Til forsiden
Jeg drømmer om at dette marerittet skal ende, sier Iman al-Mala (19) med den ti måneder gamle datteren Ater Alnada, født på fukt, på armen. Sammen med ektemannen flyktet hun fra de harde kampene i en forstad til Damaskus. Nå er tobarnsmoren én av mer enn 4 millioner flyktninger i Syrias naboland. Flyktningstrømmen ut av Syria har lagt et enormt press på Libanons skole­system, infrastruktur og økonomi.

Det lille landet som bærer den tunge byrden

Flyktningstrømmen fra Syria har lagt et enormt press på det lille nabolandet Libanon. Om lag hver tredje innbygger er nå flyktning. – Vi kan ikke bære hele byrden, sier ordføreren i Anjar – en by der befolkningen er mer enn tredoblet.

Av Tor Aksel Bolle og Espen Røst, i Libanon. Publisert: 04.11.2015 15:37:35 Sist oppdatert: 05.11.2015 12:53:30

 Butikkene ligger tett langs hovedgata i grensebyen Majdel Anjar. Frukt- og grønnsaksboder, en jernvarehandel, flere kebabutsalg og en bensinstasjon. En gruppe libanesiske soldater sløver i skyggen av vaktboden sin. Piggtråd er strukket på toppen av det høye murgjerdet. Bak snirkler veien seg oppover åssiden. Men det er ikke stor trafikk. Tre biler og en minibuss står og venter på å slippe gjennom.

– Ikke gå ut av bilen her. Her er det fult av jihadister. Får de en mulighet, griper de den, sier Bistandsaktuelts sjåfør.

Skjør balanse

På den andre siden av fjellene bak grenseposten raser borgerkrigen i Syria på femte året. En fredelig løsning synes fjernere enn noen gang. Minst 240 000 mennesker er drept og hele byer er lagt i ruiner. For den syriske befolkningen er krigen et daglig mareritt, en katastrofe av ufattelige dimensjoner.

Men også for Libanon er konsekvensene dramatiske. Landet er på størrelse med Aust-Agder, har 18 offisielle religiøse grupper, en svært turbulent historie og et politisk system som er spesialkonstruert for å temme sekteriske motsetninger. Libanon har tatt imot minst 1,1 millioner syriske flyktninger siden 2011.

Mange mener tallet kan være så høyt som 1,5 millioner. De aller fleste er sunni-muslimer. Fra før var det rundt 300 000 palestinske flyktninger i Libanon. Det er ikke gjort en folketelling i Libanon siden 30-tallet og ingen vet hvor mange som bor i landet. Trolig er nesten hver tredje person i Libanon nå flyktning. En stor belastning for et land med en konfliktfylt historie hvor den sekteriske balansen er hårfin.

– Det kan godt være fra 1,4 til 1,6 millioner flyktninger fra Syria i Libanon. Selvfølgelig er det en enorm utfordring for et lite land med en svak stat, sier Sami Salhab. Han er professor i internasjonal og humanitær rett ved Saint Joseph University i Libanon.

Født på flukt

Når man står ved den godt bevoktede grenseovergangen al-Masnaa i Majdel Anjar, har man den voldsomme borgerkrigen i Syria i ryggen. Foran seg kan man skue utover den frodige Bekaa-dalen, Libanons største og viktigste landbruksområde. Dalen dekker deler av øst-Libanon og går også inn i Syria. Somrene her er lange og varme, vintrene er kalde. Her dyrkes grønnsaker og frukt, og ikke minst er dalen hjertet i landets stolte vinproduksjon.

For mange av de som flyktet fra Syria mellom 2011 og slutten av 2014, da grensen til Libanon var åpen, var Bekaa første stopp. Over hele dalen ligger det små grupper med improviserte telt og hytter. Store organiserte leirer finnes ikke, landet er ikke tilknyttet FNs flyktningkonvensjon og myndighetene ønsker ikke etablerte flyktningleirer. Trolig er det minst 370 000 syriske flyktninger i Bekaa, mer enn i noe annet område i Libanon.

Iman al-Mala (19) er en av dem. Sammen med ektemannen og deres lille datter, kom 19-åringen til Bekaa for litt over halvannet år siden. Da hadde den lille familien allerede vært flere måneder på flukt, etter at nabolaget deres i den syriske hovedstaden ble jevnet med jorden.

