Kina har oppnådd sterk økonomisk vekst over lang tid takket være oppbygging av indsutri for å forsyne verden med industrivarer. Mange lavinntektsland, for eksempel Etiopia, står i kø for å satse på industrialisering og gjøre det samme spranget.

Optimismen kan imidlertid være overdrevet. Professor Dani Rodrik ved Harvard University i USA er en ledende ekspert på handel og globalisering. Han heller kaldt vann i blodet på de største optimistene, og mener at forholdene ikke lenger ligger til rette for andre utviklingsland som vil kopiere Kinas vekstmodell.

– Jeg tror det er lite sannsynlig med svært rask vekst, eller det vi kaller vekstmirakler. Årsaken er at de fleste tilfeller av vekstmirakler er resultat av svært rask eksportorientert industrialisering. Men industrialisering vil ikke lenger være en så potent kraft, sier Rodrik til Bistandsaktuelt.

Den tyrkiskfødte professoren deltok i forrige uke på en konferanse i regi av Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling ved Universitetet i Oslo.

• Les også: IMF: Halve Afrika i krise, mens resten går for full maskin

Rodrik er ikke negativ på de fattige landenes vegne, men mener at økonomisk vekst i årene framover vil være mer moderat enn vi har sett i Kina og andre østasiatiske land. Han foreslår kontrollert arbeidsinnvandring som et alternativ for å oppnå global økonomisk utjevning.

Farvel til vekstmiraklene

Økonomer som har studert utvikling i fattige land har gjerne tenkt seg at land som vil bli rike skal gjennom en fase med modernisering av landbruk og deretter oppbygging av industri, før forbrukersamfunnet kommer og tjenesteproduksjon tar over.

Det er nettopp den modellen Kina har brukt siden 1980-tallet, kombinert med å utnytte mulighetene som lå i reduserte tollmurer og åpne markeder i rike land. Samme modell har i sin tid vært brukt av land som Japan og Sør-Korea.

Rodrik peker imidlertid på flere grunner til at det er mye vanskeligere for nykommere å lykkes med rask industrialisering basert på eksport i dag:

• Industrialisering innebærer stadig mer automatisering og krav til faglært arbeidskraft og investering av kapital. Dette mangler de fattigste utviklingslandene.
• På grunn av globalisering konsentreres industriproduksjon i få land med sterke konkurransefortrinn.
• Global etterspørsel vris mot tjenester, ikke varer.

Industri er ikke en motor for utvikling på samme måte som i Norge og andre land i tiårene etter annen verdenskrig. I sin forskning har Rodrik pekt på at dagens mellominntektsland allerede har gått inn i en fase med avindustrialisering. I land som India og Brasil har andelen industriarbeidere nådd en topp og begynt å falle.

Gode forutsetninger for stabil vekst

Det betyr ikke at Harvard-professoren er pessimist på vegne av dagens lavinntektsland. Utviklingen vil bare ta noe lenger tid, og kan ikke basere seg kun på industri. Han peker på utvikling av tjenestesektoren som en mulighet, men at dette i stor grad må gjøres uten drahjelp fra utenlandske investeringer.

• Les også: Én prosent eier halvparten av verdens formue

Rodrik mener at mange av de aller fattigste landene i dag har mye bedre styring på økonomien sin enn tidligere, og at dette gir grunn for optimisme.

– Den gode nyheten er at jeg tror at mange flere lavinntektsland har kapasitet til å vokse med 3 eller 4 prosent årlig, noe som etter alle målestokker er veldig akseptabelt. Dersom en slik økonomisk veksten kan holdes ved like over tid vil det gi et stort bidrag til å redusere fattigdom på lang sikt, sier han.

Arbeidsinnvandring kan gi utjevning

Kontrollert arbeidsinnvandring fra fattige til rike land kan ifølge Rodrik være en viktig kilde til global utjevning. Han viser til beregninger som viser at arbeidere fra fattige land potensielt kan mangedoble inntekten sin ved å ta ufaglært arbeid i rike land:

– En mulighet er å utvikle modeller der arbeidsmigranter drar til land med mer utviklede økonomier i 3-5 år og deretter kommer tilbake. Så erstattes de av andre som tar deres plass. Slik kan man skape en stor gruppe mennesker som kan knytte seg opp til kreative nettverk. Eller kanskje legge seg opp penger til å starte en egen bedrift, eller de lærer seg et fag. Siden de skal hjem igjen, kan de gjøre seg nytte av disse ressursene i hjemlandet.

Det er 130 millioner migranter i Europa og Nord-Amerika. Mange av dem kommer fra utviklingsland. Verdensbanken anslår at penger som sendes hjem til lav- og mellominntekstland i år vil utgjøre 3500 milliarder kroner.

• Les også: De vever seg ut av fattigdommen

Dette er allerede utviklingslandenes mest stabile kilde til kapital. Den positive effekten av migrasjon kunne imidlertid vært enda bedre utnyttet, mener Rodrik. Han vil heller at ringvirkningene skal spre seg i hjemlandets økonomi ved at migrantene kommer hjem og etablerer arbeidsplasser.