– Jeg er bekymret for at mange som før var progressive og sekulære, nå føler seg glemt av resten av verden. Det fører til frustrasjon, sinne og hat som igjen kan føre til ekstremisme, sier professor Ziad Majed. Han mener både IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi og president Bashar al-Assad må bort. Foto: Espen Røst og NTB Scanpix

«En diktator med skjegg, eller en diktator med slips? Ingen av dem er løsningen for Syria»

Både terrorgruppa IS og president Bashar al-Assad må bort. Når diktator og terrorister er fjernet, trengs en «Marshall-hjelp» for å gjenoppbygge det sønderskutte landet, mener professor og Midtøsten-ekspert Ziad Majed.

– Begge må bort for å sikre en fredfull fremtid for folket i Syria, sier Ziad Majed til Bistandsaktuelt.

Professoren i Midtøsten-studier og internasjonale relasjoner ved Det amerikanske universitetet i Paris var nylig i Oslo for å dele sine tanker om den fire og et halvt år lange krigen som hittil har drevet nærmere tolv millioner mennesker på flukt. Majed har skrevet boka «Syria, the Orphan Revolution», og sier han har et stort hjerte for det folkelige opprøret mot Assad-regimet.

Han mener analyser om løsninger på konflikten i Syria som et valg mellom Assad og IS er naive, feilaktige eller til og med et bevisst forsøk på å forsvare Assad.

– Rotproblemet

– Jeg sier ikke at det vil bli lett å fjerne begge. Men om man ønsker fred i Syria, må landet bygges på nytt med en ny politisk majoritet, sier Majed til Bistandsaktuelt:

– I dag er flertallet i Syria i opposisjon til både Assad og Daesh. Av de som er mot Daesh finner du mange som er mot Assad, men du finner også de som støtter Assad, og omvendt. For at majoriteten av syrere skal ønske å bli kvitt Daesh, må man også overbevise dem om at rotproblemet ikke blir sittende ved makten etterpå. Og rotproblemet er selvfølgelig Bashar al-Assad selv.

Professoren poengterer at terrorgruppa IS kom på arenaen i 2013, men at det han omtaler som Assad-problemet startet for mer enn førti år siden, da Bashars far Hafez al-Assad tok makten i 1970.

– Allerede i 1982 var det massakre i byen Hama – 20 000 mennesker ble drept. Og det har vært politisk unntakstilstand i Syria i mer enn fire tiår, der regimet har forbudt opposisjonspartier og politiske møter: Tusener har sittet fengslet og titusener har flyktet landet. Assad holdt folket nede helt frem til den arabiske våren i 2011. Og som vi vet; de fredelige demonstrasjonene ble møtt med kuler, og endte i voldelige sammenstøt og borgerkrigen vi ser i dag, sier Majed.

Det er ingen tvil om hvem som er det sorte fåret i Ziad Majeds historie om Syria-krigen:

– Assad har drept mer enn 200 000 sivile syrere. Daesh har kanskje drept 7000:

– Så man kan ikke overbevise det syriske folk om at Assad skal få sitte med makten for at han skal nedkjempe Daesh. De aller fleste tenker at Daesh fikk rotfeste på grunn av konflikten mellom opposisjonen og regimet, etter at den arabiske våren ble møtt med vold fra Assad.

– Tønnebomber

For å tydeliggjøre hvorfor han mener folket i Syria ikke kan leve med verken Assad eller IS forteller han historien om da USA forsøkte å trene opposisjonssoldater til å nedkjempe terrororganisasjonen:

– Av de 5000 soldatene som ble trent, sa bare 60 av dem at de ville gå i kamper for å nedkjempe Daesh – resten sa: «Vi kan ikke kjempe mot Daesh mens Assad slipper tønnebomber på familiene våre». For å skape en ny dynamikk i Syria må både Daesh og Assad forsvinne. Og det kan ikke skje ved å bruke den ene til å nedkjempe den andre.

– Men IS kom vel på banen før 2013?

