Tre år senere møter Steve Dennis, en av gislene, sin tidligere arbeidsgiver i Oslo Tingrett. Han krever millionerstatning og mener organisasjonen har vært «grovt uaktsom». Om få uker faller dom i saken.
Bistandsaktuelt rekonstruerer her det som skjedde de skjebnesvangre dagene i 2012:
Situasjonen i Dadaab helt nord i Kenya er utrygg sommeren 2012. Leiren har i over 20 år huset somaliere på flukt fra tørke og konflikt. Omlag tusen nye flyktninger ankommer området hver eneste dag.
Jihadistgruppen Al-Shabaab har kontroll over store deler av Somalia. I flere måneder har den kenyanske hæren vært på offensiven mot terrorgruppen. Det er farligere enn noen gang i Dadaab-leirene, åtte kilometer sør for grensen. Høsten 2011 ble først en Care-ansatt kidnappet og senere to ansatte i Leger uten grenser. Antall veibomber rettet mot kenyanske politibiler og etterhvert mot FN-kjøretøyer øker.
Barske forhold
Området hvor hjelpearbeiderne bor har svært enkle fasiliteter, men Steve Dennis og de fleste av hans kolleger har vært i tøffe områder tidligere. Siden 2002 har Dennis deltatt i krevende operasjoner i Somalia, Sør-Sudan og Tsjad. Det går en uke fra jobbintervjuet med Flyktninghjelpen i Nairobi i juli 2011 til den canadiske hjelpearbeideren sitter på flyet på vei til Dadaab.
”Det var jo en nødssituasjon,” sier han.
Tittelen hans i starten er prosjektleder. Han er med i Flyktninghjelpens ledergruppe i Dadaab. Som en av flere har han også tittelen Security Focal Point. I egenskap av dette starter han å rapportere om sikkerhetssituasjonen fra desember 2011. Detaljer om sikkerhet og manglende sikkerhet føres sirlig ned. Dennis er bekymret og frykter at noe vil skje. På et tidspunkt truer han med å si opp fordi lite skjer når det gjelder skjerping av sikkerheten. Men han fortsetter i jobben.
Flyktninghjelpen forteller under rettssaken om ukentlige sikkerhetsrapporter der Dennis var medforfatter for perioden desember 2011 til og med 2. april 2012.
Veibomber
I rapporten fra 28. mai 2012 blir det rapportert om en økning i bruk av veibomber. Fram til da hadde fjernstyrte veibomber vært rettet mot politiet. Nå kunne de også bli rettet mot FN-personell. Ifølge Flyktninghjelpen underbygger dette at bruk av væpnet politieskorte var problematisk, og skulle vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle.
Andre rapporter sier det var protokoll å ha væpnet eskorte i form av politi når internasjonalt ansatte skulle transporteres. I retten hevdet saksøkers advokat at Flyktninghjelpen hadde brukt eskorte om lag 1000 ganger frem til kidnappingen. Den ene gangen de ikke hadde vakter, gikk det galt, sa han – og ble ikke motsagt..
VIP-besøk
Så kommer meldingen i juni om at generalsekretær Elisabeth Rasmusson skal komme på besøk. Det er vanlig i store kriser at sjefen kommer på besøk. Både for å støtte ansatte, se arbeidet med egne øyne – og skaffe PR til merkevarebygging og pengeinnsamling for organisasjons hjelpearbeid.
Dennis mener at besøket varsles altfor bredt – stikk i strid med vanlige sikkerhetsprosedyrer i et farlig område. Flere titalls ansatte får informasjon om at et viktig besøk var på vei et par uker før kidnappingen skjedde. Trær blir plantet og det blir malt rundt Flyktninghjelpens kontorer. Et femtitall flyktninger blir invitert inn, på fridagen sin, med to dagers varsel. De skal vise generalsekretæren hvordan de lager murstein.
Under avslutningen av rettssaken innrømmet prosessfullmektig for Flyktninghjelpen, Grethe Gullhaug:
– Vi erkjenner ansvar for brudd på informasjonssikkerhet.
Ny veibombe
Samtidig med at det ble økt fokus på veibomber er det klar bevissthet blant staben i leiren at såkalte expats – utlendinger – er et kidnappingsmål for både politiske grupperinger og banditter som jakter på kjappe penger.
Tre dager før besøket bestiller staben en politieskorte til besøksdagen. Men samme dag eksploderer en veibombe i en av leirene. Angrepet er rettet mot politiet.
