Et gjerde og en gruppe soldater midt i gaten skiller de muslimske rohingyaene fra rakhine-buddhistene i den vestlige byen Sittwe i Myanmar. Bak gjerdet i byens Aung Minglar-område bor 4200 rohingyaer. Noen kilomter utenfor byen bor andre rohingyaer i flyktningleiren Darpaing.
Isolert fra omverdenen tilbringer Aung Minglar-innbyggerne livet sitt i en midlertidig ghetto.
– Hvis vi går ut, blir vi drept. Her inne dør vi på grunn av mangel på mat og medisiner. Vi lever som dyr i bur, sier Khin Ngunt Nge (30), en av dem som bor bak gjerdet.
Rundt henne står nedslitte hus med halmtak. Mellom husene sover noen barn i gjørmen mens noen kyllinger tusler rundt dem. Sorte flekker på bakken er det eneste som gjenstår av husene som rasende buddhister brant ned i 2012. Bare en flekk er igjen av moskeen der 25 mennesker ble drept samme kveld.
Ikke velkommen
Rohingya er en muslimsk minoritet fra vestlige Myanmar som har blitt undertrykket i generasjoner. Fordi regjeringen ikke anser dem som en del av landets befolkning, men som ulovlige immigranter fra Bangladesh, har de begrensede rettigheter på nesten alle områder i livet.
I 2012 resulterte opptøyer mellom buddhister og rohingyaer i et blodbad etter at tre rohingyaer angivelig hadde voldtatt en buddhistisk jente og drept henne. Som hevn ble tusenvis av rohingya-hjem brent ned, og flere titalls mennesker ble drept. Dette hevntoktet var oppmuntret av det største etniske politiske partiet i regionen og ble støttet av det lokale politiet.
Minst 200.000 rohingyaer har flyktet til nabolandet Bangladesh, som er et enda fattigere land enn Myanmar. Hæren har tvangsflyttet 140.000 rohingyaer til fangeleirer i regionen, hvor de overlever takket være internasjonal bistand. Tusenvis har flyktet i falleferdige båter med håp om å nå Malaysia eller Indonesia.
De siste gjenværende
To dager etter massakren i 2012 var det bare ett område igjen: Aung Mingalar. Tusenvis av rohingyaer etablerte seg der. De var beskyttet av hæren, som ikke kunne overse det økte internasjonale presset om å stoppe volden.
Nå, tre år senere, er området et symbol på standhaftighet for de som har blitt værende igjen der. Men livet er hardt. Siden innbyggerne ikke er flyktninger og heller ikke har blitt tvangsforflyttet, er det ikke lov å gi bistand. Og siden ingen har lov til å forlate eller gå inn i området, mangler nesten alt.
Mindre enn hundre meter unna ligger restauranter som tilbyr vestlige turister luksusmåltider, mens det isolerte folket i Aung Mingalar må ødelegge hjemmene sine på jakt etter ved slik at de kan lage mat.
Områdets leder U Hla Shwe (56) har ingenting godt å si for å beskrive situasjonen.
– Regjeringen prøver å skyve oss bort fra verdens oppmerksomhet fordi de mener at vi ikke hører til her. Men vi har bodd her i generasjoner. I byen er det moskeer som ble bygd i 1726. Den gangen var det ikke noe problem for dem at vi bodde her, men det er det nå.
Fulle rakhine-buddhister prøver jevnlig å angripe husene til rohingyaene. Noen ganger går det rykter om at rohingyaer har planer om å gjøre noe mot buddhistene, noe som hisser opp de sinte bråkmakerne. Av frykt for at nabolaget skal bli angrepet, vokter 70 rohingyaer grensen hver eneste natt.
– Hvis de angriper oss, har vi ikke noe å beskytte oss med. Vi er beskyttet av det samme politiet som skjøt mot oss i 2012. Vi lever alltid i frykt, sier U Hla Shwe.
