Lin er en ledende internasjonal økonom og var fra 2008 til 2012 sjeføkonom i Verdensbanken. I dag leder han China Center for Economic Research i Beijing, Kina, og er også professor ved National School of Development ved Peking University. Nylig besøkte Lin Norge i forbindelse med en konferanse i regi av selskapet KPMG i Oslo.
I dette intervjuet med Bistandsaktuelt sier Lin at han ikke ønsker en gjentagelse av den ofte feilslåtte industrireisningen i statlig regi som mange utviklingsland sto for på 1950- og 1960-tallet. Likevel mener han at statene bør ha en aktiv rolle i å styre og tilrettelegge for industriell utvikling.
Han skisserer hvordan alle land som i dag er rike gradvis har gått inn i industrisektorer med lav verdiskapning og deretter har flyttet seg oppover mot stadig mer produktive sektorer.
Alle de østasiatiske landene – som Japan, Sør-Korea, Malaysia og Kina – startet med lavproduktiv tekstilindustri og har gradvis flyttet tyngdepunktet mot mer høyteknologiske bransjer.
– Hva kan afrikanske land lære av Asias økonomiske mirakel?
– Om vi ser på Øst-Asia, så startet alle landene sin utvikling med arbeidsintensiv og tradisjonell industri i liten skala. Som klær, sko og tekstiler. Og så lenge de var fattige, var lønnskostnadene lave. Dermed kunne de være konkurransedyktige. Dette er en lærdom afrikanske land kan ta med seg. De trenger en strukturell transformasjon i økonomien, men de bør starte der de kan være umiddelbart konkurransedyktige, sier Lin.
Lave lønninger som fortrinn
Han mener at nøkkelen er å finne sektorer der landene har komparative fordeler, det vil si bransjer der de kan konkurrere best med andre land. Dessuten må utviklingsland ikke gape over for mye, og ikke prøve å etterligne de aller mest høyteknologiske landene.
– Globalt er det svært mange land som vil konkurrere om industri basert på lave lønninger. Innen for eksempel tekstilindustri har lavinntektsland land som Kambodsja og Bangladesh forlengst sikret seg solide posisjoner. Er det overhodet plass for flere land i denne konkurransen?
– Først av alt – markedet er så stort. Kina har 19 millioner arbeidere i skoindustri og 20 millioner i klesindustri. Afrika har i dag, og da inkluderer jeg både Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, færre enn 10 millioner arbeidere i moderne industriproduksjon. Så mulighetene er enorme. Selv om alle landene går inn i sektorer som – la oss si tekstil, klær og sko – er markedet likevel stort nok for alle, sier Lin.
– Bør utvikle industriparker
Konkurranseevne dreier seg imidlertid ikke bare om lønn, det handler om alle typer kostnader knyttet til det man lager. Derfor er også tilgang på energi viktig, og det samme er oppbygging av infrastruktur som kan frakte varene til internasjonale markeder og reduksjon av byråkrati som koster tid og penger.
Land som har begrenset med ressurser bør etter Lins mening ikke satse på utvikle hele landet på en gang, men heller konsentrere seg om å utvikle industriparker eller spesielle økonomiske soner der forholdene legges til rette.
– Erfaringen fra Øst-Asia kan også her være relevant: Om man etablerer en form for industripark kan du ha infrastruktur som er god nok og tilgang på de nødvendige tjenestene fra en leverandør, slik at transaksjonskostnadene blir lave. Dette er måten å sikre raske seire på, sier han.
Kina bygde på egne ressurser
Lin er kritisk til mye av bistanden som rike land har gitt til utviklingsland. Dersom bistand derimot kan bidra til infrastruktur, strømforsyning og økonomisk vekst, tror han at den kan være svært viktig.
– Hvilken rolle spilte bistand for Kinas raske økonomiske vekst?
– I Kina spilte bistand en positiv, men ikke avgjørende rolle. Bistand var positiv i den forstand at den kom med noe kapital og noe kunnskap, slik at Kina fikk mer kunnskap om hva andre land gjorde og kunne lære av det. Men grunnleggende sett utviklet Kina seg ved hjelp av sine egne ressurser. Kina er et stort land.
– Din periode som sjeføkonom i Verdensbanken representerte et brudd med fortiden ved at du anbefalte en sterkere rolle for staten når det gjelder støtte til industriell vekst. Hvis du ser deg tilbake – har du endret noe når det gjelder syn på utvikling i Verdensbanken og andre internasjonale finansinstitusjoner?
– Det som er helt sikkert er at man ikke kan forandre folks ideer natta over. Men folk kan begynne å åpne øynene. Verdensbanken støttet tidligere aldri industriparker. Men etter å ha sett at industriparker har vært en suksess i Etiopia, ga Verdensbanken i fjor 250 millioner amerikanske dollar i rentefrie lån til industriparker i landet, sier Lin.
Han legger til at dette er det største lånet noen gang til Etiopia og første lån til en industripark i Afrika. Lin sier at han ser at andre banker, som Den afrikanske utviklingsbanken, har endret sin politikk, og nå har satt strukturell endring i høysetet.
– Da jeg var student ved University of Chicago lærte jeg av min professor at en ny teori aldri vil bli akseptert av folk som lærte den gamle teorien. Nye ideer slår rot hos unge mennesker, som ikke er formet av de gamle ideene, sier han optimistisk.