Til forsiden
- Jeg ville bidra til Somalilands utvikling, sier Faduma Hassan som har flyttet tilbake til hjemlandet. Foto: Espen Røst

Hun vil bygge hjemlandet

Hun har vokst opp i Vegårshei og er utdannet sykepleier fra Høgskolen i Oslo. Men nå jobber 32 år gamle Faduma Hassan på det lokale sykehuset i Hargeisa og er i ferd med å kutte båndene til Norge. Sammen med tusener av norsk-somaliere ønsker hun å bidra til utvikling i hjemlandet.

Av Espen Røst, i Somaliland Publisert: 23.05.2014 14:00:00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16:05:48

- Jeg ville ikke sitte i Norge og vente på at Somaliland skulle utvikles. Jeg vil bidra til å bygge landet, sier Faduma Hassan til Bistandsaktuelt.

Vi sitter i en stor villa i bydelen Gurasamo i Somalilands hovedstad Hargeisa. Ute viser gradestokken 32 grader, inne er det kjølig dunkelt. 12 år gamle Isak spiller dataspill med to kompiser fra nabolaget. De minste leker på gulvet. Det er fredag, som en søndag – og familietid.

Faduma Hassan forteller at hun kom til Norge som flyktning fra Etiopia da hun var åtte. Hun sier hun har hatt en god oppvekst i Norge, men for to år siden tok hun med de fem barna tilbake til Somaliland. Hassans ektemann Mohamed Ateie bor fortsatt i Oslo, der han jobber som tanntekniker. Når økonomien tillater det, er planen at han skal komme etter, slik at de sammen skal bidra til Somalilands fremtid.

- Mange somaliere tenker de vil flytte tilbake, men få velger å gjøre det. Et dårlig utbygd helsevesen, dårlige jobbmuligheter, og et skolesystem som ikke kan måle seg med det norske, er blant årsakene, sier hun.

- Skjønte vi kunne bidra

Borgerkrigen i Somalia brøt for alvor ut i Hargeisa i 1988. Faduma Hassan bodde to år i flyktningleir i Etiopia, før hun flyttet til Vegårshei som åtteåring. Senere har hun bodd 15 år i Oslo og blant annet utdannet seg som sykepleier ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA). Men for to år siden valgte 31-åringen å ta med seg barna tilbake til hjemlandet. Et land med enorme utfordringer på de aller fleste områder.

- Ja, vi kunne bare fortsatt å bo i Norge: Mannen min og jeg hadde faste jobber, og familien levde et godt liv på Romsås i Oslo. Men vi bestemte oss for å returnere etter at vi hadde vært her på sommerferie. Det var første gang jeg var hjemme siden vi flyktet. Da jeg så fattigdommen og utfordringene, skjønte jeg at jeg kunne gjøre en forskjell. Jeg ville bidra med kompetansen jeg har fra Norge.

Faduma Hassan innrømmer at kultur og religion var viktig i diskusjonen da familien tok avgjørelsen om å dra fra Norge.

- Både jeg og mannen min har opplevd barndommen og ungdommen i Norge - det har vært et kjempegodt liv, men likevel har begge følt en slags splittelse. Kløften mellom det norske og somaliske, både kulturen og religionen, det har vært tøft for oss begge - så vi tenkte at vi kunne spare barna for det. Samtidig så vi at barna kunne leve et roligere og på mange områder bedre liv her.

Føler du at du har kommet hjem?

- Jeg føler ihvertfall en ro. Men det har vært mye usikkerhet i forhold til å tilpasse meg et helt nytt samfunn som jeg ikke kjente. Man blir sett på som en som kommer hit med vestlig bakgrunn. Både som en ressurs og som en trussel. Jeg har jo med meg en del verdier fra Norge som er fremmed for mange i dette landet. Ting som gjør at jeg skiller meg ut.

Men de aller fleste ser på meg som en ressurs, spesielt i jobben min som helsearbeider. De kommer hit, folk i nabolaget, og spør om hjelp og råd.