– Jo helt klart. Problemene i Irak startet i 2003. Etter Saddam Husseins fall sprang en ny generasjon al-Qaida ut i Irak, ledet av Abu Musa al-Zarqawi (Al-Baghdadi som leder Daesh i dag var én av hans følgere). På den tiden og helt frem til 2009, sendte syrisk etterretning, ledet av Bashar al-Assads svigerbror, jihadister til Irak. Jihadistene ble sendt for ødelegge for amerikanerne som Assad var i konflikt med. Mange av disse jihadistene ble værende i Irak. Da Daesh for alvor sprang ut i 2011 ble Syria også en del av deres nedslagsfelt, spesielt i kjølvannet av den arabiske våren.

Majed mener det er viktig å poengtere at de første kampene IS førte inne i Syria ikke var mot regimet, men mot den syriske opposisjonen, i Raqqa og andre byer.

– Den gang var regimet på én måte fornøyd med Daesh, for de svekket og ødela opposisjonen og samtidig kunne Assad bruke den velkjente retorikken; «Det er enten meg eller Daesh». For folket i Syria betyr det at de enten må velge en diktator med skjegg, eller en diktator med slips. Daesh er selvfølgelig en barbarisk gruppe mennesker som må bort, men man kan ikke bruke Assad til å fjerne dem. Det er bare vesten som tenker på Daesh som de verste - for syrere er Assad verst, sier Majed.

– Men ville det ikke være mulig å snu litt på din argumentasjon: Først fjerne terroristene med diktatorens hjelp, så fjerne diktatoren?

– Nei. Vis meg den europeeren som ville akseptert å ha en president som har drept 200 000 sivile, som har bombet sitt folk med kjemiske våpen, som fortsetter å bombe folket sitt med tønnebomber, som har torturert folk til døde, sier Majed.

Professoren peker på at det finnes en lang rekke rapporter som beviser at Assad-regimet har brutt menneskerettighetene, igjen og igjen.

– Han er en nazi-aktig diktator, og jeg skjønner ikke hvorfor noen kan be det syriske folk om å ha en slik mann som sin leder. Ditt spørsmål antyder at man skulle alliere seg med en kriminell for å bekjempe en annen kriminell. Assad har et mye verre rulleblad Daesh, så da kunne jeg snu dette på hodet igjen og si; hvorfor ikke inngå partnerskap med Daesh for nedkjempe Assad? Hva er forskjellen; det faktum at Daesh er islamistisk? Det er en veldig vestlig tenkemåte, er det islamofobi? Spør Majed retorisk, men svarer ikke på sitt eget spørsmål.

– Svært svekket Assad

Han mener Bashar al-Assad er svært svekket etter fire år med borgerkrig. At regimet er helt avhengig av den støtten det får fra blant annet Iran for å sitte med makten, og at hans «svake» hær ikke ville klare å nedkjempe IS om han ville.

– De eneste som ville ha kraften til å nedkjempe IS (internt) er opposisjonsstyrkene. Men de vil ikke gjøre det så lenge Assad sitter med makten, sier Majed.

– Så, etter ditt skjønn har man to onder som begge må bort. Hvem skal gjøre jobben?

– Jeg tror ikke det er klima for en stor internasjonal militærintervensjon mot Assad. Mot Daesh er det mulig, og det er i ferd med å skje, og den kampen burde intensiveres. Men samtidig burde det være seriøse samtaler med Russland og Iran, for å fortelle dem at dersom de vil ende krigen og bevare sine interesser i Syria, må de ofre Assad-familien. På den måten vil den syriske revolusjonen kunne fortsette uten Assad, mot Daesh.

– Russland og USA er nå enige om at Daesh må bort, men de er uenige om Assad er en del av løsningen. Jeg mener Russland ikke har noe valg og sammen med Iran skjønner nok Putin hvem han kan forholde seg til også etter at Assad er borte; hvem som kan forhandles med i en overgangsfase når krigen opphører for å sikre russiske interesser i Midtøsten. Jeg tror det er mulig å finne en løsning uten at Assad er del av den.

– Men hvem skal styre? Kan opposisjonen samles, og er den sterk nok til å ta makten?

