Hva om alle fikk en lønn av staten – uten å jobbe, enten du var rik eller fattig, bare ganske enkelt fordi du var borger i landet? Med pengene kan du gjøre som du lyster – kjøpe mat til barna dine, bygge på huset eller lære å spille gitar.
Det høres kanskje vilt ut, men ikke i ørene til økonomiprofessor Kalle Moene. Han tror borgerlønn er løsningen hvis vi skal klare å sikre alle et anstendig liv. Og ikke nødvendigvis bare i fattige land – ideen er like god i Norge som i India. Selve ideen er basert på at vi alle har rett på landets ressurser og den økonomiske fortjenesten som skapes av å utnytte dem. Moene er leder på forskningsenteret ESOP på økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo og er spesialist på sammenhenger mellom velferdsordninger og økonomisk vekst.
– Et sikkerhetsnett
– Men, Moene, hva er egentlig borgerlønn?
– Borgerlønn er en garantert minsteinntekt som staten gir alle sine borgere. Det er et sikkerhetsnett – under denne minstestandarden skal ingen falle. Men det viktigste er at absolutt alle skal ha rett på lønnen – helt uavhengig av om du er fattig eller rik, enslig, gift, syk eller frisk. Å gi til alle sikrer stor oppslutning om ordningen, det ansvarliggjør politikere og vi unngår et byråkrati som skal identifisere hvem som har rett til å få hva.
– Det høres vidunderlig ut å få lønn for ingenting, men hvorfor er det en god idé?
– Forskjellen mellom fattig og rik har økt, både innad i land og mellom land. Det er grundig dokumentert, både gjennom den kjente forskningen til Piketty, men også mange flere. Forskjellene er ille i seg selv, men kan også føre til konflikter og migrasjon. Det er i den store majoritetens interesse at rikdommene er jevnere fordelt. Hvis du godtar ideen om at alle er født med retten til å leve et anstendig liv, er ikke tanken om en grunnlønn til alle langt unna. Grunnlønn er bare en måte å sikre folk denne retten. Et annet element er at arbeidslivet er i endring. Jobber forsvinner fordi maskinene tar over – etter hvert vil de kanskje til og med designe seg selv. Derfor kan fremtiden bli et sted hvor et land har sterk vekst – men færre jobber. Da må vi finne nye måter å fordele landets inntekt på – en grunnlønn til alle er en mulig løsning.
Andel av rikdommen
– Så hvordan skal det hele organiseres i praksis?
– I økonomien kalles konseptet universal basic income. Teorien tar utgangspunkt i at alle borgere skal få en fast sum i året hvor størrelsen bestemmes av myndighetene. Men sammen med min indisk-amerikanske kollega Debraj Ray, har jeg utarbeidet en vri; lønnen skal heller regnes som en viss andel av landets inntekter. Vi kaller det universal basic share. Det er mer fornuftig, fordi en fast sum vil alltid stå i fare for å bli spist opp av inflasjon – og hvis landets inntekter vokser, må lønnen stadig reforhandles. Og motsatt; hvis inntektene synker, kan en fast sum bli en byrde for staten. Regnet som en andel vil lønnen i stedet vokse eller synke i takt med landets inntekter. I tillegg skaper det en bedre dynamikk – nå får alle en egeninteresse i å bidra til høyere inntekter til staten. At robotene tar over, blir heller ikke like truende – alle får nå en gevinst av overskuddet en effektivisering av arbeidslivet gir.
– Så da blir spørsmålet, hvor stor andel av kaka skal jeg få?
– Det må hvert land tilpasse. Men ta India;10 prosent av BNI vil få hele befolkningen opp på akkurat fattigdomsgrensen i landet. I Norge ville 10 prosent gitt hver nordmann litt over 80 000 kroner i året, altså langt fra fattigdomsgrensen her som regnes på litt under 210 000 kroner årlig.
– Ikke råd til å la være
– Blir det ikke fryktelig dyrt for de fattigste landene?
– Mange mener omfordeling er fint hvis du har råd, men det er omvendt; fattige land har ikke råd til å la være. Det er et økonomisk tap å gi barn en oppvekst som ikke gir fulle intellektuelle muligheter og arbeidsevne i fremtiden. Da sløses folks evner og talent. Fattigdom er et hinder for vekst, ikke omfordeling. Norge var ikke rike da vi utviklet systemer for omfordeling. Mange mente det meste vi kunne skattlegge av inntekter var fem til ti prosent. Nå skattlegges halvparten, likevel skaper vi vekst.
– Men hva om vi blir late og jobber mindre, det ødelegger for veksten, så blir alle fattigere?
– Tvert imot, gode levekår gir økt innsatsevne og produktiviteten øker. Det tjener også kapitaleierne på, slik fungerer kapitalistisk markedsøkonomi. Ta kvinners deltagelse i arbeidslivet som eksempel – det har ført til stor vekst i Norge.
– Mange land har ikke oversikt over befolkningen, og mange har dårlige systemer for å kreve inn skatt. Hvordan er det da mulig å innføre borgerlønn?
– Hvis en stat forplikter seg til å betale borgerlønn, vil politikerne få en egeninteresse i å etablere systemer som virker. I India betaler bare én prosent av befolkningen skatt, slik kan det ikke fortsette hvis staten skal utbetale 10 prosent av inntekten til folket. Vi foreslår ikke en oppskrift for alle land – hvordan dette kan gjøres i praksis, vet de best selv. Mange har allerede systemer de kan bygge videre på.
Stor interesse
– Er det noen land som har prøvd ut dette, eller er det bare en smart skrivebordløsning fra en virkelighetsfjern økonom?
– I Norge får vi igjen – trygder, veier, skoler, barnehage, sykehus. En grunnlønn tar bare denne tanken et hakk videre. Å gi folk en andel av landets inntekt, er det ingen som har forsøkt. Men noe er på gang; Finland har etablert en prøvekommune for å teste ut ideen om grunnlønn, og i Kenya har myndighetene lignende prosjekter. Blant forskere er det stor interesse. Økonomisk institutt jobber med den kjente økonomen Jeffrey Sachs. Han leder et forskernettverk som jobber med FNs bærekraftmål. Så må ideene spres av politiske entreprenører, som må overbevise folk med innflytelse. Det tar tid.
– Sosialistisk Venstreparti og Den svenske Kyrkan tar til orde for trygdeordninger til alle. Er din idé om grunnlønn bedre?
– Det er en avveining. Trygdeordninger har svakheten at de lett kan manipuleres. For eksempel ved at myndighetene ikke klarer å levere helsetjenestene de har lovet. En lønn er lettere å distribuere, men mer utsatt for misbruk i hjemmet, for eksempel ved at mannen bruker dem på noe som ikke gagner familien. I mange land kan det være lurt å begynne med trygdeordninger, så bygge ut til garantert minsteinntekt etter hvert.
