– Kina er nå den største bidragsyteren til ny kraft i Afrika. De realiserer mange planer som de afrikanske landene ønsker. Mange av disse prosjektene har foreligget som planer i årevis, sier professor Anton Eberhard ved University of Cape Town i Sør-Afrika.
Eberhard, som er ekspert på kraftforsyning i afrikanske land, besøkte Norge tidligere denne uka. Han sier at kinesiske investeringer konsentrerer seg om store vannkraftutbygginger. En del av investeringene kommer også innen gasskraft.
Foreløpig er det bare en liten andel innen nye energikilder som sol og vind, men det antas at dette vil øke raskt i tida som kommer.
Milliardinvesteringer
Det er vanskelig å få fullstendige tall på kinesiske investeringer og gunstige lån til Afrika. AidData,et samarbeidsprosjekt mellom to amerikanske universiteter og en stiftelse med det formål å samle data om bistand, har imidlertid samlet data for en lang rekke kraftprosjekter det siste tiåret.
Ifølgeet nyhetsbrev fra International Association for Energy Economics viser AidData at Sudan, Etiopia og Zambia de største mottagerne av kinesisk kapital til finansiering av utbygginger i kraftsektoren. Zimbabwe, Madagaskar og Ghana har også nytt godt av kinesisk kapital.
Amerikanske Heritage Foundation har anslått at kinesiske selskaper har fått utbyggingskontrakter i kraftsektoren i afrikanske land på mer enn 18 milliarder amerikanske dollar i perioden 2005-2012. Kontrakter går noen ganger hånd i hanske med gunstig finansiering. Også her er tallene usikre.
Ved siden av kinesisk kapital er privat kapital fra afrikanske land og kapital fra EU og USA viktig for å finansiere kraftutbyggingen afrikanske myndigheter ønsker seg.
– Begrenser
– Kraftforsyning er en begrensende faktor for økonomisk utvikling, fastslår Eberhard ved Cape Town University.
Både husholdninger og små og store bedrifter lider under mangelen på strøm. Det er anslått at 600 millioner mennesker i Afrika sør for Sahara ikke har tilgang på elektrisitet.
Installert kapasitet i kraftproduksjon i Afrika sør for Sahara er beregnet til 80 gigawatt (GW). Da er vannkraft, gasskraft, kull, olje og andre energikilder regnet med. Sør-Afrika har mer enn halvparten av dette, og resten av Afrika sør for Sahara sitter igjen med 35 GW.
Til sammenligning rår det største norskeide kraftselskapet, Statkraft, over kraftverk i inn- og utland med en samlet installert kapasitet på 16 GW. Statkraft alene er med det større enn all kraftproduksjon i Angola, Nigeria, Ghana, Kenya og Sudan til sammen.
Trenger investeringer
– Folk, ikke minst i Afrika, er veldig skeptiske til private investeringer i kraftsektoren, men realiteten er at de fleste afrikanske land ikke har nok ressurser til å investere i kraftproduksjon, sier Eberhard.
Han mener at investeringer utenfra eller mobilisering av hjemlig kapital er eneste farbare vei. Statene kan ikke selv bygge i det omfanget som trengs. Norske bistandspenger blir gjennom Norfund kanalisert inn i kraftprosjekter i Afrika. Eberhard mener at slike investeringer er viktige, og sier at Norge i tillegg kan bidra til å bygge opp kompetanse i styring av kraftsektoren.
I kraftbransjen har de fleste afrikanske land løsninger som er en blanding av stat og marked. Private investorer vil helst ha minst mulig monopol og mest mulig forutsigbarhet.
Eberhard mener at eksistensen av troverdige og uavhengige tilsynsmyndigheter som regulerer kraftsektoren er svært viktig for investorene. Han legger mindre vekt på hvilke modeller som ellers velges for kraftmarkedet, så lenge det fungerer.
Dyr strøm
Paradokset i Afrika er at kraftprisene er høye i et globalt perspektiv. Tall fra Den afrikanske utviklingsbanken viser at prisen per kilowattime for forbrukere i Afrika i gjennomsnitt er dobbelt så høy som i Kina og andre land i Øst-Asia og tre ganger så høy som i India og resten av Sør-Asia.
En av årsakene er at mye av kraften produseres i små kraftverk som er mindre effektive og med store tap i linjenettet.
Dessuten må små og store bedrifter ha reserveløsninger i form av egne aggregater som kan startes når strømmen på hovednettet faller ut. Denne reservestrømmen er dyr å produsere og bidrar til å dra gjennomsnittsprisen opp.