Rødhette og ulven

Mens Faduma snakker har Isak avsluttet videospillingen med kompisene. Nå leser han for de to mindre søskenene Makha (7) og Jonis (5). Alle får lokal bakst, sambusa og goora. Og boka som leses: Rødhette og ulven .

- Selv om jeg ikke ser norsk ut, har jeg verdier og et tankesett med meg fra Norge. Det kan skape kræsj også her, så jeg lever fortsatt mellom to kulturer. Det kan handle om familierelasjoner, oppdragelse av barn – ja hvordan man skal leve livet, sier Faduma.

- I Norge har jeg lært meg at jeg må ta vare på meg selv, og for meg handler ikke livet bare om å være en god mor. Det må være plass til meg oppi dette også, og den type tankegang står nok i sterk kontrast til slik mødre i dette landet tenker: De skal “ofre alt” for barn og mann, men det er viktig at de også tar vare på seg selv - dét kan nok være et utfordrende tankesett for noen. Jeg gjør som i Norge – passer på å ha kvalitetstid for meg selv, passer på forholdet; går ut og spiser med mannen min.

Tror du de verdiene du har med fra Norge kan bidra til å forandre noe i Somaliland?

- Absolutt. Jeg har en påvirkning i alle de sammenhenger jeg opptrer. På jobben eller i nabolaget. Bare det at jeg har en jobb viser et annet perspektiv enn det man er vant til her. Mange vil nok mene at jeg ikke trenger å jobbe; at det er tåpelig når jeg har fem barn – at jeg burde være hjemme med dem. Da sier jeg at det er mitt valg. At det er viktig for meg. At jeg faktisk jobber, gjør at mine verdier befester seg i samfunnet.

Faduma, to fettere og to kusiner tar med barna på restauranten Dalxiis i sentrum av Hargeisa. Bistandsaktuelt får være med. Men når gjesten vil sitte ute, forsvinner de to kusinene inn i restauranten.

- De liker ikke å spise ute, de er redde for at menn skal se dem. De synes vi satte oss på det mest synlige stedet i restauranten.

“Journalisten synes dere er veldig rare!”, roper Faduma etter kusinene i det de forsvinner fnisende inn bak dørene.

- Jeg har respekt for den kulturen de er vokst opp i, men fra Norge er jeg vant til å spise ute blant folk. Alle menn vet jo at kvinner også må spise, så jeg kan ikke skjønne hvorfor man må skjule det. Men se deg rundt, her er ingen andre kvinner enn meg. De får bare bli vant til at jeg er her. Det er slike ting som må til for å skape forandring, sier Faduma og smiler.

- Men jeg ville nok ikke turt å amme her. Det ville være å pushedet norske litt langt.

Men de ordene, skal det vise seg, må Faduma revurdere ti minutter senere: Minstemann Yusuf på 6 måneder gråter og gråter. Matroen rundt både dette og andre bord “forstyrres”. Faduma bestemmer seg for å ta grep, og skyver den lille gutten opp under hijaben:

- Det er vel bedre at jeg gjør dette, så vi alle får litt matro.

- Helt forkastelig

“Mere fart, mere fart – eller så får du melkebart”!

Vi har flyttet oss fra Dalxiis til lekeparken Kaah i utkanten av Hargeisa. Fadumas datter Makha sitter på husken. Mor dytter. Hver uke kommer familien hit for å leke, siden det ikke finnes lekeplasser inne i byen slik barna er vant til fra Norge.

Ettermiddagsolen steker. Pause i skyggen, der servitøren byr på somali-tea med kamelmelk. Barna får brus. Faduma har fortalt om sitt engasjement, sin overbevisning. Om tvilen og valget; Det er umulig ikke å la seg imponere av fembarnsmoren som forlot Norge med et ønske om å bidra til utviklingen av hjemlandet. Et land hun knapt nok husket.

