Angolas president José Eduardo dos Santos er Afrikas nest lengst sittende statsleder i et land der oljeinntekter, stat og politikk er tett sammenvevd.

I mer enn ti år har Angola nytt godt av stigende produksjon på sokkelen og høye oljepriser. Mellom 95 og 96 prosent av landets eksportinntekter kommer fra olje. Nå utfordres eliten i det regjerende partiet MPLA av det globale prisfallet på olje og av økende forventinger fra folk flest.

Ricardo Soares de Oliveira er forsker ved Oxford University og er også tilknyttet norske Chr. Michelsens Institutt. Soares de Oliveira var nylig i Oslo på invitasjon fra Fellesrådet for Afrika. Hans nye bok om Angola, Magnificent and Beggar Land, høster stor anerkjennelse internasjonalt. Les anmeldelsen av boka her.

– Hva slags stat er Angola i dag?

– Angola har hatt en fantastisk utvikling fra 2002 til 2014, riktignok avbrutt av den globale nedturen i 2008 og 2009. I 2002 var Angolas BNP om lag 12 milliarder dollar. I 2012 var det nærmere 120 milliarder dollar. Det er en tidobling i løpet av ti år! Det er ganske spektakulært, sier den portugisiske forskeren til Bistandsaktuelt.

Han minner om at Angola var helt på knærne, og nærmest kunne regnes som en «failed state», da flere tiår med ødeleggende borgerkrig endelig var over i 2002. I de femten åra som har gått har landet reist seg.

Afrikas Dubai og Rio

I Angolas hovedstad Luanda skyter høyhusene opp i et slikt tempo at noen kaller byen et afrikansk Dubai. I Magnificent and Beggar Land sammenlignes imidlertid dagens Luanda heller med latinamerikanske storbyer som Rio de Janeiro og Caracas, der stor fattigdom står i skjærende kontrast til de rikes luksus.

Rikdommen i Angola er nemlig forbeholdt de få. Landets ledere har ikke holdt egne løfter om å redusere fattigdommen og å utvikle en økonomi som er mindre oljeavhengig.

– Angola er ikke alene i Afrika om dette?

– Ingen større oljeeksporterende land i Afrika har vært i stand til verken å bygge en bredere økonomisk utvikling eller å redusere fattigdom i veldig stort omfang, sier Soares de Oliveira.

Han slår fast at Angolas utvikling er en del av et større bilde i Afrika siden årtusenskiftet:

– Dette har vært de beste årene Afrika har hatt, på grunn av de høye råvareprisene. Ikke bare olje, men nesten alt Afrika produserer har hatt svært høye priser det siste tiåret. Så forventningene har vært svært høye. Men resultatene er skuffende.

Det betyr ikke at det ikke har vært resultater, understreker forskeren. I Angola er det bygd ut veier over hele landet, og annen infrastruktur ødelagt av krigen er erstattet. På den annen side – tar man oljeinntektene i betraktning, blir resultatet etter 13 år med fred ikke fult så imponerende.

Vanskeligere å gå av

Etter at borgerkrigen endte med full seier over opprørsbevegelsen UNITA i 2002 har regjeringspartiet MPLA hatt full kontroll i Angola. MPLAs opprinnelige mål om sosialisme er for lengst byttet ut med tro på markedet. President dos Santos har ledet landet siden 1979. Ingen vet hvor lenge presidenten, nå 72 år, vil bli sittende. MPLA vant siste valg i 2012.

– Har muligheten for overgang til en ny ledelse uten president dos Santos ved makten blitt enklere eller vanskeligere med oljeprisfallet?

– Det har blitt vanskeligere, sier Soares de Oliveira.

Han peker på at presidenten lenge har snakket om å gå av, men at det ikke har skjedd. Den lange, stabile perioden med høye oljepriser kunne vært en god anledning for dos Santos til å gå av med en følelse av trygghet for seg selv og sin familie. Nå, etter at prisene på olje kollapset, er det antagelig mindre sannsynlig at presidenten vil tre tilbake:

– Vi vet selvfølgelig ikke hva president dos Santos har av tanker i hodet sitt. Kanskje ville han aldri prøvd å gå av uansett. Vi spekulerer. Det faktum at det er mindre penger til å få systemet til å gå rundt, gjør at regimet blir – ikke «sårbart» i den betydning at det vil falle, for det vil det ikke – men det skaper et nivå av sosial uro som ikke var der tidligere.

