«Skytevåpen mangler det substansielle man finner i menneskelige sannheter! Føttene hans hadde så vidt berørt bakken i Mogadishu, like etter landing på en sandete flystripe nord for byen i et tomotors fly fra Nairobi, da Jeebleh hørte en mann komme med dette merkelige utsagnet».
Slik begynner Nuruddin Farahs roman «Lenker» – om Jeebleh, universitetsprofessor i New York, som kommer tilbake til Mogadishu for første gang på tjue år.
Ikke helt ulikt forfatterens egen historie. Da Farah i 1974 forlot et Somalia styrt av diktator Jaalle Siyaad, returnerte han ikke til hjemlandet før i 1996. Kanskje nettopp derfor, har han levert noen av de mer presise beskrivelsene gjort av et land sugd inn i en malstrøm av krigsherrer, ekstremisme, og «khat-tyggende ungdom som skyter folk i ren kjedsomhet».
Beskrivelser som har fått kritikere verden rundt til å trekke frem superlativene igjen og igjen - og poengtere at Farah er overmoden for en nobelpris.
Den triste hjemkomsten
Bistandsaktuelt møter forfatteren en juni-morgen i Oslo. Kvelden før har han holdt foredrag på Litteraturhuset i Fredrikstad, møtt somalisk diaspora og fortalt om den tapte somaliske stoltheten. Den som forsvant med diktaturet og borgerkrigen.
Nuruddin Farahs bøker er oversatt til mer enn tjue språk og han har mottatt en rekke prestisjefylte priser for sine skildringer av patriarki, overgrep og politisk undertrykkelse i Somalia. Selv forteller Farah at han skriver i et forsøk på å holde hjemlandet i live.
– Hvordan var dét Somalia du forlot og dét du kom tilbake til 22 år senere?
– Vel… jeg har skrevet en del om det. Begynnelsen på «Lenker», når Jeebleh reiser tilbake, beskriver godt hva jeg selv følte da jeg reiste tilbake første gang…
«Hva var det skytevåpen manglet, sa De? Mannen gjentok: De mangler det substansielle man finner i menneskelige sannheter! Jeebleh tenkte: Akkurat! For det var ikke noen tilfeldighet at den første setningen et fremmed menneske sa til ham, begynte med ordet skytevåpen. (…) Solen beveget seg i et blendende lys. Og som i ørske så Jeebleh seg rundt, overbevist om at han ikke på noe bevisst nivå var tilstrekkelig forberedt på de sjokkene han hadde i vente under dette besøket, det første han avla Mogadishu på mer enn to tiår.»
Når Nuruddin Farah reiser hjem nå, føler han bare tristhet:
– Å se knust skjønnhet, ødelegger noe inni en. Når jeg går på Lido-stranden, ned Maka al-Mukarram-gaten eller gjennom Bakara-markedet, føler jeg meg bare trist. Trist over det jeg ser, trist over det jeg hører.
– Skriver om mennesker
Han er født i Baidoa i italiensk Somaliland i 1945, men vokste opp i småbyen Kallafo i Ogaden, Ethiopia, før han flyttet til Mogadishu. På skolen leste han engelske lærebøker, tok Koran-timer, og lærte amharisk, arabisk og italiensk. Farah forteller at en amerikansk skrivemaskin var avgjørende i hans valg av engelsk som litterært språk.
Gjennom fire tiår har forfatteren som nå bor i Sør-Afrika belyst komplekse problemstillinger og utfordret holdninger som en av Afrikas største forfattere.
Farah ble tvunget i et selvpålagt eksil etter å ha mottat drapstrusler da «A naked needle» kom ut i 1976. Romanen er kritisk til det da sittende regimet i Mogadishu, og ble ikke godt mottatt av general Mohamed Siad Barre. Diktatoren dømte Farah til 30 års fengsel, in absentia.