En email om dette sendes til regionkontoret i Nairobi der landdirektøren Qurat-Ul-Ain Sadozai koordinerer besøket. Hun og regionaldirektør Hassan Khaire har det avgjørende ansvaret for sikkerheten. Dagen før besøket til generalsekretæren kjører to fra den lokale staben opp besøksruten, uten eskorte.
Det er varmt, opp mot 45 grader på kvelden torsdag 28. juni. I basen til Flyktninghjelpen, kvelden før kidnappingen, kommer eposten fra landdirektør Qurat-Ul-Ain Sadazai om at feltbesøket skal gjennomføres uten væpnet eskorte. I eposten står det:
«There is an understanding that the security situation in Dadaab has been deteriorating which have resulted in Armed Escorts being taken by agencies for field visits. However the Armed Escorts have been targeted and continue to be a threat. Therefore NRC to be taking Escorts also raises concerns for us in terms of higher security risk for our staff...»
Frykten for veibomber veier nå tyngre enn frykten for kidnapping hos Kenya-ledelsen i Flyktninghjelpen. Politieskorten blir avbestilt. Sikkerhetspersonellet i organisasjonen blir konsultert, men rekker ikke å uttale seg. I samtale med Khaire, godkjenner daværende utenlandssjef, Torild Brekke, beslutningen.
Ukjent beslutning
Rasmusson er på dette tidspunkt fortsatt i Somalias hovedstad Mogadishu, sammen med sin norske informasjonsrådgiver (med regionansvar for Øst-Afrika) Astrid Sehl. Flere av de som skal være med på turen, inkludert Sehl, er ikke blitt fortalt om avgjørelsen.
Generalsekretæren og hennes følge ankommer med småfly til Dadaabs primitive landingsstripe tidlig på morgenen, fredag 29. juni. Støvet fyker, som det alltid gjør i området ved verdens største flyktningleir.
Dennis holder en kort sikkerhetsbriefing for de besøkende. Tre hvite landcruisere, utlånt fra FN, er klare. Steve Dennis med kolleger setter seg i den første, i bil nummer to sitter Rasmusson og regiondirektør for Kenya, Hassan Khaire. I den tredje sitter Astrid Sehl sammen med den pakistanske landirektøren for Kenya Qurat-Ul-Ain Sadazai og filippinske Glenn Costes.
Sikkerhetsfolk på reise
Men før de drar er det diskusjoner. Flere er overrasket over at væpnet eskorte ikke er på plass. Dennis og Sehl vet ikke da at en av sjåførene til FN har nektet å være med på oppdraget fordi det ikke skal være eskorte.
En løsmedarbeider erstatter ham. Det er 21 år gamle Abdi Ali. Han har ikke sikkerhetstrening, men skal kjøre den tredje bilen. Flyktninghjelpens sikkerhetsansvarlig i området er også bortreist den dagen. Han forklarer i en epost at han har utpekt en annen som midlertidig sikkerhetsansvarlig «i tett konsultasjon med Steve Dennis». Denne personen fungerer også som tolk og guide, og ifølge flere kilder er han mer opptatt av det enn av sikkerheten under leirbesøket.
Dennis sier i rettssalen tre år senere at han hadde sagt nei til å ha sikkerhetsansvar under besøket. Det lå ikke under hans normale oppgaver.
Høyrisiko
Tidlig formiddag legger følget i vei. Steve Dennis sier i ettertid at «det eneste som manglet for å varsle et viktig besøk var et musikkorps».
Første stopp inne i leiren går greit. De er «kjapt inn, kjapt ut». Så drar man videre til det siste stedet generalsekretæren skal besøke. Det er varmt, og stemningen i bilene er spent. Alle vet det er høy risiko i dette området.
Dennis forteller at han gradvis blir mer skeptisk under siste stopp inne på Flyktninghjelpens inngjerdete område i leiren IFO2, en leir som i 2012 huset over 70 000 mennesker. Kort tid i forveien er det blitt advart om at IFO2-leiren er den farligste i området.
Rundt 50 flyktninger viser hvordan de lager murstein til husene Flyktninghjelpen bygger i leiren. Generalsekretæren går rundt og ser på arbeidene. Rasmusson prøver selv å lage murstein sammen med dem. Hun er også med og planter trær foran boligene til de ansatte. Deretter er det møte på leirkontoret, med forfriskninger.
Det tar over en time før hjelpearbeiderne fra Flyktninghjelpen kommer seg på veien igjen. For sikkerhetsfolk er en så lang stopp i et såkalt «rødt» område noe som skjerper sansene.
Tror det er slutten
På vei bort fra Flyktninghjelpens feltkontor skjer det fatale. Klokken er 11:45. Bilene kjører etter hverandre gjennom en lang, smal vei ut av området, som er gjerdet inn med høye piggtrådgjerder. Det er en port i andre enden. Den er ikke låst og det er heller ingen der og passer på at ikke uvedkommende kommer seg inn.
