–Det blir ikke demokratiske valg. Først og fremst fordi 25 prosent av setene i parlamentet allerede er forbeholdt militæret. «Militærpartiet» USDP trenger da bare 26 prosent av stemmene for at de militære skal ha et rent flertall i parlamentet, sier han.
Den svenske Myanmar-kjenneren mener at regimet i tillegg vil ta i bruk et helt sett av tiltak i en skjult kampanje for å underminere opposisjonens oppslutning.
– For eksempel har de inngått samarbeid med ulike militser som kontrollerer store etniske områder. I disse områdene tillates ikke Aung San Suu Kyis parti NLD å drive valgkamp. Det er også igangsatt enorme kampanjer mot opposisjonen, blant annet på sosiale medier. Dette er bare noen av en lang rekke eksempler på urent spill i det som best kan omtales som et svært dårlig klima for demokrati, sier Bertil Lintner til Bistandsaktuelt:
– Men la oss si – for the sake of argument – at det skulle bli et fritt og rettferdig valg. Systemet er likevel skrudd sammen slik at de tre viktigste departementene og ministerpostene i regjeringen er forbeholdt militæret. Det gjelder forsvarsdepartementet, innenriksdepartementet, som kontrollerer politiet, og Ministry of Border Affairs. Så de tre viktigste ministerpostene avgjøres ikke av hvem som måtte sitte i parlamentet. I tillegg har de militære kontroll med alle delstatsmyndigheter. Systemet er altså per definisjon udemokratisk, og da spiller det ikke noen rolle hva valgresultatet blir.
– Så tenker du at det ikke burde avholdes valg?
– Nei, nei, det sier jeg ikke. Det er viktig at partiene og folket kan få si hva de mener, at deres stemme blir hørt, og at de kan holde politiske møter. Men det er ikke mange i Burma som har illusjoner om at valget skal føre til et demokratisk gjennombrudd.
– Men tror du Aung San Suu Kyis parti NLD kommer til å gjøre et godt valg?
– Ja, det tror jeg, i kraft av at de får mange stemmer. Men jeg tror ikke det vil føre til at de kan bygge en regjering.
– Men la os si at NLD gjør et brakvalg. Kommer militæret da til å vedkjenne seg det resultatet?
– Om NLD skulle bli det største partiet, tror jeg ikke militæret vil foreta seg noe umiddelbart – det ville ta seg dårlig ut overfor verdenssamfunnet. Men vent en måned eller to, og se hva som skjer da. Ved et slikt resultat vil det komme en eller annen form for manipulasjon. De militære har helt sikkert en plan A, en plan B, en plan C.
– Hva kan det innebære?
– Det kan være at de sier at valgresultatet er ugyldig av en eller annen grunn – at det må holdes nyvalg. Eller de kan inngå i en slags koalisjon med eksempelvis NLD. Det er i og for seg ikke utenkelig. Men Tatmadaw (militæret; journ.anm) vil da uansett sitte med de tre viktigste departementene, mens NLD kan få ansvar for helse, utdanning, jordbruk og fiske. Dette er ikke uviktige departementer – men det er ikke noe som kommer til å rokke ved det bestående. At Tatmadaw skulle si «vi tapte valget, sånn er livet» og ta konsekvensene av et slikt valgresultat – det er utenkelig.
Et status quo
– Du har uttalt at grunnloven er skreddersydd for et status quo, hva mener du med det?
– Da snakker jeg om at militæret har 25 prosent av alle setene i parlamentet, samt at de har vetorett. Vil man endre på en paragraf i grunnloven, må da mer enn 75 prosent stemme på et slikt vedtak. Det innebærer alle folkevalgte (også tidligere militære) og flere som sitter i parlamentet fra de militære. De militære kontrollerer rett og slett parlamentet, og de kan beholde maktbalansen slik den har vært – et status quo.
– Kan dette valget likevel være et lite steg på vei mot et demokrati?
