaco. Han var blitt drept inne i byen.
– Så nå har barna mine også mistet sin far, sier hun med en oppgitt mine.
Fredsforhandlinger
Mens Anamile og hennes families historie gikk i en tragisk retning, skjedde det motsatte for utviklingen av den væpnede konflikten i landet.
Fredsforhandlingene mellom regjeringen og FARC beveget seg dag for dag nærmere en fredsavtale og, forhåpentligvis, en endelig slutt på konflikten. Og det har allerede hatt positiv virkning for internflyktningene.
– Tallet på fordrevne er falt, især massebevegelser (over 50 personer, red.) etter kunngjøringen fra FARC om en ’ensidig våpenhvile og innstilling av fiendtlighetene på ubestemt tid’ fra desember 2014, forteller Manuel Nacamendi Pulido. Han er koordinator for FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, i delstaten Nariño, Colombia.
Og naturlig nok er Anamile og de mange andre ofrene for konflikten svært opptatt av fredsprosessen.
– Jeg tenker mye på fredsprosessen. Jeg håper virkelig at volden tar slutt. Men enkelte sier at det blir farligere når det først kommer en fredsavtale. Nå har det blitt fredeligere på grunn av fredsprosessen, sier Anamile.
Men det er mer komplisert enn som så. For få måneder siden var det granatangrep midt inne i byen Tumaco. Mange kriminelle grupper venter på at FARC skal legge ned våpnene, så de kan overta der geriljagruppen løsner grepet. Det er iallfall en risiko myndighetene er klar over. Også ute i Cristo Rey begynner det å bli problemer med FARC og andre væpnede grupper.
Redde for FARC
Anamile har et sterkt ønske om at fredsavtalen vil endre situasjonen i landet hennes.
– Vi er nødt til å tenke på barna våre. Jeg håper virkelig at det blir fred, så folk kan gå og reise fritt omkring.
Samtidig er hun også nervøs for hva som kan skje. Det antas å være rundt 7-8000 geriljasoldater som skal ut av geriljaen og være en del av resten av samfunnet i Colombia.
Mange har vært med i FARC i svært mange år og er vant til å kjempe med våpen og være i krig. Det var jo dem Anamile og hennes familie flyktet fra for elleve år siden.
– Jeg er redd for de som kommer fra FARC. De drepte jo nesten min familie. Hvis de kommer hit vil jeg være virkelig redd for dem.
Spørsmålet om å komme seg over og få lagt den mer enn 50 år gamle konflikten bak seg er noe som har vært en viktig del av fredsforhandlingene.
Representanter for ofrene har vært med ved forhandlingsbordet for å snakke med regjeringen og FARC om hva som skal skje etter en fredsavtale. Det er viktig at samfunnet er forberedt på de utfordringene som ligger på den andre siden av en avtale.
– Når det kommer en fredsavtale vil det helt sikkert medvirke til at institusjonene vil få en styrket tilstedeværelse og legitimitet i hele landet, og på den måten igjen vinne tillit i befolkningen til prosessen med fredbygging og forsoning, sier Manuel Nacamendi Pulido fra UNHCR i Nariño.
Inntil Anamile og familien ble drevet på flukt kom en del av deres levebrød fra en liten palmeplantasje med matbananer. Bananene følger stadig Anamiles familie, men nå bare i form av en klase som ligger utenfor døra til hennes brakke. De kan hun selge, så hun får litt penger til mat til barna. Ellers vasker hun klær for andre. Selv om det på ingen måte er noe luksusliv hun og de snaut sju millioner andre internt fordrevne i Colombia lever, er hun ikke misfornøyd.
– Heldigvis er det trygt der vi bor nå, sier hun, med tanke på møtet med geriljaen og den etterfølgende flukten.
Men den etterlengtede fredsprosessen byr samtidig på kjempeutfordringer for Anamile og alle de andre ofrene for konflikten på deres vei videre fra fortidens spøkelser.
– Kanskje blir det fred, men frykten sitter fortsatt dypt i meg. Den blir det svært vanskelig å bli kvitt, sier Anamile.