Sehl sitter i den bakerste bilen sammen med to kolleger og sjåføren Abdi Ali.
Plutselig hører de skudd. Angriperne har pistoler og håndgranater. De er seks stykker. De angriper bilkolonnen både forfra og bakfra. De brøler og roper. De skyter mot sjåførene i den fremste og bakerste bilen. Norske Astrid Sehl tror hun skal dø. Hun vet fra før at bilen ikke er pansret og ikke vil stå imot skuddsalver.
– Det startet brått. Jeg hørte skyting, men trodde først det kom fra et sted langt unna. Jeg kastet med ned på gulvet, mens jeg ropte til sjåføren: «Go, go, go!». Men bilen rikket seg ikke. Etter noen sekunder reiste jeg meg litt opp og kikket inn i forsetet mot sjåføren. Jeg så da at han var skutt. Han lå død over rattet, forteller hun i Oslo tingrett.
Pistol mot hodet
Sehl rettet deretter blikket mot den filippinske kollegaen Glenn Costes.
– Han var også truffet og var helt hvit i ansiktet. Jeg klarte ikke å lese om han var i live eller ikke. Da trodde jeg at de ville drepe oss. Jeg tenkte ikke på andre muligheter, forteller hun retten – med bristende stemme.
Sekunder etter kommer en av angriperne mot bilen. Han retter en pistol mot hodet hennes.
– Min eneste forventning der og da var at dette var en som ville drepe oss. Han åpnet først bakdøra på bilen. Jeg tenkte; nå er det slutt.
Sehl vurderer å løpe, men slår det umiddelbart fra seg.
– Det var intet fluktalternativ. Dersom jeg prøvde meg, trodde jeg at jeg skulle få en kule i ryggen. Han åpnet døra, men han skjøt meg ikke, sier Sehl.
Kommer seg unna
Den erfarne sjåføren i den midterste bilen, der generalsekretær Elisabeth Rasmusson sitter, vrenger landroveren rett på en gjerdestolpe, gjerdet bøyer seg og bilen kjører tvers igjennom og vekk fra åstedet i stor fart. De kommer seg unna og søker tilflukt på en lokal politistasjon.
Bare timer etter angrepet forklarte Rasmusson til NRK:
– Vi var inne i et område som var trygt. Vi har ikke brutt noen sikkerhetsregler. Vi var inne i et område hvor det ikke er behov for politieskorte.
Drept
Hjulene til en av de andre bilene surres inn i piggtråd. Det avfyres flere skudd. Bilruten smadres.
I den fremste bilen blir Dennis truffet i låret. Sjåføren blir dratt ut av bilen og tvunget ned på bakken. Han roper:
«I am a Somali! I am your brother.»
Han blir ikke truffet av de første skuddene, og forsøker å kravle på magen under bilen for å søke ly. Angriperne skyter ham igjen, i ryggen. Han blir skadd, men overlever.
Angriperne er unge og nervøse.
Lederen er i 50-årene. Flyktninghjelpen konkluderer senere med at angrepet var godt planlagt.
Inn i Somalia
Angriperne tar kontroll over den bakerste bilen. Dennis tvinges inn sammen med Sehl, Sadozai og Costes. Like i nærheten plukker kidnapperne opp ytterligere to medhjelpere. Deretter kjører de ut av leiren, i vill fart. Dennis sitter og ser på blodsporene i bilen, mens kidnapperne kjører nordover, over grensen og inn i
Somalia.
Under kjøreturen blir passasjerene kastet fra side til side inne i bilen, mens bilen raser videre over utallige humper. Overfallsmennene vifter med håndvåpen og en stor kniv. Sehl lurer på om kniven skal brukes til tortur. På et tidspunkt stopper de og plukker opp forsyninger.
Da skjønner hun at det kan dreie seg om en kidnapping. Sceneriet de erfarne hjelpearbeiderne fryktet er blitt til virkelighet. De fire gislene vet at blir du kidnappet i disse traktene, risikerer du å sitte i fangenskap i månedsvis før noen finner deg, eller før det blir avtalt å betale løsepenger.
Ørkenvandring
Etter en drøy time tvinges gislene ut av bilene. I farten får Sehl med seg sin «grab bag» med førstehjelpsutstyr, i tillegg til bilens førstehjelpsskrin. Det er starten på en fire dager lang vandring i ødemarken.