– Jeg tenker først og fremst at det er andre ting som er viktigere for et demokratisk Burma enn valget. For eksempel at det nå vokser frem en fri og uavhengig presse og et sivilsamfunn med en rekke organisasjoner som gjør et veldig godt arbeid. Man må begynne på grasrota for å endre den politiske kulturen.
– Det bringer oss over på mitt neste spørsmål: Du har vært kritisk til det internasjonale samfunnets, og Norges, tilnærming til reformprosessene i Myanmar de siste årene?
– Norge har en lang historie med å støtte det burmesiske sivilsamfunnet. Men jeg tror man har vært for optimistiske til regimets «nye åpenhet». Det virker som om Norge har snudd 180 grader, og bruker alle sine ressurser på landets myndigheter. Det er merkelig, for om man skal endre et samfunn, må arbeidet starte blant folket. Men dette er ikke bare Norge, det gjelder så mange av bistandslandene som jobber i Myanmar.
– Er det feil å samarbeide med et regime som er i ferd med å åpne seg opp etter mange års isolasjon?
– Nei, men det kan ikke skje på bekostning av samarbeid med sivilsamfunnet, som Norge gjør nå, sier Lintner og trekker frem Tsjekkia og Sverige som to land som i større grad har distansert seg fra myndighetene i sitt utviklingsarbeid med Myanmar.
Manipulerer omverdenen
– Men tror du ikke Norges engasjement i Myanmar forplikter regimet på noen måte?
– Det er mange vestlige land som overvurderer sin mulighet til å øve innflytelse på regimet i Burma. Man må ha det klart for seg at disse mennene har styrt et diktatur siden 1962. Dette er stolte personer som ikke tar ordre fra noen. Når de samarbeider med utenforstående, skjer det på deres egne premisser. De lar seg ikke påvirke av hva en europeer kommer og forteller dem – det gir de blanke faen i. Man skal dessuten ikke undervurdere deres intelligens, deres evne til å manipulere omverdenen.
– Men hva er forskjellen på det regimet som styrte før og det som har makta nå?
– Det er ingen forskjell. Det er akkurat de samme folkene. Thein Sein er ikke et nytt ansikt; han var statsminister under den siste juntaregjeringen - nå er han president. Han har bare byttet tittel og klær. Det som er nytt i Burma, er en mer sofistikert måte å styre landet på og en mer sofistikert måte å traktere sine relasjoner med andre land. Burma er selvfølgelig mer åpent nå enn for ti år siden, men man må være klar over at den «åpenheten» har sine begrensninger og at regimet bare har funnet nye måter å opprettholde sin makt på.
– Fredsprosessen er et hett tema i omtale av Myanmar, men du sier «det er ingen prosess». Kan du forklare?
– Det er ikke snakk om noen fredsavtale, men en våpenhvileavtale, og det skjer mens det pågår harde kamper mellom militæret og etniske grupper flere steder i landet. I en normal fredsprosess starter man med å slutte å skyte på hverandre. Så prater man om de politiske bakenforliggende årsakene til konflikten, forsøker å finne en løsning og skriver under en avtale. I Burma vil man at alle skal skrive under på en avtale først, for så å begynne med politiske samtaler. Det er jo helt bakvendtland, dømt til å mislykkes, sier Lintner og poengterer:
– Hvor var senior-general Min Aung Hlaing da man egentlig skulle skrive under en nasjonal våpenhvileavtale den 9. september i år? spør han og svarer selv:
– Han var i Israel for å kjøpe mer våpen.
– Det er snart valg, la oss oppsummere: hvem er president i Myanmar i 2016?
– La meg svare slik: Jeg har gjennom mange år hatt en bekjent, en sønn av en tidligere nå avdød general. Jeg stilte ham, som kjenner det militære systemet svært godt, det noe naive spørsmålet om han trodde de militære styrkers øverstkommanderende Min Aung Hlaing selv hadde ambisjoner om å innta presidentkontoret etter valget i 2015.
Da svarte han:
«Nei. Hvorfor skulle han ønske å bli president? Da mister han jo makten».