Drømmen

Da Iman al-Mala og ektemannen Osama Rateb (30) giftet seg i 2009 drømte de om et lykkelig liv sammen. Den 19 år gamle kvinnen håpet de skulle få sitt eget hjem, og at barna deres skulle vokse opp i trygge omgivelser. Med ektemannen i fast jobb som baker, lå alt til rette for at drømmen skulle gå i oppfyllelse.

– Jeg var lykkelig da vi giftet oss. Vi håpet på et godt liv sammen. Men så kom krigen, sier hun til Bistandsaktuelt.

Nå bor hun, ektemannen, den to år gamle datteren og en baby ved et jorde, utenfor Bar Elias i Bekaa. Babyen ble født mens de var på flukt.

– Jeg drømmer om at dette marerittet skal ta slutt. Livet her er hardt. Det er umenneskelig. Vi har ingenting, Masha´ Allah, sier Iman al-Mala stille.

Huset Iman og Osama delte med storfamilien i forstaden Jobar i Damaskus er nå helt ubeboelig. Bombet til ruiner. Familien bestemte seg for å flykte da det ble truffet under harde kamper mellom Den frie syriske hær (FSA) og regimets styrker. Ifølge Osama Rateb kontrollerer FSA fortsatt bydelen med støtte fra den Al-Qaida-tilknyttede Nusrafronten. Han omtaler Jobar som en krigssone, der det ikke er mulig for vanlige folk å bo.

– Huset vårt ble truffet av regimets tønnebomber. Flere familiemedlemmer ble drept i angrepet. I nabohuset overlevde ingen. Da bestemte vi oss for å flykte, sier Osama Rateb.

Landarbeider

Han forteller at livet i leiren er hardt. Som mange andre av de syriske flyktningene i Bekaa, har 30-åringen også tatt arbeid på åkeren, når han har fått tilbud om det. Men han forteller at lokale bønder utnytter flyktningenes sårbare situasjon.

– Dersom vi er så heldig å få tak i en jobb en dag, får vi ekstremt dårlig betalt. Noen ganger får vi ikke betalt i det hele tatt. Mange lokale utnytter at vi ikke har arbeidstillatelse, sier Osama Rateb.

Han forklarer at den store drømmen er en gang å kunne returnere til Jobar. Å gjenskape det livet han og kona hadde der, med de to døtrene.

– Men jeg vet at det ikke vil skje. Krigen i Syria har blitt en internasjonal krig, og jeg tror ingen vil klare å få en ende på den. Når jeg tenker på at mine døtre aldri vil få oppleve å leve i Syria.... Det er enormt smertefullt, sier den 30 år gamle tobarnsfaren og lukker øynene:

– Det kan kanskje se ut som om vi er lykkelige på utsiden. Jeg kan fortsatt smile, men inni meg føler jeg en enorm smerte.

Sliten ordfører

Bare noen kilometer fra leiren hvor Iman al-Mala og Osama Rateb overlever etter beste evne ligger landsbyen Anjar. På sitt romslige ordførerkontor tenner Garabed Pamboukian seg nok en sigarett. Han tar et dypt drag og puster ut.

– Å være ordfører i Anjar pleide å være en drømmejobb. Jeg gikk hjem klokka to hver dag. Etter at flyktningene kom, har det vært mer som å jobbe på et akuttmottak på et sykehus. Telefonen ringer døgnet rundt, sier han og slår oppgitt ut med hendene.

I fem år har den frittalende og karismatiske 60-åringen vært ordfører.
I byen og området rundt bor det stort sett folk med armensk bakgrunn. De er ortodokse kristne og kom til området etter å ha flyktet fra Tyrkia på 1930-tallet.

Den gang var området fattig og uutviklet. Men de armenske flyktningene bygde hus og kanaler. De plantet over 3 millioner frukttrær. I dag er byen velholdt. Anjar er omkranset av store fruktplantasjer og rektangulære åkre. Samtidig ligger det små klynger med improviserte telt og hytter bygd av sammenraskede materialer over alt. Og mange flyktninger har leid seg inn hos familier i området som har et ekstra rom eller en ubrukt garasje. Ordføreren forteller engasjert om hvordan krisen i Syria fullstendig har forandret hverdagen for folket i området.

– Vi var rundt 3500 mennesker her, nå er vi 15-16 000. Siden vi er rett over grensen, er dette første stopp for mange flyktninger.Tenk deg selv! Vi er ikke satt opp for dette, vi har ikke kapasitet. Vann, søppel, elektrisitet, helse – kort sagt hele vår infrastruktur knaker i sammenføyningene. Et eksempel: vi pleide å måtte håndtere 6-7 tonn søppel om dagen, nå må vi håndtere minst 25 tonn, sier han.