Faduma er ikke sikker på om det er lurt å flagge høyt hva hun mener om flerkoneri ute blant folk i Hargeisa, men er ikke redd for å mene noe om omskjæring.

- Det er jeg ikke redd for å stå opp mot eller snakke høyt om. Dét er helt forkastelig, sier Faduma alvorlig:

- Jeg skal aldri utsette jentene mine for det. Og det står heller ikke beskrevet i Koranen, det er kulturelt betinget. Jeg bruker mye tid på jobben på å gi helsopplysninger til kvinner jeg møter om risikoen ved omskjæring. Det er et helt forferdelig inngrep der man skjærer bort kjønnsleppene og klitoris og syr igjen - bare et lite hull for menstruasjon er igjen. Man frarøver jo barnet en del av kroppen, sier Faduma.

Hvilke argumenter møter du her for omskjæring?

- Det er mange, men den viktigste er at mannen skal se at jenta er jomfru. Jeg skulle gjerne hatt tilgang på miljøer med unge jenter der jeg kunne snakket om dette, for det er en lang vei å gå. Jeg skal bruke verdisettet og kunnskapen min for å kjempe mot, og jeg kan spille en rolle gjennom den jobben jeg har på sykehuset, der vi nå også driver en kampanje mot omskjæring, sier Faduma.

- Mine døtre skal ihvertfall ikke omskjæres. Men det er en lang vei og gå. For å stoppe dette må informasjonen ut til kvinner og dét skal jeg kjempe for helt til jeg går i graven. Jeg skal bruke verdisettet og kunnskapen min, og jeg kan spille en rolle gjennom den jobben jeg har på sykehuset der vi nå også driver en kampanje mot omskjæring, sier Faduma.

- Dette var ille

Dagen etter møter Bistandsaktuelt Faduma på Hargeisa Group Hospital, Somalilands største sykehus, hvor hun som norskutdannet sykepleier sitter på en kompetanse få andre har. Men hun har svært begrensede ressurser, og mangler det meste av det avanserte utstyret hun er opplært i fra Norge. I dag er det heller ikke vann i springen.

Før det har gått en time har hun tre spedbarn som er livstruende syke å ta hand om. Et fortidligfødt tvillingbarn som veier 660 gram - søsteren døde under fødselen, én født med ryggmarksbrokk og vannhode, samt et spedbarn funnet i kloakken etter at moren ikke turde beholde barnet på grunn av voldtekt.

- Dette var ille, sier Faduma.

Den lille bylten av en gutt har infeksjon fra kloakken og ligger i konstante kramper. Det ser ikke bra ut.

- Han kan overleve, selv om han har det veldig vondt akkurat nå; med kramper, surstoffmangel og høy feber. Det som er så fint med å jobbe med spebarn, er at sykdomsbildet fort kan endre seg - til det bedre. Om en ukes tid kan han være helt frisk. Men da er det viktig at alt gjøres riktig, sier Faduma og skifter en veneflon som har sittet i for lenge.

- Jeg tror han vil klare seg, men det er vondt å se ham slik.

“I Norge ville det helt klart vært en lege i dette rommet nå”

– Faduma Hassan

Faduma beveger seg over til den lille bylten på 660 gram. Hun forteller at den minste de tidligere har klart å redde her ved sykehuset veide 900 gram.

- Vi er det største sykehuset i Somaliland, men har egentlig ikke kapasitet til å ta i mot så kompliserte pasienter som disse tre. Vi mangler kvalifisert personale og vi mangler utstyr. I Norge ville det helt klart vært en lege i dette rommet nå. Her må vi bare gjøre det beste ut av situasjonen, sier Faduma og klipper til en bleie så den skal passe den lille jenta.

- Vi har ikke bleier som passer så små barn. Og ikke har vi munnbind heller, så jeg bruker bare sløret jeg. Hadde jeg jobbet på AHUS hadde jeg hatt alt det utstyret som trengs nå tilgjengelig. Utstyr og kolleger jeg kunne strekke meg mot, og sparre med. Det hadde gjort jobben min lettere, men de trenger meg mye mer her.