Allerede med debuten «From a crooked rib» vekket Farah internasjonal oppmerksomhet. Boka handler om en ung nomadekvinne som flykter fra et arrangert ekteskap, og har bidratt til at Farah ofte omtales som en feministisk forfatter. Selv sier forfatteren at han «skriver om mennesker» og hans historier spenner over et bredt register, fra religiøse dogmer og utenlandsk bistand til det komplekse klansystemet og borgerkrigens ødeleggelse av hjemlandet.
I «Knuter» møter vi Cambara, en utdannet kvinne som har bodd mesteparten av sitt liv i Toronto, Canada. Boka er oppfølger til historien om Jeebleh i trilogien om et borgerkrigsherjet Somalia. Da hun vender tilbake til Somalia, ti år etter sammenbruddet i 1991, finner Cambara en by med en salt fuktighet i luften som utløser barndomsminner, men som ellers er ødelagt til det ugjenkjennelig:
En by der kvinner går rundt i billige chadors og menn i saronger og flip-flops, med våpen slengt over skuldrene. En by der krigsherrene styrer og ungdommen er bevæpnet til, de khat-råtnede, tennene.
– Khat er ren gift. Det gjør de som tygger det helt ubrukelige, og det ødelegger økonomien. Både for familiene og for landet som helhet, sier Farah.
Mogadishus totale sammenbrudd er i «Knuter» eksemplifisert ved Cambaras fetter Zaak. Han banker kona og er del av et intrikat klan-maktspill, men er mest opptatt av å tygge Khat til «øynene er røde og han passivt velter seg i sin egen skitt og dårlige ånde». Ifølge Cambara kan bare et korrumpert samfunn tolerere et slikt griseri, og som vanlig kommer ikke menn særlig godt ut av det i Farahs skildringer.
«Å tygge khat får meg til å holde ut ensomheten i hverdagen», sier Zaak i boka.
Nuruddin Farah er veldig tydelig når han betrakter sitt ødelagte hjemland, men er samtidig sterkt kritisk til det bildet andre har skapt av Somalia de siste tiårene. Forfatteren kaller Vestens mediedekning klisjefylt og peker på at klanstrukturen er brukt som forklaring på nær sagt alt som har gått galt i det krigsherjede landet.
– Vi blir forklart igjen og igjen at borgerkrigen i Somalia er en konsekvens av eldgamle klankonflikter, gått av hengslene. Det er feil, eller i beste fall unyansert, sier Farah.
Borgerkrigens sykdom
Han mener Somalias lidelser handler om en hard kamp om knappe ressurser.
– For meg er klanfeider et ikke-tema som forklaring på borgerkrigen. Det er en for enkel tilnærming til landets blodige historie. Hovedårsaken til konfliktene i Somalia er ujevn fordeling av goder – og et regime som opprettholdt urettferdigheten med jernhånd, sier Farah og bruker Somalilands ønske om løsrivelse som eksempel:
– Da borgerkrigen startet, var Hargeisa (Somalilands hovedstad) en liten by. Det var ingenting der: Ingen rikdom, ingen myndighetsstruktur, ingen infrastruktur. En liten by der de fleste hadde minst én fot i det pastorale livet. Årsaken til at de ønsket løsrivelse var en totalitær stat, regjert av en diktator i Mogadishu. Det handlet aldri om klan.
Han vil likevel ikke helt avfeie klanstrukturen som del av problemet i dagens Somalia.
– Det er ikke klanfeider som har gitt næring til borgerkrigen, det er borgerkrigen som har gitt næring til klanfeider.
Farah har brukt store deler av forfatterskapet på å kjempe mot idéen om klanene som bindevev i det somaliske samfunnet.
– Alle som fremhever sin klantilhørighet i mine bøker er onde karakterer, sier Farah og smiler. Så blir han alvorlig:
– Denne sykdommen har kommet med borgerkrigen. En sykdom der lojaliteten til klanen har vokst. Men somaliere vil aldri lykkes så lenge de baserer samfunnet på et urettferdig klansystem. En person er en person med en karakter. Noen er gode og andre er onde, men ikke på grunn av den klanen de tilhører.