Vannmangel

Ordføreren vil vise fram det nye vannsystemet kommunen bygger i skråningen utenfor byen.

– Vi hadde et system som var beregnet på 3-4000 mennesker. Nå er det minst 15 000 som skal ha vann, hver dag. Vi er nødt til å få på plass et nytt system, sier han etter å ha kjørt oss ut på smale grusveier i en firehjulstrekker.

Kommunen samarbeider med Kirkens Nødhjelps partner i Libanon, den ortodokse kristne hjelpeorganisasjonen IOCC, i vannprosjektet. Organisasjonens vannekspert, Fadi Haddad, forteller at vannmangel er et blitt enormt problem i hele Bekaa-dalen.

– Vi ser det overalt: vannkapasiteten i dette landbruksområdet er sprengt. Brønnene må bores stadig dypere. Det var et problem allerede før flyktningkrisen, nå er det blitt akutt, sier Haddad.

Fattige libanesere

Bekaa-dalen et bare ett av flere områder i Libanon hvor syriske flyktninger og fattige libanesere bor tett på hverandre. Fra balkongen kan familien til Mohammed Anwar skue ut over én av de mange uformelle bosettingene i Bekaa; en samling telt, plastpresenninger, planker og tepper.

– Vi blir utkonkurrert av syriske flyktninger som jobber billig. Strøm er også blitt et problem. Men jeg har ikke noe imot dem; jeg skjønner at de har det tøft, sier han.

Ordfører Pamboukian understreker at det er uhyre viktig at bistand som kommer inn også hjelper libaneserne som allerede bor her. FN anslår at det finnes nærmere 1,5 millioner fattige i Libanon. Det store flertallet av disse fattige libaneserne bor i områder der det også bor mange flyktninger.

– Til å begynne med kom enkelte organisasjoner løpende med penger bare til de syriske flyktningene, mens lokalsamfunn og fattige libanesere ikke fikk noe. Det er klart det skaper store spenninger. Men nå har de fleste organisasjonene skjønt at en slik fremgangsmåte skaper problemer. Jeg håper ikke folk i Europa tror vi klarer å bære denne byrden alene.

 

- Å være ordfører i Anjar pleide å være en drømmejobb. Jeg gikk hjem klokka to hver dag. Etter at flyktningene kom, har det vært mer som å jobbe på et akuttmottak, sier Garabed Pamboukian. Bak åskammen til venstre ligger Syria. Derfra har det kommet mer enn 15 000 flyktninger til det lille samfunnet Pamboukian er leder for.

«Jeg håper ikke folk i Europa tror vi klarer å bære denne byrden alene.»

Garabed Pamboukian, ordfører, Anjar
Kusinene Asraa og Yamama Mohammad håper de snart kan reise tilbake til Homs, men Yamama savner også faren som ble kidnappet da hun var fire år. - Jeg håper han snart skal komme hjem, sier den sju år gamle jenta.

Libanon

  • Republikk som grenser til Israel i vest og Syria i nord og øst. Om lag 
  • 5,8 millioner innbyggere, hvorav rundt 1,8 millioner er flyktninger fra Syria, Palestina og andre land.
  • Selvstendig i 1943. Har et politisk system som søker å balansere mellom ulike deler av befolkningen; statsoverhodet må være maronittisk kristen, regjeringssjefen sunnimuslim og parlamentslederen sjia-muslim. For øyeblikket er det ingen president i landet.
  • Parlamentet har 128 medlemmer (halvparten kristne og muslimer)
  • Rundt 45 prosent av libanserne er kristne, 55 prosent muslimer. Flertallet av flyktningene er sunni-muslimer.

«Når jeg tenker på at mine døtre aldri vil få oppleve å leve i Syria.... Det er enormt smertefullt.»

Osama Rateb, flyktning fra Syria
- Vi blir utkonkurrert av syriske flyktninger som jobber billig. Men jeg har ikke noe imot dem; jeg skjønner at de har det tøft, sier Mohammed Anwar (18). Fra familiens balkong har han utsikt til en av de mange uformelle flyktningleirene som har vokst fram i Bekaa-dalen de siste årene.

