På basis av samtaler med sentrale kilder og informasjon som kom fram under erstatningssaken rekonstruerer vi her det som skjedde de skjebnesvangre dagene:
Situasjonen i Dadaab helt nord i Kenya er utrygg sommeren 2012. Leiren har i over 20 år huset somaliere på flukt. Folk flykter fra tørke, sult og utrygghet i Somalia. Omlag tusen nye flyktninger ankommer Dadaab hver eneste dag. Historiene om folkevandringen og desperasjonen fortelles i vestlige medier. I ettertid anslår FN-rapporter at rundt 250 000 mennesker døde av sult i Somalia i løpet av noen måneder dette året.
Jihadistgruppen Al-Shabaab har kontroll over store deler av Somalia. I flere måneder har den kenyanske hæren vært på offensiven mot terrorgruppen. Det har økt sikkerhetsfaren i Dadaab-leiren som ligger bare åtte kilometer sør for grensen. I september 2011 ble en Care-ansatt kidnappet og i oktober ble to ansatte i Leger uten grenser bortført. Samtidig øker antall veibomber rettet mot kenyanske politibiler og etterhvert mot FN-kjøretøyer.
Barske forhold
I Dadaab-leiren er det støv overalt. Leiren huser hundretusener av flyktninger, de flest fra det krigsherjede Somalia. Vann må fraktes inn. Området hvor hjelpearbeiderne bor har svært enkle fasiliteter. Et aggregat sikrer strøm.
Men Steve Dennis tar ikke de barske forholdene så tungt. Heller ikke hans kolleger. De fleste har vært i tøffe områder tidligere. Dennis er opptatt av å hjelpe. Siden 2002 hadde han deltatt i krevende operasjoner i Somalia, Sør-Sudan og Tsjad. Det gikk en uke fra jobbintervjuet til han satt på flyet på vei til Dadaab. ”Det var jo en nødssituasjon,” sier han.
Med en av verdens største flyktningorganisasjoner, norske Flyktninghjelpen, i ryggen, tar han for gitt at sikkerhet blir prioritert. Han sier at han etter hvert varslet om at det var noen sikkerhetsmessige mangler. Men hevder at han ikke ble hørt. Det går så langt at han truer med å si opp i november 2011. Ingenting skjer, sier han.
Veibomber
Tittelen hans i starten er prosjektleder og han er dermed med i Flyktninghjelpens ledergruppe i Dadaab. Som en av flere har han også tittelen Security Focal Point. I egenskap av dette starter han å rapportere om sikkerhetssituasjonen fra desember 2011. Detaljer om sikkerhet og manglende sikkerhet føres sirlig ned. Dennis er bekymret og frykter at noe vil skje. Men han fortsetter i jobben.
Flyktninghjelpen forteller under rettssaken at de fikk ukentlige sikkerhetsrapporter der Dennis var medforfatter for perioden desember 2011 til og med 2. april 2012. Han var også medforfatter av sikkerhetsplanen for organisasjonen i Dadaab, som ble oppdatert i februar 2012.
I en ukentlig sikkerhetsrapport fra 28. mai 2012 blir det rapportert om en økning i veibomber og at veibombene blir mer sofistikerte. Rapporten omtaler også en endring i målgruppen for veibomber. Fram til da hadde fjernstyrte veibomber vært rettet mot politiet. Nå kunne de også bli rettet mot FN-personell.
Ifølge Flyktninghjelpen underbygger rapporten at bruk av væpnet politi-eskorte var problematisk, og skulle vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle.
VIP-besøk
Så kommer meldingen i juni om at generalsekretær Elisabeth Rasmusson skal komme på besøk. Det er vanlig i store kriser at sjefen kommer på besøk. Både for å støtte ansatte, se arbeidet med egne øyne – og skaffe PR til merkevarebygging og pengeinnsamling for organisasjons hjelpearbeid.
Dennis mener at stikk i strid med vanlige sikkerhetsprosedyrer varsles besøket til eksterne, på epost og blant flyktninger. Dette er en påstand Flyktninghjelpen delvis bestrider. I månedene før er det kommet flere advarsler om kidnappinger og planlegging av bortføringer. Det er en kjent sak at såkalte expats – utlendinger – er et mål for både politiske grupperinger og banditter som jakter på kjappe penger. I det golde landskapet ligger gigantleiren delt i flere leirer i det som har fått sekkebetegnelsen Dadaab.