Med utdannelsen fra Norge; sitter du på en kompetanse kollegene dine her ikke har?

- Kunnskapen er den samme. Men å se hvordan ting fungerer og henger sammen, der har jeg en helt annen tilnærming. F.eks det å føre journaler slik at man kan følge en pasients sykdomsforløp, se hvordan pasienten var for et par dager siden - det har de ikke rutiner på, og der har jeg med min bakgrunn en opplærende funksjon. Det helhetlige bildet, det etiske, det er de tingene de trenger å få på plass. Jeg lærer mye av dem, men de kan også lære mye av meg, sier Faduma.

Hvordan kan diaspora bidra til utvikling i Somaliland?

Økonomisk så har diasporaen veldig mye å si. Men videreføring av kunnskap er kanskje det viktigste. Jeg kommer jo hit med en utdannelse jeg aldri ville kunne fått om jeg vokste opp her. Å drive opplæring av helsearbeidere, som i mitt tilfelle - eller lærere, politifolk og andre, der kan diasporaen helt klart bidra.

- Som sykepleier er det nok omsorgen og yrkesetikken som er det viktigste jeg har tatt med meg. Som medborger er det et norsk verdisett: En annen måte å tenke på; om det er omskjæring, familieverdier eller rollefordeling. Men det viktigste uansett hvor du kommer fra, er å være et godt menneske - et godt forbilde, sier Faduma.

Kulturforskjeller

32 åringen forteller at det har vært et vanskelig valg, å forlate familie og venner i Norge.

- Men vi har tenkt nøye gjennom det og funnet ut at det var riktigst å dra nå, når barna er små. Det vanskeligste med å flytte hit, bortsett fra å bo fra mannen min en periode, har nok vært å hjelpe barna å tilpasse seg. Det er jo et helt annet liv for dem her: Ny skole og nye venner. Det har vært slitsomt og utfordrende – men nå går det fint, sier Faduma.

Hun forteller at det vanskeligste for henne selv i møtet med Somaliland har vært å finne sin rolle; en tilhørighet og en plass i samfunnet. Både på arbeidet og sosialt.

- Hvordan møter man kulturforskjeller uten å tråkke folk på beina. Jeg har følt mye på at jeg må tilpasse meg. Jeg kan jo ikke bare komme med mine holdninger og eksempelvis si til en annen mor at hun ikke skal denge barna sine: Om hun har et barn som skulker skolen, hjelper det jo ikke å slå - hun må ha dialog med barnet for finne ut hvorfor - slik tenker vi i Norge, og i slike tilfeller må jeg trå varsomt. Men jeg tror at om jeg lever mitt liv slik jeg mener er riktig, så vil de rundt meg se hvordan jeg er - og jeg tror jeg kan være et godt forbilde for andre. Det er viktigere enn å formane verdier, sier Faduma.

"Jeg savner nok mest luksusen"

- Faduma Hassan

Et helt annerledes land. Et annet liv. Hva savner du mest med Norge?

- I Norge kunne jeg bare gå rundt hjørnet til Kaffebrenneriet når som helst. Eller i butikken og finne 17 brødsorter. Det var lekeplasser for barna og svømmehallen. Eller bare det å gå på kino med en venninne: Jeg savner nok mest luksusen: At alt er så enkelt.

- Men alle disse tingene kan man fint klare seg uten. I stedet har jeg funnet en ro og lever et mye mer harmonisk liv her. Også har barna fått andre verdier. De setter pris på helt andre ting – det er godt å føle på.

Selv om det finnes enorme utfordringer er Faduma Hassan optimistisk om Somalilands fremtid:

- Jeg har hatt et godt liv i Norge. Det var ingen som mobbet meg eller viste meg fingeren, men jeg måtte reise hjem for å bidra: Noen må ta ansvar slik at Somaliland igjen kan blomstre.