«Det er mye snakk om å hjelpe flyktningene der de er, men skal man det, må man også hjelpe Libanon. Og det må skje i et helt annet tempo og omfang enn i dag. »

Tom Thorogood, FN-representant i Libanon
- At jeg må legge ned verkstedet gjør meg sint. Nå ser jeg ingen framtid i dette landet. Jeg forstår at syrerne har det vanskelig, men de er for mange, de tar jobbene våre og de har vært her for lenge. De må dra fra Libanon, sier Ayem Abou Faraj.

– Hvor mange, sa du?

– Vi må samarbeide - og vi må få hjelp. Hvis ikke, så må vi sende hele problemet til dere i Europa, sier ordføreren spøkefullt. Så blir han alvorlig og gjentar:

– Libanon kan ikke løse dette alene.

– I Norge har politikerne det siste halvåret diskutert om vi skal ta imot 8 eller 10 000 kvoteflyktninger over tre år. Hva tenker du om det?

Ordføreren i Anjar ser ut som et stort spørsmålstegn.

– Hvor mange, sa du? 8-10 000?!

– Vel, da kan du tenke deg situasjonen for oss. Mer enn 15 000 flyktninger til en by med 3500 innbyggere og lite penger. Og de kom plutselig. Vi bærer en stor byrde. Vi vil hjelpe, men vi trenger hjelp selv for å klare dette.

Lokal krise

Utfordringene ordføreren snakker om er velkjente for Tom Thorogood i FNs utviklingsprogram, UNDP, i Libanon. Det største programmet han har ansvaret for støtter sårbare libanesiske lokalsamfunn og sikter seg spesielt inn mot områder som Anjar: hvor befolkningen har økt kraftig og presset på grunnleggende tjenester er stort.

– Denne krisen utspiller seg lokalt. Snakker du med lokale ledere i Bekaa og andre steder så forteller de om en enormt presset situasjon. Mange av områdene med flest flyktninger er også blant de minst utviklede. De opplever et massivt press på infrastruktur og grunnleggende tjenester.

FN-representanten understreker at den skjøre politiske og religiøse balansen i Libanon ligger som et bakteppe, og mange frykter at flyktningstrømmen kan skape uro og nye motsetninger.

–  FNs fremste mål er å bidra til stabilitet i vertssamfunnene, slik at de bedre kan håndtere den store tilstrømmingen av flyktninger, sier Thorogood.

Han forteller om en økende forståelse blant internasjonale bistandsgivere om behovet for langsiktig bistand til Libanon, men at ting går sakte. Giverlandenes løfter utgjør i dag under 40 prosent av pengene FN ber om til Libanon.

– Det er mye snakk om å hjelpe flytningene der de er, men skal man det, må man også hjelpe Libanon. Og det må skje i et helt annet tempo og omfang enn i dag, sier Thorogood.

Gradvis forverring

Også professor Sami Salhab ved Saint Joseph University er bekymret for utviklingen. Han poengterer at de syriske flyktningene er i en svært vanskelig situasjon, men etterlyser en helhetlig handling både fra libanesiske myndigheter og det internasjonale samfunnet.

–  Situasjonen er blitt forverret av manglende handlekraft og politisk krise i Libanon, samt manglende innsats fra den internasjonale samfunnet. Vi ser en gradvis forverring av relasjonene mellom vertsamfunnet og flyktningene. De første årene var libanesernes gjestfrihet stor og mange hadde sympati med syrerne. Myndigheten gjorde lite, men mange private gjorde en innsats for å hjelpe. Men situasjonen har endret seg, sier han.

Professoren nevner en fersk undersøkelse gjennomført av Saint Joseph University som viser at rundt 50 prosent av syrerne opplever at situasjonen deres i Libanon er i ferd med å forverres.

Samtidig føler halvparten av libaneserne seg utrygge i eget land. I likhet med UNDPs Thorogood understreker professor Salhab at det først og fremst er vanlige libanesere som merker krisen.

– Offentlige tjenester og infrastruktur var dårlig fra før. Når det da kommer et stort antall nye mennesker, blir situasjonen svært vanskelig. Basert på historiske erfaringer er mange også redde for hva et stort antall flyktninger vil gjøre med dette landet.

Mistet jobben

Effekten av over en million flyktninger har heller ikke vært positiv for den libanesiske økonomien. Ifølge Verdensbanken har arbeidsledigheten doblet seg på 3 år. UNDPs Thorogood sier at syriske flyktninger som regel er villige til å jobbe for langt lavere lønn enn libanesere. Dermed utkonkurrerer de libaneserne, noe som skaper arbeidsledighet.

– Jeg må snart stenge verkstedet, sier Ayem Abou Faraj.

