I dommen fra Oslo Tingrett heter det at «Flyktninghjelpen handlet grovt uaktsomt». Samtidig tilbakeviser retten en rekke av organisasjonens påstander og vurderinger.
Den tidligere hjelpearbeideren Steve Dennis reiste krav om erstatning for økonomiske og ikke-økonomiske tap etter at han ble kidnappet den 29. juni 2012 ved flyktningleiren Dadaab i Kenya. Fire av Flyktninghjelpens ansatte, inkludert norske Astrid Sehl, ble bortført av væpnede menn.
Forferdelig prosess
Steve Dennis sier at han er svært lettet over dommen. Samtidig minner han om at det allerede kort tid etter kidnappingen i en rapport ble konkludert med at "Flyktninghjelpen ikke har tatt på alvor sitt ansvar for ansatte. Det er klart etter hendelsen i Dadaab og vil muligens også være relevant i andre operasjoner".
– Tre år etter så leser vi en lignende vurdering fra en dommer i norsk rett. Det er etter en tre år lang – og forferdelig prosess. Jeg forstår ikke at det måtte bli slik, sier Dennis.
- Les mer: - Skandale at det ble rettsak
Retten har kommet fram til at Flyktninghjelpen er erstatningsansvarlig overfor Dennis som følge av de psykiske og fysiske skadene han fikk etter kidnappingen.
– Rettssaken har vært en viktig gjennomgang av en alvorlig hendelse, sier assisterende generalsekretær Geir Olav Lisle.
Organisasjonen har ikke tatt stilling til om de vil anke saken.
Saksomkostninger
Under angrepet som ledet til kidnappingen av de fire hjelpearbeiderne, ble Dennis skutt i låret. I tiden etter at de fire ble frigitt (etter fire dagers fangenskap) har Dennis i tillegg slitt med posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD).
Men Tingretten aksepterte ikke Dennis samlede erstatningskrav om 11,6 millioner kroner. Retten bar bestemt at Flyktninghjelpen må betale nærmere 4,4 millioner kroner i erstatning og oppreisning til Dennis, samt saksomkostninger på i overkant av en million kroner.
I sin vurdering av ansvarsgrunnlaget sier retten at den «ikke kan se at det er grunnlag for å anvende en mildere aktsomhetsnorm for arbeidsgivere innenfor bistandssektoren enn den som gjelder for andre arbeidsgivere».
I sin prosedyre i retten sa Flyktninghjelpens advokat at en dom basert på «objektivt ansvar vil kunne gi enorme ringvirkninger for bistandsbransjen. Konsekvensen vil kunne være stans av viktig nødhjelpsarbeid».
Under selve rettssaken i oktober erkjente Flyktninghjelpen svikt i informasjonssikkerheten – at alt for mange mennesker i organisasjonen og i Dadaab hadde fått kjennskap til at en viktig person skulle komme på besøk.
Uten væpnet eskorte
Et sentralt punkt i saken har vært at Flyktninghjelpen valgte å ikke bruke væpnet eskorte fra kenyansk politi under generalsekretær Elisabeth Rasmussons besøk til flyktningleiren Dadaab. Etter først å ha bestilt politieskorte, bestemte ledelsen dagen før hennes ankomst å foreta prosjektbesøk uten eskorte. Under rettssaken framholdt organisasjonen at de vurderte faren for veibomber rettet mot en eventuell eskorte som mer alvorlig enn faren for kidnapping.
Dette synet deler ikke retten som mener det er «ingen tvil om at Flyktninghjelpens ansatte handlet uaktsomt», og at de som arbeidsgiver derfor er erstatningsansvarlig.
Retten skriver i sin oppsummering at:
«Risikoen for kidnapping var konkret og høy. Risikoen var i tillegg synbar og påregnelig. Skadepotensial ved kidnapping er alvorlig og kan i verste fall medføre død eller alvorlige skader….det forelå flere effektive og praktisk gjennomførbare handlingsalternativer som ville bedret sikkerheten. Sikkerhetsplanen som ble lagt til grunn (på besøksdagen. red. anm.) var derimot i strid med gjeldende retningslinjer og råd fra sikkerhetskompetente personer.»
Beslutningsfeil
I dommen skrives det mye om beslutningsfeil gjort av Flyktninghjelpens daværende landdirektør, regiondirektør og utenlandssjef. Dommerfullmektig Lena Skjold Rafoss skriver at de tre «enten ikke hadde sikret seg et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag, eller at beslutningen var basert på feilaktige vurderinger.»
Retten mener:
«Fjerning av eskorten økte risikoen for både kidnappinger og veibomber. De ansatte ble imidlertid ikke informert om denne økte risikoen på en tilfredsstillende måte.» Dette framgår av rapporter som Flyktninghjelpen har tidligere forsøkt å holde hemmelig.
I de samme rapportene går det fram at de ansatte som satt i den første bilen, der også Dennis satt, var tiltenkt en rolle om å være på utkikk etter veibomber. Retten kommenterer at dette var en «uakseptabel økt risiko for de ansatte». I Flyktninghjelpens intern rapport etter hendelsen står det:
«At no point were any NRC staff in the monitoring vehicles or lead vehicle informed of their role in IED detection. None of the NRC vehicles are currently equipped to withstand even the smallest IEDs….quite separately to the incident of kidnapping that actually occurred this exposure of risk to staff without their formal consent demonstrated an extreme dereliction of NRCs duty of care…”
Astrid Sehl sa i retten at dersom hun på forhånd hadde visst at det ikke skulle være væpnet eskorte så hadde hun vegret seg for å være med.
– En viktig gjennomgang
– Rettssaken har vært en viktig gjennomgang av en alvorlig hendelse. Nå skal vi bruke tid på å gå gjennom alle sider ved dommen, sier assisterende generalsekretær Geir Olav Lisle.
– Flyktninghjelpen har hele tiden vært opptatt av å se på hva vi som organisasjon har kunnet lære av det som skjedde i Dadaab i 2012, og det kommer vi til å fortsette med også i tiden som kommer, sier Lisle i en pressemelding.
Partene er gitt fire uker på å avgjøre en eventuell anke i saken. Lisle forteller at dommen vil bli oversatt til engelsk og gjort tilgjengelig for alle ansatte i Flyktninghjelpen.
– Vi vil understreke at det som skjedde i Dadaab var en alvorlig hendelse for alle involverte parter. Vi hjelper mennesker på flukt i verdens vanskeligste områder. Sikkerheten for våre ansatte er høyeste prioritet, og helt avgjørende for å kunne drive våre programmer, sier Lisle.