Farah er kjent for å snakke fra hjertet, men å gå dypere inn i den betente konflikten mellom Somalia og Somaliland, er han ikke særlig interessert i:
– Jeg er bare et individ og kan verken nekte eller gi Somaliland anerkjennelse. Det er en politisk prosess. Men for meg er den somaliske halvøy mitt hjemland. Så lenge jeg kan fortsette å dra dit det somaliske folk bor, inkludert Somaliland, og somalisktalende områder i Kenya og Ethiopia, bryr jeg meg ikke om slike spørsmål. Grensene, om de er fra 1880 eller et annet år, er uansett urettferdige.
– Sammenlignet med mange har du en bemerkelsesverdig pragmatisme til spørsmålet. Det er vakkert, men…
– Men..?
– Det er sjeldent.
– Kanskje jeg er sjelden.
Nuruddin Farah smiler.
«The golden years»
Jeg husker entusiasmen i syttiårene da alle somaliere var i gledesrus, skriver Farah i «Of tamarind and cosmopolitanism».
I essayet beskriver han stoltheten det somaliske folk følte over uavhengigheten fra Italia og Storbritannia. Stoltheten over den kulturelle og språklige arven, at Somalia var det eneste landet i Afrika med en stor befolkning der alle snakket det samme språket.
Det var the golden years, skriver Farah: «Vi visste at byen vi bodde i, Mogadiscio, ikke bare var en av de vakreste og mest fargerike i hele verden, men også den eldste i sub-saharan Africa og eldre enn mange av Europas høyt verdsatte middelalderbyer».
– Mogadishu var en kosmopolitisk by med en ekstremt sammensatt befolkning. En åpen by der alle var velkomne så lenge de levde i harmoni med de som allerede bodde der, men den byen forsvant, sier Farah til Bistandsaktuelt.
«En av Mogadishus best bevarte hemmeligheter er handelssenteret lokalt kjent som Tamarind market. Her var det alltid et yrende liv», skriver Farah og beskriver smale smug fylt av handlende på jakt etter mat, klær eller gull. Folk reiste helt fra Emiratene eller Saudi Arabia for å handle ved markedet som hadde eksistert siden 900-tallet.
– Men hva gikk galt: Hvorfor har Somalia vært i et konstant kaos de siste tiårene?
– All makt og rikdom er og har vært konsentrert i Mogadishu, Somalias eneste by med en komplisert historie og en sammensatt befolkning. Dette mangfoldet er viktig om man skal forstå Somalia, sier Farah og ber Bistandsaktuelt gå til essayet om Tamarind-markedet for et mer utfyllende svar. Han liker ikke gjenta seg selv, sier han.
«Mogadishus historie, hvordan byen ble til og hva den ble etter at den gikk opp i flammer som følge av borgerkrigen, er i mitt hode tett knyttet til historien om og skjebnen til dette lille kosmopolitiske fellesskapet som drev Tamarind-markedet». Farah fremstiller et forfall til et mer primitivt samfunn, der majoriteten følte en fremmedhet mot en utadvendt kultur som hadde utviklet seg i hovedstaden. Når forfatteren argumenterer for hvorfor dette lille markedet er et godt bilde på Somalias misære, peker han på pastoralistene, husdyrnomader som levde utenfor Mogadishu:
Byboerne og folket på landsbygda eksisterte hver for seg. De så på hverandre med gjensidig mistenksomhet. I 1991, når Tamarind-markedet ble utsatt for «den villeste plyndring», var det horder av pastoralister, ledet av krigsherrer, bevæpnet med misnøye over gammel urettferdighet, som inntok byen, hevder Farah i essayet. Til Bistandsaktuelt utdyper han:
– Med borgerkrigen ble byen et offer for plyndrere og militsmenn fra innlandet. Mange av dem hadde aldri satt sine føtter i et urbant område, langt mindre gått på skole. Som følge av enorme befolkningsendringer, mistet Mogadishu sin kosmopolitiske identitet i løpet av veldig kort tid.