31-åringen står på gata utenfor bilverkstedet sitt i Choueifat, en forstad til Beirut. Dette er tradisjonelt et område med mye industri. Befolkningen er i all hovedsak kristne eller drusere. Faraj er født og oppvokst her.

Han forteller at syriske flyktninger tar jobben både fra ham og mange 
andre.

– Her forleden så jeg bilen til en tidligere fast kunde stående inne på et verksted drevet av syrere nedi gata her. De er villige til å jobbe for nesten ingenting og vi vanlige libanesere kan ikke konkurrere med det. Det er håpløst!

Faraj forteller at han har jobbet som mekaniker siden han var tenåring. For åtte år siden kunne han endelig åpne eget verksted. Det er ikke en stor bedrift, bare en litt stor garasje. Det japanske merket Nissan er Farajs spesialitet. Han er sin egen sjef og eneste ansatte. Men selv om verkstedet ikke er stort, levde Faraj godt av det de første årene.

– Jeg tjente godt og hadde planer om å utvide. Men de siste årene har vært elendige. Syrere tar veldig mye av jobbene. De siste fire månedene har jeg ikke tjent noe, jeg lever på sparepenger nå.

Økt ledighet

Farajs situasjon er langt fra uvanlig. Verdensbanken anslår at 170 000 libanesere er havnet under fattigdomsgrensa de siste tre årene, hovedsakelig på grunn av arbeidsledighet. Libanons sentralbank anslår at flyktningkrisen så langt har kostet fattige Libanon minst 4,5 milliarder dollar årlig.

Noen libanesere tjener på flyktningstrømmen; som storbønder i Bekaa-dalen, eller folk som leier ut boliger, men det store flertallet libanesere føler først og fremst på de negative effektene. Slike som verkstedeieren Faraj. Nå setter han sin lit til to biler han håper å kunne selge. Kanskje kan de bli startkapital for noe nytt, muligens i utlandet.

Han forteller at Romania er en mulighet og spør om hva mekanikere tjener i Norge. Planen er å stenge verkstedet.

– At jeg må legge ned, gjør meg sint. Jeg er født og oppvokst her. Jeg hadde planer om å gifte meg, men det kan jeg glemme nå når jeg ikke har penger. Nå ser jeg ingen framtid i dette landet.

Verkstedeieren mener det nå er på høy tid at syrerne drar fra Libanon.

– Jeg forstår at syrerne har det vanskelig, men de er for mange og de har vært her for lenge, sier han.

Avfallsproblem

Om man setter seg i bilen og kjører ut av Beirut - setter kursen nordover langs kysten, passerer man strandhotell etter strandhotell. Men etter halvannen times kjøring med vakker havutsikt, kommer man til Tripoli, landets nest største by. Her lever over halvparten av befolkningen i fattigdom. Vold mellom ulike sekteriske grupper er et stort problem.

Så sent som i 2014 var det harde kamper mellom militante islamister og den libanesiske hæren inne i Tripoli, et titalls mennesker ble drept på begge sider. Byen er et godt eksempel på den kompliserte situasjonen i landet.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger bor det om lag 300 000 syriske flyktninger i Tripoli. Allerede før flyktningene kom eksisterte det skarpe konflikter i byen mellom ulike grupper: Sjiaer mot sunnier, sunnier mot alawitter, drusere og ulike kristne grupper. Store befolkningsgrupper er presset sammen i det samme trange eksistensgrunnlaget. Med flyktningenes ankomst øker presset på arbeidsmarkedet. Økt ledighet gir nye økonomiske problemer.

– Stor belastning

Bistandsaktuelt har fått audiens hos mannen som styrer det meste i det som heter region Nord i Libanon. Etter å ha passert de godt bevoktede murene til delstatsbygningen i Tripoli, møter vi en avmålt guvernør.

– Opp mot 1,5 millioner flyktninger. Det er selvsagt et for stort antall for et lite land. Syrerne er en stor belastning på Libanons infrastruktur, på vann og kloakk og elektrisitet. Vi har for eksempel et kjempeproblem med avfall, sier guvernør Ramzi Nohra.

Han viser til at Tripoli-området tidligere håndterte 350 tonn søppel om dagen. Nå er mengden doblet.

– Utdanningssystemet er overbelastet. Jobbmarkedet, som var dårlig fra før, er nå enda dårligere. Flyktningene gjør problemene verre, og som myndigheter har vi ikke ressurser til å hjelpe dem tilstrekkelig. Vi har begrenset kapasitet og er helt avhengig av hjelp for å takle denne krisen, sier guvernøren.