Den går gjennom et tørt landskap, på stier med stein, kvister og tornekratt. De to mannlige gislene har begge skuddskader i beinet. Sadozai har tynne ballerinasko og får raskt torner i føttene. Sehl klarer vandringen lettest, men hun får også en rekke kutt og småsår.
– Glenn var skutt i beinet, men kjempet som en helt. Han gikk med grener som krykke. Steve var også skutt i beinet, men gjorde samtidig en fantastisk jobb med å ta vare på Glenn, forteller hun i retten.
Innimellom stopper de og hviler. Da sørger kidnapperne for å skjule dem under kamuflasjetepper, busker og gress. De kan høre fly og helikoptre som leter etter dem. Gjerningsmennene er også opptatt av å viske ut spor. De truer gislene til å ligge i skjul i timevis.
– Uten å ha vært der og opplevd det, er det vanskelig å fatte hvordan det føltes, sier Dennis senere.
Kriseteam
– Vi hadde ingen mulighet til å rømme. Vi var i en ørken, forteller Sehl.
Når de innimellom stopper og får mat og vann, smaker vannet som en blanding av diesel og aske. Maten er flyktningerasjoner. Lukten av dagene i Somalia vekker i ettertid fortsatt vonde assosiasjoner for Dennis. På natten mens de går er månen der og gir litt lys.
Regionaldirektør Hassan Khaire unnslipper angrepet sammen med generalsekretæren tidligere samme dag. Fra politistasjonen i Dadaab blir Flyktninghjelpens kontorer i Oslo og Nairobi varslet om kidnappingen. Khaire ber kenyanske myndigheter om å stenge grensen. Klokka 14:00 blir fluktbilen lokalisert gjennom GPS-sporingssystemet i bilen.
De fire gislene i Somalia er på vandring og svetter seg gjennom dagene. På natta hutrer de av kulde. Imens jobber det kriseteam på høygir på Flyktninghjelpens kontorer i Oslo og Kenya. Pårørende blir kontaktet. Flere vitner i retten forteller om tilløp til kaotiske tilstander på kontoret i Nairobi. Utad virker alt profesjonelt. Utenriksdepartementet holdes orientert.
Dystert
Norsksomalieren Khaire fører samtaler med kenyanske myndigheter og mobilisere sine somaliske kontakter. Det holdes pressekonferanser. Det er dystre ansikter i Flyktninghjelpens lokaler i Grensen i Oslo.
I løpet av helgen bestemmer kenyanske militære og Flyktninghjelpen seg for å sette sin lit til en kjent lokal krigsherre i Somalia, general eller sheik Ahmed Mohamed Islaan – også kalt Madobe. Gislene befinner seg trolig et sted i hans område
Redningsaksjonen
I ly av mørket natt til 2. juli nærmer mer enn 50 av krigsherrens godt bevæpnede soldater fra Ras Kamboni-styrken seg området der de kidnappede hjelpearbeiderne befant seg.
Gislene skal legge seg for å hvile etter å ha marsjert hele natten. De har dekket seg til med greiner. Ved soloppgang høres plutselig voldsomme skuddsalver fra automatgeværer.
Gislene presser seg ned på bakken. De tror at de nok en gang er under angrep. Sehl frykter nok en gang for livet. Kidnapperne har antydet for dem at Al-Shabaab kan være på jakt etter gruppen. Hjelpearbeideren har hørt om gisler som blir en salgsvare mellom ulike kriminelle eller politiske grupper.
– Det eksploderte, med en masse skyting. Vi var i et åpent landskap, og man kunne lett bli rammet av skudd. Jeg trodde enda en gang at jeg skulle bli drept og prøvde å synke meg selv mest mulig ned i sanda, for ikke å bli truffet, forteller Sehl.
En drøm
Plutselig ser hun en somalisk mann komme mot seg. Han har våpen og et bandana-tørkle på hodet. Sehl bøyer seg ned på knærne og roper til ham:
«Don’t shoot, don’t shoot!».
Det viser seg å være en redningsmann.
De kidnappede blir reddet 2. juli 2012 klokken 07.00.
De fire gislene blir kjørt vekk fra slagmarken av militsen. Militssoldatene er neppe mors beste barn, men i dette tilfellet lykkes de med sitt oppdrag; å redde gislene. Et helikopter fra det kenyanske flyvåpenet tar de frigitte tilbake til Nairobi, dit de ankommer klokken 19.43 samme dag. Det er smil, lettelse og glede.
– Jeg bare tenkte – er det en drøm? sier Dennis i ettertid.
Kilder: Intervjuer med Flyktninghjelpen og de involverte i rettssaken, kenyanske, norske og internasjonale medier, rettspapirer, tidsskriftet Africa Confidential.
