HORIZONTAL
Astrid Sehl (t.v.) og Steve Dennis (t.h.) ankommer flyplassen i Nairobi etter at de tidligere på dagen ble reddet i det sørlige Somalia.

Norsk gissel: – Jeg trodde de ville drepe oss

I Oslo tingrett fredag fortalte hjelpearbeideren Astrid Sehl for første gang sin historie offentlig: Om angrepet mot Flyktninghjelpens bilkolonne ved en flyktningleir i Kenya i 2012, tida som fange hos kidnapperne og redningsaksjonen. Det er en rystende beretning.

– Jeg trodde de ville drepe oss, gjentok Sehl flere ganger, mens hun ga sin detaljerte beretning om hendelsesforløpet. Den erfarne hjelpearbeideren følte seg i kontinuerlig livsfare under hele gisselsituasjon.

For den tidligere kommunikasjonsmedarbeideren var det åpenbart sterkt følelsesmessig å gjenfortelle historien om hendelsene under og etter angrepet i Dadaab. 

En drept, fire skadde

Angrepet i Dadaab 29. juni 2012 ble utført av ukjente gjerningsmenn, trolig somaliere, og var rettet mot en bilkolonne med tre biler fra Flyktninghjelpen.

I den ene bilen satt organisasjonens norske generalsekretær Elisabeth Rasmusson. Denne bilen kom seg unna ved hjelp av en snarrådig sjåfør. Det gikk verre med folkene i de to andre bilene: En sjåfør ble drept på stedet, fire ansatte fikk skuddskader og fire internasjonalt ansatte ble tatt som gisler.

Prosjektbesøk

Sehl hadde tidligere samme dag kommet til Dadaab sammen med Flyktninghjelpens generalsekretær Elisabeth Rasmusson, etter besøk til Yemen og Somalia.

På den primitive landingsstripen, ikke langt fra grensen mot Somalia, ble de tatt imot av Flyktninghjelpens lokalt ansatte. Det ble avholdt en kort sikkerhetsbriefing, før de dro videre for å besøke prosjekter. Generalsekretærens følge skulle først se på latrinebygging, deretter skulle de videre inn til organisasjonens kontor, på et inngjerdet område. Her var somaliske flyktninger kalt inn for å vise fram lokal mursteinsproduksjon.

Det var stor ståhei rundt besøket. På forhånd var det malt, ryddet og kjøpt inn trær, forteller Sehl.

– Vi plantet trær, deretter var det inn på kontoret. Ingen passet på tida. Det tok den tida det tok, sier Sehl.

Ingen fast ansatte sikkerhetsansvarlige var til stede. De var enten på reise eller hadde fått fri. Personen som var tildelt et midlertidig sikkerhetsansvar fungerte også som tolk og guide for følget, og hadde blikket rettet mot dem, ifølge Sehl.

Lå død over rattet

Det var da følget forlot kontoret igjen at det skjedde, under kjøring ut av leiren, langs en inngjerdet korridor. Sehl satt i en bil sammen med to kolleger og en lokal sjåfør. Hun visste at bilen ikke var pansret og ikke ville stå imot skuddsalver.

– Det startet brått. Jeg hørte skyting, men trodde først det kom fra et sted langt unna. Jeg kastet med ned på gulvet, mens jeg ropte til sjåføren: «Go, go, go!».  Men bilen rikket seg ikke. Etter noen sekunder reiste jeg meg litt opp og kikket inn i forsetet mot sjåføren. Jeg så da at han var skutt. Han lå død over rattet.

Sehl rettet deretter blikket mot den filippinske kollegaen Glenn Costes.

– Han var også truffet og var helt hvit i ansiktet. Jeg klarte ikke å lese om han var i live eller ikke. Da trodde jeg at de ville drepe oss, jeg tenkte ikke på andre muligheter, fortalte hun retten – med bristende stemme.

Pistol mot hodet

Sekunder etter kommer en av angriperne mot bilen.

– Han hadde en pistol retta mot hodet mitt. Min eneste forventning der og da var at dette var en som ville drepe oss. Han åpnet først bakdøra på bilen. Jeg tenkte; nå er det slutt.

Den erfarne bistandsarbeideren observerte at det var flere angripere. Hun vurderte å løpe, men slo det umiddelbart fra seg.

– Det var intet fluktalternativ. Dersom jeg prøvde meg, trodde jeg at jeg skulle få en kule i ryggen. Han åpnet døra, men han skjøt meg ikke.

Før dette har sjåføren i bil nr. 2, der generalsekretær Rasmusson satt – sammen med den lokale toppledelsen, tatt en dramatisk, men livsviktig avgjørelse. Dette var en erfaren sjåfør, med mange oppdrag bak seg for Flyktninghjelpen i Dadaab.

Han vrengte bilen rett på en gjerdestolpe, gjerdet bøyer seg og han kjører tvers igjennom og vekk fra åstedet.

– Han var utrolig snarrådig, og reddet i hvert fall de som var i bilen; generalsekretæren, regionaldirektøren og en lokalt ansatt, sa Sehl.