– Opposisjonen er ikke sterk, men heller ikke svakere enn Assad-regimet. Ingen er sterke i Syria nå. For å forstå den syriske konteksten må man skjønne at det er så mange ulike grupper, et stort puslespill med både islamister og sekulære:

– Det finnes islamister i Syria som er interessert i å bevare Syria som nasjon. Noen av dem er salafister, folk fra Det muslimske brorskap eller andre, og som ser på Islam som en kilde til lover og regler.I tillegg finnes det sekulære grupper som ikke aksepterer denne tankegangen, og ikke-muslimske grupper som heller ikke gjør det. Men for å løse krisen i Syria må alle disse gruppene, som har dét til felles at de er opptatt av Syria som nasjonalstat, komme sammen i en koalisjon basert på kompromisser med regionale og internasjonale aktører som støttespillere:

– En koalisjon av alle disse svake partene vil kunne bygge en ny politisk majoritet, og det finnes nå tegn på et sivilt samfunn som kan reise seg om mulighetene byr seg. Men det fordrer selvfølgelig at det er en regional og internasjonal vilje til å forandre situasjonen.

Kobane

Majed påpeker at konflikten er det han omtaler som en proxy-krig, med regionale og internasjonale aktører som kjemper gjennom lokale partnere.

– Derfor er det så viktig at disse regionale (bl.a Saudi-Arabia, Qatar, Iran, Tyrkia) og internasjonale aktørene (bl.a USA og Russland) bidrar konstruktivt til at en koalisjon av svake grupper kan samhandle slik at det kan bli en ny sterk majoritet i Syria over tid, sier Majed.

Han mener krigen nå har vokst til til å bli et av de viktigste anliggendene for det internasjonale samfunnet å bidra til å rydde opp i.

– Uten en gjenoppbyggingsplan som støttes av det internasjonale samfunnet vil dette kollapse; for ødeleggelsene i Syria er forferdelige. Jeg vet at dette ikke er lett, men det er bedre å handle nå, enn å håpe at Syria skal klare å løse floken selv. Konsekvensene av denne krigen blir bare større og større for hver dag som går, og da snakker jeg ikke bare om flyktningsituasjonen og dødstallene:

– Jeg er veldig bekymret for å se at mange syrere, som før var progressive og sekulære, nå er ekstremt oppgitt over situasjonen. Mange føler seg forlatt og glemt av resten av verden. Det fører til frustrasjon, sinne og hat som igjen kan føre til ekstremisme. En løsning på denne situasjonen må nå være en prioritet nummer en for verdenssamfunnet.

– En «Marshall-hjelp»

Professor Majed ser altså muligheter for et fredfullt Syria, dersom det internasjonale samfunnet klarer å samles om en plan som ikke inkluderer Assad. Men så må det sønderskutte landet gjenoppbygges.

– Sikkerhetsutfordringene vil nok være der i lang tid fremover. Men vi må allerede nå snakke om en gjenoppbygging. For Syria trenger hjelp på så mange måter dersom sivilsamfunnet skal klare oppgaven med å gjenreise landet. Det trengs lån, investeringer – et langsiktig engasjement. Hele Syria må gjennoppbygges, alt fra utdanningssystem, sykehus og helsetjenester til infrastruktur.

Han peker på situasjonen i Libya for å advare hvordan en krisesituasjon ikke bør løses.

– Når diktatoren var borte, forsvant også det internasjonale engasjementet. Landet ble hensatt til sin egne skjebne. Den feilen kan man ikke gjøre igjen, for vi vet hvordan situasjonen er i Libya nå: Det er det totale Kaos:

Han mener Syria trenger bred politisk støtte og en «Marshall-hjelp» for å komme seg ut av krigsspiralen og for å gjenoppbygges.

– Mange kan tenke at Syria er et helt håpløst tilfelle uten spor av håp. Men det tenkte man under andre verdenskrig også. Og som vi vet, det ble fred i Europa til slutt, tross den mest ondskapsfulle volden verden hadde sett. Om verdens ledere bestemmer seg for det, tror jeg det kan bli lys i enden av tunellen. Men det krever besluttsomhet:

– Syria kan ikke bli hensatt til sin egen interne dynamikk. Det har ikke verden råd til. Da vil situasjonen virkelig spinne ut av kontroll.

...da kunne jeg snu dette på hodet igjen og si; hvorfor ikke inngå partnerskap med Daesh for å nedkjempe Assad?

