– Jeg er så glad for det valget mamma tok for meg. Jeg har nesten ikke fravær på skolen og kan spille både fotball og basketball. Mange av venninnene mine kan ikke det for de føler seg ofte dårlig, sier Nura Abdi Iiman til Bistandsaktuelt.

Vi møter 16-åringen hjemme sammen med moren i Somalilands hovedstad Hargeisa, en by i endring. De humpete gatene er fylt med støvete biler, eselvogner og fotgjengere med mobiltelefon. Butikker, bensinstasjoner og små grønne Khat-utsalg. Et spindelvev av kraftledninger med strøm til byens innbyggere, og nå sist – også til byens første trafikklys.

Til å være hovedstaden i et land som egentlig ikke finnes, har det vært en formidabel utvikling på mange områder de siste årene. Nuras mor, Amaal Elni Ibrahim (45) husker så alt for godt «tortur-ritualet» hun selv ble utsatt for som liten jente. Ekstremt smertefullt. Siden har Amaal vært gjennom tolv fødsler. To av spedbarna overlevde ikke. Fire av de ti som fortsatt lever er jenter.

Hun forteller at med de to første torde hun ikke ta et valg om å ikke skjære i døtrenes underliv. Det ville vært for oppsiktsvekkende for naboene og for resten av storfamilien. Men da Nura var i «omskjærings-alder» følte hun seg sterk nok.

– Med min første datter ville jeg egentlig at det skulle være den enkle varianten (sunna). Men når et slikt rituale skal gjennomføres kommer alle naboene for å overvære seansen. Mens inngrepet pågikk begynte de å kommentere. De satt i ring rundt datteren min og sa til hun som utførte inngrepet; «du må skjære mer, kuttet er for lite, mer må bort», og etterpå sa de at hun måtte sys igjen også. Så selv om jeg egentlig ville ha sunna, ble det vel egentlig en full infibulasjon – den verste formen kjønnslemlestelse.

Ibrahim forteller at også den neste datteren ble skåret opp. At hun på dét tidspunktet i livet var usikker på hva som var riktig å gjøre. At selv om hun var i tvil, var hun fortsatt redd for de konsekvensene et slikt valg ville få sosialt.

– Så jeg lot meg forlede, og stolte på det nabokonene sa.

98 prosent kjønnslemlestet

200 millioner av verdens kvinner er kjønnslemlestet. Bare dette året risikerer 3,5 millioner jenter å bli utsatt for Female Genital Mutilation (FGM). Tallene er hentet fra en fersk FN-rapport, men må brukes med varsomhet, for flere av landene har svært mangelfullt datagrunnlag.

Tradisjoner, kultur og væpnet konflikt har stått i veien for framskritt innen FGM-arbeidet i mange land, men den trenden er i ferd med å snu. Ifølge FN-organisasjonen UN Women er det nå 1/3 mindre sjanse for at en jente som fødes i land med tradisjon for kjønnslemlestelse å bli omskåret enn for tredve år siden,

Flere land har dokumentert en nedgang i antall kjønnslemlestelser, og FNs nye bærekraftsmål har som mål at alle former for kjønnslemlestelse skal opphøre. I 22 av de 30 landene der overgrepet praktiseres finnes det nå lover som forbyr kjønnslemlestelse, og flere andre land utarbeider nå lovverk mot menneskerettighetssbruddet.

Av de 29 landene som omtales i rapporten «What do we know?» signert britiske UKAID og Population Fund fra august i år, ligger 27 i Afrika. Burkina Faso og Liberia hatt størst nedgang i antall kjønnslemlestelser over tid, mens Etiopia, Eritrea og Sierra Leone nylig har dokumentert en nedgang. Samtidig pekes det på at 3/4 av alle kvinner over femten år som er omskåret i verden i dag kommer fra kun fire land: Egypt, Etiopia, Nigeria og Sudan. Og Somalia er det landet med høyest andel kjønnslemlestede kvinner: hele 98 prosent.

Men tross den dystre FN-statistikken i et krigsherjet Somalia, finnes det glimt av lys i området. Det mener ihvertfall Fardus Jama i norske Utviklingsfondets samarbeidsorganisasjon Candlelight. For i motsetning til Somalia, har utbryterrepublikken Somaliland hatt fred de siste tiårene.