Sjåføren i den første bilen er mindre heldig. Han kryper under bilen, i skjul for angriperne. Mens han roper: «I am a Somali! I am your brother", slik Sehl husker det. Angriperne svarer med å skyte ham i ryggen. Utrolig nok overlever han.

Overtar bilene

Deretter overtar de seks angriperne den ene bilen. De fleste er svært unge. Bare lederen er eldre, en mann i 50-årene. De roper, kommer med religiøse ytringer og gir inntrykk av å være i en slags ekstase, forteller Sehl.  

Inne i bilen sitter også fortsatt fire av Flyktninghjelpens internasjonalt ansatte: Canadiske Steve Dennis som er blitt dratt ut av den fremste bilen og inn i denne bilen, norske Astrid Sehl, filippinske Glenn Costes og pakistanske Qurat Ul-Ain Sadozai. Like i nærheten plukker kidnapperne opp ytterligere to medhjelpere. Deretter kjører de ut av leiren, i vill fart.

I sitt vitnemål forteller Sehl om denne dramatiske kjøreturen der passasjerene blir kastet fra side til side inne i bilen, mens overfallsmennene vifter med håndvåpen og en gigantisk kniv. På et tidspunkt stopper de og plukker opp forsyninger.

Det er først da det går opp for henne at angriperne kan ha et annet mål enn å drepe dem; en kidnapping. Men den erfarne hjelpearbeideren begynner også å tenke over konsekvensene en kidnapping kan føre med seg; mishandling, tortur og voldtekt.

Etter en drøy time tvinges gislene brutalt ut av bilene, trolig på somalisk side av grensen. I farten får hun med seg sin «grab bag» med førstehjelpsutstyr, i tillegg til bilens førstehjelpsskrin. Det er starten på en fire dager lang vandring.

Vandrer i ørken

Vandringen er slitsom. Den går gjennom et tørt landskap, på stier med stein, kvister og tornekratt. De to mannlige gislene har begge skuddskader i beinet. Det andre kvinnelige gisselet har tynne ballerinasko og får raskt torner i føttene. Sehl er den som klarer vandringen lettest, men hun får selv en rekke kutt og småsår under vandringen.

– Glenn var skutt i beinet, men kjempet som en helt. Han gikk med grener som krykke. Steve var også skutt i beinet, men gjorde samtidig en fantastisk jobb med å ta vare på Glenn, forteller hun.

Innimellom stopper de og hviler. Da sørger kidnapperne for å skjule dem under kamuflasjetepper, busker og gress. Gjerningsmennene er også opptatt av å viske ut spor.

– Vi hadde ingen mulighet til å rømme. Vi var i en ørken, fortalte Sehl.

Al-Shabaab-frykt

På morgenen den fjerde dagen har de dekket seg til med greiner og ligger og hviler. Da kommer redningsoperasjonen, men Sehl aner selv ikke hvem det er som kommer. Hun er enda en gang livredd. Hjelpearbeideren har hørt om gisler kan bli en salgsvare mellom ulike kriminelle eller politiske grupper, og at en gruppe kan tilrane seg en annen gruppes gisler.

Kidnapperne har antydet for dem at Al-Shabaab kan være på jakt etter dem, for å tilrane seg gislene, og hun tror at det er noe sånt som skjer.

– Da eksploderte det, med en masse skyting. Vi var i et åpent landskap, og man kunne lett bli rammet av skudd. Jeg trodde enda en gang at jeg skulle bli drept og prøvde å synke meg selv mest mulig ned i sanda, for ikke å bli truffet.

Plutselig ser hun en somalisk mann komme mot seg. Han har våpen og et bandanaskjerf på hodet.

– Jeg bøyde meg ned på knærne og ropte til ham: «Don’t shoot, don’t shoot!».

Det viste seg å være en redningsmann.

Les mer om tiden etter kidnappingsdramaet: Anklager Flyktninghjelpen for "svikt"

 

Sikkerheten under besøket

Astrid Sehls vitneutsagn i Oslo tingrett støtter opp om kollegaen Steve Dennis’ historie om et svakt sikkerhetsopplegg og dårlige sikkerhetsrutiner fra Flyktninghjelpens side.

Sehls kritikk mot sikkerheten retter seg mot følgende punkter:

  • Det hadde tidligere skjedd kidnappinger og angrep i området. I motsetning til hva som var normalt var det ikke væpnet politieskorte av bilkolonnen.
  • Det var ingen av de fast ansatte sikkerhetsansvarlige med under besøket i Dadaab.
  • Å oppholde seg kort tid på hvert sted under besøk i risikoområder er regnet som viktig. I dette tilfellet var det ingen som passet tida.
  • Hun ble ikke informert om at det ikke var bestilt væpnet eskorte og hun var også uvitende om at en av de faste sjåførene av samme grunn hadde trukket seg fra kjøreoppdraget.
  • Hun var også uvitende om at det to dager i forveien hadde kommet en e-post med opplysninger om at det var risikofylt å besøke leiren IFO 2 i Dadaab, leiren der angrepet senere skjedde.
  • Det var heller ingen vakter eller lås på porten inn mot IFO 2, der Flyktninghjelpen hadde sitt kontor.

Publisert: 23.10.2015 14:32:44 Sist oppdatert: 23.10.2015 14:32:44