Det hadde vært kidnappingsforsøk. Alle skjedde da det ikke var væpnet eskorte med i bilene. Sikkerhetsrutinene til Flyktninghjelpen slår fast at det skal være væpnet eskorte når man reiser med utlendinger i bilen til de forskjellige delene av det som utgjør Dadaab.
Tre dager før besøket bestiller staben en politieskorte til besøksdagen. Den vil bestå av en politibil med tre bevæpnede offiserer. Men samme dag eksploderer en veibombe i en av leirene. Angrepet er rettet mot politiet. En email om dette sendes til regionkontoret i Nairobi der landdirektøren Qurat-Ul-Ain Sadozai koordinerer besøket. Hun og regionaldirektør Hassan Khaire har det avgjørende ansvaret for sikkerheten. Mot slutten av måneden kom det også en rapport fra FNs høykommissær for flyktninger som slår fast at veibomber er blitt favorittvåpenet til grupperinger i Dadaab.
Dagen før besøket til generalsekretæren kjører to fra den lokale staben opp besøksruten, uten eskorte.
Det er varmt, opp mot 45 grader på kvelden torsdag 28. juni. I basen til Flyktninghjelpen, kvelden før kidnappingen, kommer eposten fra landdirektør Qurat-Ul-Ain Sadazai om at feltbesøket skal gjennomføres uten væpnet eskorte. I eposten står det:
"There is an understanding that the security situation in Dadaab has been deteriorating which have resulted in Armed Escorts being taken by agencies for field visits. However the Armed Escorts have been targeted and continue to be a threat. Therefore NRC to be taking Escorts also raises concerns for us in terms of higher security risk for our staff..."
Frykten for veibomber veier nå tyngre enn frykten for kidnapping hos Kenya-ledelsen i Flyktninghjelpen. Politieskorten blir avbestilt.
Rasmusson er på dette tidspunkt fortsatt i Somalias hovedstad Mogadishu, sammen med sin norske informasjonsmedarbeider (med regionansvar for Øst-Afrika) Astrid Sehl. Flere av de som skal være med på turen er, inkludert Sehl, ikke blitt fortalt om avgjørelsen.
Generalsekretæren og hennes følge ankommer med småfly til Dadaabs primitive landingstripe tidlig på morgenen, fredag 29. juni. Støvet fyker, som det alltid gjør i Dadaab.
I ettertid forteller Flyktninghjelpen at Dennis holdt sikkerhetsbriefing for de besøkende ved ankomst Dadaab flyplass. Ruten hadde samme morgen blitt kjørt gjennom av en av Flyktninghjelpens sjåfører.
Tre hvite landcruisere, utlånt fra FN er klare. Steve Dennis med kolleger setter seg i den første, i nummer to sitter Rasmusson og regiondirektør for Kenya, Hassan Khaire. I den tredje sitter Astrid Sehl sammen med den pakistanske landirektøren for Kenya Qurat-Ul-Ain Sadazai og filippinske Glenn Costes.
Sikkerhetsansvarlig på reise
Men før de drar er det diskusjoner. Flere er overrasket over at væpnet eskorte ikke er på plass. Den FN-ansatte sjåføren i den ene av bilene nekter å være med når han hører at det ikke skal være eskorte. Både han og bilen er utlånt fra FN. Han vil derfor ikke legge ut på de øde ørkenveiene med de mulige truslene det innebærer. Det vil også være i strid med FNs interne regler ikke å ta med eskorte, mener han.
Etter litt frem og tilbake hyres sjåføren Abdi Ali til en dagsjobb. Han er 21 år og ser frem til å tjene noen kroner. Han har ikke sikkerhetstrening. Flyktninghjelpens sikkerhetsansvarlig i området er også bortreist den dagen. Han forklarer i en epost at har utpekt en annen som sikkerhetsansvarlig "i tett konsultasjon med Steve Dennis". Denne personen fungerer også som tolk og guide, og ifølge flere kilder er han mer opptatt av det enn av sikkerheten under leirbesøket.
