- Hun får fortsatt ikke lese alle Flyktninghjelpens rapporter om hendelsen der hun selv ble tatt som gissel.
- Organisasjonen hadde liten vilje til å lære og ledelsen var ikke interessert i en uavhengig gransking.
- En fryktkultur hindret diskusjon om sikkerhetssvikt.
- Hun ble ikke intervjuet da organisasjonen laget sin egen interne gransking.
- Hun ble stemplet som bråkmaker etter å ha bedt om ekstern gransking.
Dette var noe av det som kom frem da Astrid Sehl vitnet om kidnappingsdramaet i Dadaab og Flyktninghjelpens håndtering av saken. Hun var dengang kommunikasjonsmedarbeider i Flyktninghjelpen. I dag er hun kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet.
Vitneutsagnet hennes kom på dag fire i erstatningssaken som kidnappingsofferet Steve Dennis har tatt ut mot Flyktninghjelpen. Hun var innkalt som saksøkers vitne.
Sehl var blant de fire som ble kidnappet Kenya og deretter holdt som fange i Somalia i fire dager i 2012.
- Les hele bakgrunnshistorien her : Angrepet og kidnappingen
Helt siden den fatale dagen 29. juni 2012, har Sehl vært taus i offentligheten om de dramatiske dagene. Da hun vitnet i Oslo Tingrett fredag var det første gang hun fortalte om opplevelsene sine offentlig.
I løvens hule
– Vi gikk rett inn i løvens hule. Det var en planlagt kidnapping, sa Sehl.
De første dagene i Nairobi etter at hun og de tre andre ble skutt fri i en dramatisk redningsaksjon, var det eufori og lykkefølelse. Men etter noen dager begynte det å synke inn at noe var veldig, veldig galt.
– Bistandsmiljøet snakket om hendelsen som "Flyktninghjelpens store sikkerhetsfiasko". Jeg fikk mer og mer informasjon etter hvert og ble ganske sjokkert over alle sikkerhetsprosedyrene som var brutt, sa Sehl i retten.
Fjernet eskorte
Da hun kom til Dadaab på morgenen 29. juni, sammen med daværende generalsekretær Elisabeth Rasmussen, var hun sikker på at følget ville reise med de vanlige sikkerhetsrutinene.
– Jeg visste ikke at sikkerhetsopplegget ikke var på plass. At ledelsen besluttet å fjerne eskorten kvelden før fikk jeg ikke informasjon om. Ingen sa noe til meg om hva de hadde besluttet på flyet (til Dadaab. red.anm.). Jeg ville ikke vært med om jeg hadde visst, sa Sehl.
Både Sehl og Dennis mente i ettertid at det ville være naturlig med en ekstern evaluering av hendelsen, som er den verste i Flyktninghjelpens 63 år lange historie. I møter med daværende ledelse hjemme i Oslo ba hun om at det måtte tas tak og ryddes opp, fortalte hun.
Hun mente organisasjonen ville hatt godt av et friskt blikk på hendelsene fra noen utenifra. I stedet bestemte ledelsen at organisasjonens sikkerhetsansvarlig skulle lage en rapport der han evaluerte sikkerhetsbrister.
– I ledelsen var det liten appetitt for å ha en evaluering, sa Sehl.
Ble ikke intervjuet
I retten beskrev hun også hvordan hun selv måtte ta initiativ til å komme med bidrag til den interne rapporten om hendelsen hun selv var involvert i. Etter at rapporten ble ferdigstilt måtte hun vente til august 2013 før hun fikk se resultatet, til tross for en rekke purringer.
Da hadde de ansatte allerede sett den. Det er også flere andre rapporter som omtaler de dramatiske dagene, som kidnappingsofrene ikke har fått tilgang til. Sehl sier at hun, tross gjentatte forespørsler til tidligere ledelse, og dagens ledelse ikke har fått innsyn i alt som er skrevet.
– Det er gått tre år og fire måneder. Jeg ønsker å legge dette bak meg. Hvorfor kan man ikke få informasjon etterpå? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan få se rapportene om min egen hendelse. Jeg har forsøkt å ta det opp, også med dagens ledelse. De holder ting tilbake, og jeg skjønner ikke hvorfor, sa Sehl i retten.
Penger og tv-show
For familiene til de kidnappede, var kidnappingsdøgnene et mareritt.
– Familien min var gjennom et helvete. De visste ikke om jeg var død eller levende, sa Sehl.