Han mener at flyktningstrømmen også er en utfordring for stabiliteten i landet.

– Jeg vil ikke spå om framtiden, men på sikt er løsningen at de drar hjem igjen, fastslår han.

Fulle skoler

I innlandet sørøst for Tripoli ligger landsbyen Amioun, kjent for gode oliven og frisk fjelluft. De fleste av de rundt syv tusen innbyggerne som bor her er ortodokse kristne. Det er langt færre flyktninger her enn for eksempel i Bekaa-dalen eller i området rundt Tripoli. Men FN har like fullt registrert rundt 1000 hushold med syriske flykninger i Amioun, det vil si rundt 4-5000 personer.

I det lille klasserommet på den offentlige skolen i Amioun er det tegning som står på timeplanen. De 25 elevene i klassen har fått i oppgave å tegne hus, og det er kun lyden av blyanter og viskelær mot papir som høres. Barna, i 7-8-årsalderen, sitter trangt, tre på hver pult, og det er satt opp en rekke med enkeltpulter i midtgangen. For et år siden var det 80 elever på skolen. Nå er det 260.

Den enorme økningen skyldes syriske flyktningbarn. 17 av 25 elever i denne klassen er fra Syria.

– Tilstrømingen av flyktningbarn er en utfordring for skolen. Vi mangler blant annet utstyr. Men vi har fått noe bistand, blant annet til å pusse opp skolen, sier Yolla Mitri, som er rektor på skolen.

Doble skift

Med støtte fra internasjonale givere har Libanons myndigheter åpnet for at alle syriske barn i Libanon skal få tilbud om gratis skolegang fram til niende klasse. Skoler som den i Amioun fylles nå opp med syriske barn.

På mange skoler går barna i felles klasser. På andre skoler kjøres det doble skift, libanesiske barn på formiddagen og syriske barn på ettermiddagen. Språk er en utfordring. Syriske barn må ofte undervises på arabisk, i motsetning til fransk og engelsk som ofte brukes for libanesiske barn.

Totalt regner FN med at rundt 400 000 syriske barn i Libanon er mellom 3 og 14 og trenger undervisning. Mange av dem har mistet flere år med skole. Mange sliter også med traumer og spesielle utfordringer.

– Blir i Libanon

En av elevene på skolen i Amioun er Asraa Mohammad, fra byen Homs i Syria. Sjuåringen er en alvorlig jente. Hun forteller at hun liker fransktimene godt. Men aller best liker Asraa tegning, og hun drømmer om å bli maler når hun blir stor.

– Jeg savner Homs og håper vi snart kan dra tilbake. Der pleide jeg å leke gjemsel og hoppe tau, sier hun.

Asraa bor sammen med familien sin bare noen minutters gange fra skolebygningen. Der leier familien - far, mor, fire søsken, samt tante og hennes tre barn - to små rom. Det er nå fire år siden storfamilien forlot hjemlandet.

Lokal hjelp

– Vi er utrolig takknemlige for hvordan lærerne og rektor på skolen hjelper oss og barna. En ting er undervisningen, men de har også hjulpet oss med medisin og andre ting, sier Asraas mor, Kholoud Mohammad.

Vi sitter på gulvet i det ene av de to rommene. Mens en elektrisk vifte durer, forteller hun om flukten fra Syria, om hvordan hun og de fire barna måtte gå gjennom et minefelt. Om sin søsters mann, som ble kidnappet på åpen gate i Homs. Datteren på fire hadde vært sammen med han. En nabo leverte henne på døra. Hun gråt hysterisk. De har ikke fått livstegn fra søsterens mann siden.

Asraas far drev et bakeri i Homs, nå jobber han som dekkskifter i Amioun. Husleia tar nesten alt de tjener, og situasjonen er blitt enda vanskeligere etter at FN halverte støtten, fra 27 dollar i måneden per familiemedlem – til 13. To av barna er mye syke og de har ikke penger til medisin.

– Det er vanskelig her. Vi vil helst tilbake til Homs. Men der er det jo krig, og egentlig er det ingenting igjen som venter på oss der. Og Europa – vi har ikke penger til å komme oss dit. Dessuten er det farlig å dra. Foreløpig blir vi her. I Libanon, sier moren Kholoud. 

Til toppen av siden
Publisert: 04.11.2015 15:37:35 Sist oppdatert: 05.11.2015 12:53:30