Tidlig formiddag legger følget i vei. Steve Dennis sier i ettertid at «det eneste som manglet for å varsle et viktig besøk var et musikkkorps».
Høyrisiko
Abdi Ali setter seg bak rattet i den tredje bilen. Første stopp inne i leiren går greit. De er "kjapt inn, kjapt ut". Rasmusson og de andre møter flere flyktninger på den få minutter lange stoppen. Så drar man videre til siste sted. Stemningen i bilene er spent. Det er varmt. Og alle vet det er høyrisiko. Både Al-Shabaab og kriminelle bander har folk i leirene.
Dennis blir mer skeptisk når de under siste stopp er inne på Flyktninghjelpens inngjerdete område i leiren Ifo II, en leir som i 2012 huset over 70 000 mennesker. Rundt 50 flyktninger, som var kalt inn på en fridag, viser hvordan de lager murstein til husene Flyktninghjelpen bygger i leiren. Generalsekretæren går rundt og ser på arbeidene. Hun tester selv å lage murstein sammen med dem. Det er blitt malt og pyntet på området for VIP-besøket, og generalsekretæren og medarbeidere planter trær foran boligene til de ansatte. Deretter er det et møte på kontoret, med forfriskninger.
Det tar over en time før hjelpearbeiderne fra Flyktninghjelpen kommer seg på veien igjen. For sikkerhetsfolk er en så lang stopp i et såkalt ”rødt” område noe som skjerper sansene.
På vei bort fra Flyktninghjelpens feltkontor skjer det fatale. Klokken er 11:45. Bilene kjører etter hverandre gjennom en lang, smal vei ut av området, som er gjerdet inn med høye piggtrådgjerder. Det er en port i andre enden, men den er ikke låst og det er heller ingen der og passer på at ikke uvedkommende kommer seg inn.
Sehl satt i den bakerste bilen sammen med to kolleger og en lokal sjåfør. Hun visste at bilen ikke var pansret og ikke ville stå imot skuddsalver.
Plutselig hører de skudd. Angriperne har pistoler og håndgranater. De er seks stykker. Angriperne kommer både foran og bak bilkolonnen. Mennene brøler og roper. De skyter mot sjåførene i den fremste og bakerste bilen. Sehl tror hun skal dø.
– Det startet brått. Jeg hørte skyting, men trodde først det kom fra et sted langt unna. Jeg kastet med ned på gulvet, mens jeg ropte til sjåføren: «Go, go, go!». Men bilen rikket seg ikke. Etter noen sekunder reiste jeg meg litt opp og kikket inn i forsetet mot sjåføren. Jeg så da at han var skutt. Han lå død over rattet.
Sehl rettet deretter blikket mot den filippinske kollegaen Glenn Costes.
– Han var også truffet og var helt hvit i ansiktet. Jeg klarte ikke å lese om han var i live eller ikke. Da trodde jeg at de ville drepe oss, jeg tenkte ikke på andre muligheter, fortalte hun retten – med bristende stemme.
Pistol mot hodet
Sekunder etter kommer en av angriperne mot bilen.
– Han hadde en pistol retta mot hodet mitt. Min eneste forventning der og da var at dette var en som ville drepe oss. Han åpnet først bakdøra på bilen. Jeg tenkte; nå er det slutt.
Den erfarne bistandsarbeideren observerte at det var flere angripere. Hun vurderte å løpe, men slo det umiddelbart fra seg.
– Det var intet fluktalternativ. Dersom jeg prøvde meg, trodde jeg at jeg skulle få en kule i ryggen. Han åpnet døra, men han skjøt meg ikke, sier Sahl.
Kommer seg unna
Den erfarne sjåføren i den midterste bilen, der generalsekretær Elisabeth Rasmusson sitter, vrenger bilen rett på en gjerdestolpe, gjerdet bøyer seg og kjører tvers igjennom og vekk fra åstedet i stor fart. De kommer seg unna. - Noen sa at vi måtte snu. Jeg sa nei, det er for farlig. De er bevæpnet, fortalte Rasmusson i ettertid.
De søker tilflukt på en lokal politistasjon.
Bare timer etter angrepet forklarte Rasmusson til NRK:
- Vi var inne i et område som var trygt. Vi har ikke brutt noen sikkerhetsregler. Vi var inne i et område hvor det ikke er behov for politieskorte.