Samme uken som hun og de andre ble reddet etter en skuddveksling kom det et innsamlingsbrev fra Flyktninghjelpen i postkassa til foreldrene. Der stod det .." i går gledet vi oss over at våre kidnappede kolleger ble frigitt i Somalia...." videre ble det bedt om penger til organisasjonens arbeid rundt om i verden. Sehl og familien reagerte sterkt på at den dramatiske hendelsen ble koblet til pengeinnsamling.
– Samme dag som vi kom fri var også generalsekretæren på tv i "Sommeråpent" for å fortelle. Hun presenterte det som en suksesshistorie. For meg er det ingenting av dette som har underholdningsverdi, understreket Sehl.
Hun beskrev i retten hvordan hun fortsatte å etterspørre informasjon, om kritikken hun ble møtt med etter å ha stilt kritiske spørsmål og bedt om ekstern gransking - og om manglende oppfølging etter hendelsen.
– Jeg sa rett ut til generalsekretæren: "Jeg føler dere sparker meg når jeg ligger nede". Vi som sa ifra ble kalt bråkmakere. Steve ( Dennis red anm.) ble også kalt for bråkmaker.
Kontrakt avsluttet
Da kidnappingen skjedde i juni 2012, bodde Astrid Sehl i Nairobi i Kenya. I januar samme år flyttet hun ned og startet på det som skulle være en to-årskontrakt for Flyktninghjelpen. Etter kort tid opplevde hun å bli innkalt på kontoret til regiondirektøren. Da kom beskjeden om at kontrakten hennes var avsluttet.
– Jeg fikk to måneders oppsigelsesvarsel og måtte selv informere dem om at ifølge deres egne regler var det tre måneders oppsigelse. Det kom helt overraskende på meg at kontrakten ble avsluttet. Jeg hadde nettopp flyttet hele livet mitt til Kenya, fortalte Sehl.
Forklaringen hun fikk var at de ikke hadde penger og at stillingen skulle overflyttes til nasjonalt ansatte.
Lærdom
Astrid Sehl fortalte at hun etter hendelsen har vært veldig opptatt av at Flyktninghjelpen skulle ta lærdom av det som skjedde.
– Mange ting sviktet, men la oss lære – det var viktig for meg. Jeg opplevde en kultur hvor man ikke skulle snakke om negative eller kritiske ting.
Kort tid etter hun kom tilbake til Oslo og hovedkontoret, valgte Sehl å søke på en annen jobb eksternt. Hun sa senere opp med begrunnelsen at hun ikke lenger hadde nødvendig tillitt til ledelsen etter det som skjedde etter kidnappingen.
– Jeg føler det ikke var en ærlig opprydning etterpå, da kjennes det ikke riktig å fortsette.
Hun fortalte om bekymrede beskjeder fra tidligere kolleger i organisasjonen som mener at sikkerhetsarbeidet ikke er godt nok ivaretatt.
– Folk er redde for å snakke og de er også redde for å snakke om denne saken her, sa Sehl før hun fortsatte:
– Det var slik før, jeg vet det – jeg skulle bare ønske det ikke var slik nå også.
Sehl ble spurt om hvordan livet har vært i etterkant av den dramatiske hendelsen.
"Bråkmaker"
– Det er veldig tungt å føle jeg ikke ble hørt. Jeg sliter med hvordan jeg har blitt behandlet av Flyktninghjelpen i etterkant. Det er leit at de håndterer dette på denne måten, at de kaller meg bråkmaker når jeg ikke lager bråk. Jeg har også stilt spørsmål til ny ledelse, fordi jeg ikke har fått noen svar. Jeg håper at jeg nå snart kan få det, sa Sehl.
Etter utspørringen fra saksøkers side, valgte Flyktninghjelpens advokat å avstå fra å stille spørsmål til Astrid Sehl.
Kjenner seg ikke igjen
Bistandsaktuelt har spurt assisterende generalsekretær Geir Olav Lisle om en kommentar til at det hevdes det er en fryktkultur i Flyktninghjelpen når det gjelder å snakke om sikkerhet. Han sier følgende:
– Vi kjenner oss ikke igjen i påstandene om en fryktkultur. Vi lytter nøye til alt som nå kommer frem i retten, og skal gå grundig gjennom dette. Skulle noen ha en følelse av at det ikke er rom for å varsle, så er det alvorlig, sier Lisle.
Han viser til organisasjonens sikkerhetsinstruks der det står tydelig at man skal si fra dersom man opplever at sikkerheten ikke er god nok.
– Og vi har en rekke måter som ansatte kan si fra til ledelsen dersom de opplever at det er forhold i organisasjonen som ikke er gode nok. Flyktninghjelpen har en åpenhetskultur og det er spesielt viktig at ansatte gir kontinuerlig innspill på arbeidet vårt, ikke minst på sikkerhet, sier Lisle.
