– Migrasjonsstrømmene er en påminnelse om de store ulikhetene i verden og behovet for god utviklingspolitikk. Men målsetningen bør ikke være å stanse migrasjonen. Migrasjon er ikke en sykdom, og utviklingssamarbeid ville uansett vært en dårlig medisin på kort sikt, sier Carling.
Sammen med kollega Cathrine Talleraas fra Institutt for fredsforskning (Prio) er han nå i ferd med å sluttføre rapporten «Root causes and drivers of migration», på oppdrag fra Utenriksdepartementet. Med den forsøker Prio-forskerne å oppsummere årsakene til migrasjon på en måte som er relevant for nødhjelpsarbeid og utviklingssamarbeid.
Carling sier håp og framtidsutsikter spiller en helt sentral rolle for om mennesker velger å legge ut på den farlige reisen mot Europa.
– Det gjelder uansett om det er konflikt, fattigdom, eller begge deler. Har man ikke noe håp om at ting blir bedre, eller om at man kan bidra til forandring, er det naturlig å ønske seg en fremtid et annet sted.
Migranter eller flyktninger?
Det har versert ulike tall over hvor mange som planlegger å krysse Middelhavet. Ifølge en analyse fra Europol og Interpol oppholder 400 000 migranter seg akkurat nå i Libya. Opp mot det dobbelte kan i nærmeste fremtid prøve å ta seg til Europa gjennom landet, heter det. Carling mener det er vanskelig å si noe konkret om hvor mange som planlegger å krysse Middelhavet, men sier at de som allerede er langt hjemmefra og har satset mye, vil være spesielt motivert til å komme seg videre selv om det er dyrt og farlig.
– Når det gjelder antall ankomster vil jeg tro at det blir færre enn i fjor, men likevel flere enn vi har vært vant til tidligere. Det kan også ha en del å si hva som etter hvert skjer med alle de som kom til Europa i fjor, og hva slags signaler det gir til andre som vurderer å reise.
Carling sier han ikke ønsker å spekulere i antall, men at det åpenbart er veldig mange mennesker, og at forholdene i Libya er en sterk pådriver for migrasjonen videre til Europa.
– Tallene i seg selv er ikke propaganda, men de kan selvfølgelig brukes politisk. Noe av det viktigste som kan gjøres er å tilby assistert retur til de som neppe har noen mulighet til å få opphold i Europa og som ønsker å komme seg ut av Libya, sier Carling til Bistandsaktuelt.
Prio-forskeren peker på at det er vanskelig å trekke et klart skille mellom flyktninger og andre migranter. Det gjelder spesielt de som kommer fra Afrika.
– De aller fleste forlater sammensatte situasjoner der både fattigdom, vanstyre, forfølgelse og væpnet konflikt kan spille en rolle. På grunn av denne blandingen er utfallet av asylsøknader ganske usikkert fra så og si alle afrikanske land.
Han eksemplifiserer og forteller at for asylsøkere fra Somalia og Somaliland var det seks av ti som fikk beskyttelse i Europa i 2015. Resten fikk avslag.
I norsk offentlighet omtales tilstrømningen av mennesker til Europa ofte som «Den europeiske flyktningkrisen». Carling mener begrepsbruken er utfordrende.
– For det første er det jo både riktig og galt å si at krisen er «europeisk». Det er en krise i det europeiske samarbeidet og mottakssystemet, men migrasjonsstrømmene bunner jo i kriser andre steder. For det andre er det kinkig med flyktninger og migranter. Det er gode grunner for å bruke «migranter» om alle som migrerer, inkludert de som etter hvert oppnår flyktningstatus. Men flere aktører ser seg bedre tjent med et svart-hvitt bilde av to ulike typer mennesker. Denne forståelsen av at en migrant ikke kan være en person med beskyttelsesbehov har dessverre bredt om seg det siste året.
- Les også: Historier fra den andre siden (av Middelhavet)
Større muligheter i utlandet
Carling viser til at det har vært mye snakk om den positive utviklingen i Afrika det siste tiåret.
– På den ene siden gir det jo håp og se at andre klarer å komme seg opp og fram. Men når veksten er konsentrert om noen få, og korrupte institusjoner står i veien for å skape seg en framtid, kan resultatet snarere bli at mennesker får en følelse av at det ikke nytter. Mange steder er det også slik at mye av velstanden kommer utenfra, i form av bistandsmidler, pengeoverføringer fra utvandrere og utenlandske investeringer. Noen ganger gir disse pengestrømmene grunnlag for lokal vekst, mens andre ganger blir det påminnelser om at utlandet byr på større muligheter.
– En Bistandsaktuelt snakket med i Somalilands hovedstad uttalte at «dersom europeiske myndigheter brukte mer penger på utvikling (i Afrika) og mindre på å stoppe innvandringen – ville også færre legge ut på disse farlige reisene». Hva tenker du om det resonnementet?
– Det virker logisk å tenke på denne måten, men forskningen viser ganske entydig at utvikling snarere bidrar til å øke migrasjonspresset på kort sikt. Det er selvfølgelig vanskelig å forutsi noe om enkeltland, men det store bildet tilsier at utvandringspresset fra Somaliland vil fortsette å øke helt til inntektsnivået er omtrent 20 ganger så høyt som i dag.
Carling mener dét er fordi migrasjon er en naturlig del av utviklingsprosessen. Framskritt innen utdanning, infrastruktur og kommunikasjon gjør at folk blir mer oppmerksom på mulighetene som ligger i å migrere. Samtidig har de også en større mulighet til å gjennomføre en reise.
Prio-forskeren sier migrasjon ikke er et problem i seg selv, men at mislykkede migrasjonsforsøk er det.
– Når folk får mulighet til å unnslippe forfølgelse, tjene penger, ta utdanning, eller på andre måter dra nytte av å flytte til et annet land, så kan det være positivt både for dem selv og for samfunnsutviklingen. Men når folk dør på veien, blir kidnappet, eller sendes tomhendt tilbake fra Europa er det et stort tap. Politikken bør konsentreres om å redusere disse utfallene, ikke om å stanse migrasjon. Men uavhengig av Europas bekymringer for migrasjonsstrømmene er det viktig å bidra til at folk har realistiske muligheter til å skape seg en fremtid i Afrika. Men politikken som føres av mange land nå, er preget av en tenkning om at det er bedre for Europa om de samme menneskene dør andre steder enn ved våre yttergrenser, sier Carling.