All makt til presidentpalasset

I Magnificent and Beggar Land beskrives hvordan det gjennom tiår med borgerkrig ble bygd opp et system der alle viktige avgjørelser kan spores tilbake til presidenten og hans krets. Statsapparatet, partiet MPLA og statsoljeselskapet Sonangol er maktkanaler som brukes til ulike formål.

– Kan dagens regime overleve lave oljepriser over en lengre periode?

– Dette er system som overlevde utfordringen fra apartheidstyret i Sør-Afrika, og det overlevde utfordringen fra UNITA, som var et svært avansert opprør. På et tidspunkt på 1990-tallet var så mye som 80 prosent av Angola utenfor regimets kontroll. Men det vant. Derfor vil jeg ikke gå inn på noen spådommer om regimeendring. Det er svært sannsynlig at det vil bestå. Samtidig er det ingen tvil om at dette er en krise som setter regimets legitimitet på prøve, at de sosiale spenningene vil øke betraktelig.

Angola ut av dvalen

Etter tiår med borgerkrig led folk flest på en måte av et langtrukkent granatsjokk, mener Soares de Oliveira. Landet gikk i dvale etter krigens herjinger. Den perioden er nå over, og angolanerne stiller krav til mer enn bare å få dekket basale behov. De unge, som aldri opplevde krigen, er de mest rastløse. Deres krav er først og fremst arbeid.

Tross oljerikdommen tror Afrika-eksperten ikke at Angola kan bli noen utviklingsstat etter mønster av Korea eller Taiwan der staten står i bresjen for en bred økonomisk utvikling. I beste fall, mener han, kan landet få et oljesmurt styresett som i større grad enn i dag fordeler inntektene. Dagens Iran eller Venezuela er eksempler på slike land. Soares de Oliveira understreker at etter hans mening er ingen av disse landene gode forbilder. Men legger til at dette ville ha representert en bredere fordeling sammenlignet med hvor snevert oljerikdommen er fordelt i Angola i dag.

– Mine angolanske venner liker det ikke når jeg sier dette. De vil heller ha en konvensjonell utvikling for landet sitt. De vil ha et demokratisk samfunn og et sosialdemokrati, sier Soares de Oliveira.

Det rike landet

Oljeprisfallet kan ifølge Oxford-professoren gi to mulige utfall: Det kan gi støtet til reformer og at landets elite gjør alvor av å utvikle en økonomi som er mindre oljeavhengig.

Eller eliten kan velge å satse på å beskytte seg selv og sine egne interesser, og ganske enkelt redusere antall personer som tjener på systemet.

– Dette vil i så fall gi mer sosial konflikt. Flere mennesker vil føle at de ikke er inkludert, og hva det deretter vil føre til er et åpent spørsmål, sier han.

– Du understreker likevel at landet har store muligheter?

– Selv med lave oljepriser er Angola i afrikansk sammenheng et svært rikt land. Hva betyr det? Det betyr at Angola har helt andre muligheter enn andre. Jeg vil ikke høres for optimistisk ut, men Angolas ledere har mulighet til å ta viktige avgjørelser om landets framtid, sier forskeren.

I tillegg til oljeressursene kommer det faktum at landet har trygge grenser som ikke trues av noen. Da Angola ble uavhengig i 1975 var hovedstadens innflytelse over resten av landet liten. I dag er landet en enhetlig stat. Soares de Oliveira peker på at framtida kan romme mange muligheter for det ressursrike landet:

– Angolas beslutningstagere har for første gang i historien kontroll over sitt eget land. De har fred, de har penger, og de kan ta avgjørelser om sin egen framtid.

Artikkelen er opprinnelig publisert første gang 23.04.2015.