– I ferd med å endres

Fardus Jama mener urbane områder som Hargeisa, der kunnskapen er høyere om ringvirkningene av FGM, nå ser en positiv utvikling. At flere mødre enn før velger å ikke skjære i døtrene sine, at holdninger er i ferd med å endres.

Stadig færre gjennomfører infibulasjon, den mest omfattende varianten der jenta i tillegg til å skjæres også sys igjen etter inngrepet, viser en spørreundersøkelse fra nettverket Nafis som jobber mot kjønnslemlestelse i Somaliland. Noen få av de spurte svarte også at de ikke var omskåret i det hele tatt.

– Tallene er en indikasjon på at holdninger er i ferd med å endres. Et håp for fremtiden, sier Jama.

Lederen i Candlelight mener opplysningskampanjer har bidratt til holdningsendringene, at flere og flere nå skjønner at kjønnslemlestelse er et overgrep. At det hemmer unge jenter i oppvekst, skolegang og jobb - og ikke minst øker risikoen for både barne- og mødredødelighet.

– Stadig flere velger som Amaal Elni Ibrahim gjorde for datteren sin. Sakte men sikkert endres denne kulturen, sier hun.

• Les også: – Holdningsendringer avgjørende

Et oppsiktsvekkende valg

Amaal Elni Ibrahim, som tok det – for naboene – oppsiktsvekkende valget for datteren, forteller at hun har lært mye om omskjæring og ringvirkningene det gir gjennom ulike opplysningskampanjer. På helsestasjonen, på tv, i moskéen.

– Jeg vet at det er skadelig både helsemessig og sosialt og for hvordan jenter kan prestere. FGM har heller ingen plass i Islam. Derfor må vi stoppe skamferingen av denne dyrebare delen av kvinners kropp, sier Ibrahim.

Hun forteller at Nuras besteforeldre og naboer var skeptiske da hun tok valget for den nå 16 år gamle datteren.

– Den gang spurte de hvorfor jeg ville bryte tradisjonene, men nå er det stadig flere som kommer til meg og sier at jeg hadde rett. I dag kan jeg snakke helt åpent om dette med både naboer og familie, og gjennom jobben som lærer bruker jeg mye tid på å snakke om dette. Jeg merker at holdningene endres, at det er færre som skjærer døtrene sine, at kunnskapen øker.

Familien hennes, ti barn og to voksne, bor i et lite murhus i bydelen Boodhari. Tre høner og en hane spankulerer rundt i sanden på den lille gårdsplassen, en katt ligger og sløver i skyggen foran inngangsdøra. Ibrahims to eldste døtre kikker nysgjerrig ut gjennom døra, sier til moren at de ikke ønsker å komme ut å hilse på. Men Nura har allerede satt seg på en av plaststolene under treet, i skyggen for ettermiddagssolen.

16-åringen forteller at flere av jentene i hennes klasse (tilsvarende norsk 9. klasse) ikke er kjønnslemlestet, men at de som er det, ofte sliter og har mye høyere fraværsprosent.

– Mamma har fortalt meg om valget hun tok og hvorfor. Så jeg kjenner til komplikasjonene og alle problemene det kan føre til. Om jeg får barn selv en gang – Insha Allah – skal de helt klart ikke skjæres. Men foreløpig tenker jeg ikke noe på det. Nå er jeg opptatt av skolearbeidet, og håper jeg kan studere på universitetet.

Hun forteller at jentene i klassen prater helt åpent om kjønnslemlestelse, men at ikke alle har forståelse for valget moren hennes tok for henne.

– Noen av dem godtar mine perspektiver, men mange argumenterer mot. De sier det er en del av vår kultur og at det derfor er et viktig rituale. Det har også hendt at jeg er blitt fryst ut fordi jeg er annerledes, men det bryr jeg meg ikke om...

– Se på meg da, jeg kan spille fotball og basketball. Jeg er frisk og rask og har nesten ikke fravær fra skolen. Jeg er veldig stolt av mamma. For det vanskelige valget hun tok for meg.  

• Les også: Frontsoldat(er) for mødrehelse