Drept
Hjulene til en av de andre bilene surres inn i piggtråd. Det avfyres flere skudd. Bilruten smadres.
I den fremste bilen blir Dennis truffet i låret. Sjåføren blir dradd ut av bilen og tvunget ned på bakken. Han roper:
«I am a Somali! I am your brother."
Han blir ikke truffet av de første skuddene. Han forsøker å kravle på magen under bilen for å søke ly. Angriperne skyter ham igjen, i ryggen. Han overlever.
I bilen der Astrid Sehl sitter er sjåføren Abdi Ali blitt truffet av flere skudd. Den 21 år gamle flyktningen dør av skadene.
Angriperne er unge og virker nervøse. Bare den ene er i 50-årene. Selv om de bare er bevæpnet med pistoler, har de likevel overtaket. VIP-følget fra Flyktninghjelpen er ubevæpnet og har ingenting å stille opp med.
Flyktninghjelpen konkluderer senere at angrepet var godt planlagt.
Inn i Somalia
Angriperne tar kontroll over den tredje bilen. Dennis, Sehl, Sadazai og Costes tvinges inn. Like i nærheten plukker kidnapperne opp ytterligere to medhjelpere. Deretter kjører de ut av leiren, i vill fart. Kidnapperne kjører i vill fart nordover, over grensen og inn i Somalia. Dennis blir sittende og se på blodsporene i bilen, som forteller om den voldsomme skytingen rett før.
Under den voldsomme kjøreturen blir passasjerene kastet fra side til side inne i bilen, mens overfallsmennene vifter med håndvåpen og en gigantisk kniv. På et tidspunkt stopper de og plukker opp forsyninger.
Plutselig har scenariet de erfarne hjelpearbeiderne fryktet blitt til virkelighet. Dennis og de andre vet hva det kan innebære: Blir du kidnappet i disse traktene, risikerer du å sitte i fangenskap i månedsvis før noen finner deg, eller før det blir avtalt å betale løsepenger. Det er det verste. Noen sier det er bedre å dø enn å risikere langvarig fangenskap i Somalia. Tortur og voldtekt kan ikke utelukkes under slike tvangsmessige forhold. De kidnappede forsøker likevel å beholde roen.
Steve Dennis har store smerter i låret, der hvor kulen traff.
Etter en drøy time tvinges gislene brutalt ut av bilene, trolig på somalisk side av grensen. I farten får hun med seg sin «grab bag» med førstehjelpsutstyr, i tillegg til bilens førstehjelpsskrin. Det er starten på en fire dager lang vandring.
I det ulendte og karrige terrenget går de milevis i mørket.
Vandringen er slitsom. Den går gjennom et tørt landskap, på stier med stein, kvister og tornekratt. De to mannlige gislene har begge skuddskader i beinet. Det andre kvinnelige gisselet har tynne ballerinasko og får raskt torner i føttene. Sehl er den som klarer vandringen lettest, men hun får selv en rekke kutt og småsår under vandringen.
– Glenn var skutt i beinet, men kjempet som en helt. Han gikk med grener som krykke. Steve var også skutt i beinet, men gjorde samtidig en fantastisk jobb med å ta vare på Glenn, forteller hun i retten.
Innimellom stopper de og hviler. Da sørger kidnapperne for å skjule dem under kamuflasjetepper, busker og gress. De kan høre at fly og heliptre leter etter dem. Gjerningsmennene er også opptatt av å viske ut spor. De må ligge gjemt under busker og presenninger i timevis. «Uten å ha vært der og opplevd det, er det vanskelig å fatte hvordan det føltes,» sier Dennis.
– Vi hadde ingen mulighet til å rømme. Vi var i en ørken, fortalte Sehl.
Når de innimellom stopper og får mat og vann, smaker vannet som en blanding av diesel og aske. Maten er flyktningrasjoner. Lukten av dagene i Somalia vekker i ettertid vonde assosiasjoner for Dennis. Det endeløse landskapet er brunt. På natten mens de går er månen der og gir litt lys.
De fire hjelpearbeiderne vet ikke hvorfor de er kidnappet. Politikk? Penger? Mye tyder på det siste.
SAKEN FORTSETTER UNDER BILDET.