Professor Ziad Majed
Skadde barn bæres i sikkerhet etter at en tønnebombe traff en skole i Aleppo. Tallene over drepte etter fire og et halvt år med krig er høyst usikre, men Syrian Observatory for Human Rights har estimert at tallet nå nærmer seg 300 000. Foto: Sultan Kitaz / Reuters / NTB Scanpix

Fakta: Krigen i Syria

  • Borgerkrigen i Syria er en konflikt mellom myndighetene og en rekke opprørsgrupper. Flere av opprørsgruppene kjemper også seg imellom, og alle de store aktørene støttes av ulike regionale og internasjonale aktører.
  • Krigen startet som fredelige demonstrasjoner mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad i mars 2011. Opprøret regnes som del av «den arabiske våren», og som i Tunisia og Egypt startet det med fredelige demonstrasjoner.
  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land – både i Midtøsten og resten av verden. Derfor blir både regimet og opposisjonen aktivt støttet av andre stater. Også religiøse motsetninger mellom land som er sunni- og shiadominerte spiller inn i konflikten.
  • I tillegg til de nære båndene Syria har med Iran og Hizbollah i Libanon, får Assad-regimet støtte fra Russland. Syria er Russlands eneste gjenværende allierte i Midtøsten, og huser Russlands eneste militærbase ved Middelhavet. Russland har i økende grad støttet regimet militært, og Assad har blitt mer og mer avhengig av russisk og iransk støtte.
  • Opprøret begynte uten noen samlende ledelse, der lokale ledere dannet opprørsgrupper med ulike holdninger og målsettinger. Utenlandske støttespillere for opposisjonen har forsøkt å samle den væpnede opposisjonen i Den Frie Syriske Hær (FSA) og legge den under kommando av en enhetlig politisk ledelse. Anti-Assad støttes nå av store deler av det internasjonale samfunnet, med USA i spissen. Sunnimuslimske land, som Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har støttet opprørere økonomisk og til dels med våpen.
  • Flere grupper med bakgrunn fra borgerkrigene i Irak og Afghanistan ble også etterhvert del av det uoversiktelige bildet i Syria. Størst av disse er al-Qaeda-tilknyttede Jabhat al-Nusra (Nusrafronten) og Islamsk Stat (IS). Jabhat al-Nusra og IS har kjempet mot hverandre, men det har også vært samarbeid dem i mellom mot det syriske regimet, og mot ulike syriske opposisjonstyrker. IS som hadde sitt opphav i Irak, kontrollerer nå store områder i nord-østlige deler av landet, og krigen i seg selv bidro til fremveksten av islamistgruppen. De landene som var mest opptatt av å støtte opprørsgrupper mot Assad-regimet, slik som USA og Saudi-Arabia, er senere mer opptatt av å bekjempe IS, både i Syria og Irak.
  • Minst 220 000 mennesker er drept i løpet av den fire og et halvt år lange borgerkrigen, men tallene er svært usikre. Syrian Observatory for Human Rights har estimert at antall drepte er nærmere 300 000.
  • Halvparten av befolkningen på om lag 23 millioner (2011) er på flukt. Nær åtte millioner er internt fordrevet og mer enn fire millioner er registrert som flykt­ninger i Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Tyrkia, ifølge FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR).
  • En granskningskommisjon fra FN har avdekket at syriske sikkerhetsstyrker har begått forbrytelser mot menneskeheten som inkluderer massakre, kidnappinger, tortur, voldtekt og drap på sivile. Også opposisjonen har tatt regimesympatisører til fange, og beskyldes for sporadiske henrettelser.
  • Den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen er svært kritisk, og FN regner med at rundt 10 millioner mennesker nå har behov for humanitær hjelp inne i Syria.
  • FNs sikkerhetsråd er nesten helt lammet i den syriske konflikten. Med Libya-intervensjonen friskt i minne har Russland og Kina argumentert mot at FN skal blande seg inn i de interne anliggende til Syria. De har lagt ned veto flere ganger i Sikkerhetsrådet. Uten en resolusjon i Sikkerhetsrådet har ikke FN kunnet påvirke konflikten i særlig grad.

Kilder: FNs Høykommisær for Flyktninger (UNHCR), FNs kontor for samordning av humanitære aktiviteter (OCHA), International Crisis Group, Norad, Globalis og Reliefweb.

Publisert: 28.09.2015 18:00:49 Sist oppdatert: 28.09.2015 18:00:49