- Et ødelagt Somalia

Somaliland er i praksis en uavhengig republikk, og erklærte sin selvstendighet fra Somalia i 1991, etter diktator Siad Barres fall. Selvstendigheten er ikke anerkjent av noen andre stater, og Somaliland er derfor statsrettslig sett en del av Somalia. Men mens Somalia var uten fungerende myndigheter fra 1991 til 2012, har Somaliland innført en demokratisk grunnlov og avholdt flere president- og parlamentsvalg.

Når man besøker Somalilands hovedstad i dag er det vanskelig å forestille seg historiene som fortelles om byen og landet fra tidlig på nittitallet. Hargeisa var en by i ruiner, etter borgerkrig, luftangrep og systematisk plyndring av private og offentlige eiendommer. Både byen og landsbygda rundt var teppelagt med miner. Veier, vannpumper og elektrisitet var ødelagt. Det fantes ingen banker og ikke et telefon-nett.  I dag syder Hargeisa av handel og nyetableringer. Kontorbygg, villaer, moderne kjøpesentre og hoteller vitner om en by i rask utvikling.

Lobbyen på Man-Soor hotel i hovedstaden summer. Samtaler ved alle bord. Høylydte diskusjoner. Latter. Dette er møtested for somalisk diaspora “hjemme” på forretninger, for å besøke familie, eller for å se på muligheten til å re-etablere seg. Ahmed Barud Egeh har bodd 25 år i Norge. Nå bor han i Somalilands hovedstad og jobber for en ngo. Egeh forteller gjerne hvorfor han mener Somaliland har klart seg så bra, mens naboen i sør, nærmest fortsatt er i krig:

- Da britene dro fra Somaliland, forlot de en velfungerende stat - da de italienske koloniherrene dro, etterlot de et ødelagt Somalia. Det er noe av forklaringen på hvorfor det har gått så mye bedre her, og så dårlig der. Fotavtrykkene var så forskjellige. Britene hadde en helt annen respekt for viktige skikker i vår kultur. Som at de eldste er viktige i samfunnet. Italienerne hadde en helt annen tilnærming, som reelle koloniherrer. Selv om vi er av samme folk har historien brakt oss langt fra hverandre. Og fotavtrykkene fra kolonitiden er fortsatt synlige: Mafiatankegangen har satt dype spor i Mogadishu og Somalias president er en Mafioso uten reell makt. Makten er kjøpt og den ivaretas nå av utenlandske styrker.

Myndighetene i Mogadishu har ikke engang kontroll på sitt territorie, hvordan skulle de da kunne styre Somaliland også, sier Egeh entusiastisk.

- I sør har det vært hevnaksjon etter hevnaksjon, og slik har det vært i Somalia helt siden Siad Barre falt. De har ikke klart forsoning, som vi har gjort her. Hevn avler hevn og spiralen bare fortsetter.

Tidligere SV-politiker Hamsa Mohamed-Somajeste er “hjemme” på ferie og sitter også rundt bordet i lobbyen. Han utdyper:

- Da krigen var over foregikk dialogen her i nord i skyggen under et tre med de klanseldste, og ikke på et femstjerners hotel med internasjonale fredsmeglere. Derfor fungerer Somaliland i dag, og derfor skaper kunnskapen og pengene diasporaen bidrar med utvikling i Somaliland.

303 millioner diaspora-kroner

Den private pengestrømmen som går fra diasporamiljøene til fattige land, antas å utgjøre mer enn tre ganger så mye som all internasjonal bistand til sammen, ifølge Verdensbankens anslag. Bare i 2012 skal det ha blitt overført 401 milliarder dollar på verdensbasis, og overføringene øker.

Det finnes ingen eksakte tall på hvor mye penger som går fra norsk-somaliere tilbake til hjemlandet, men Bistandsaktuelt tar kontakt med norges-kontoret til den klart største hawala-operatøren i Somalia, Dahabshiil. Talsmann for selskapet Ahmed Nur forteller at Dahabshiil har om lag 80 prosent av markedet og at 95 prosent av overføringene fra Norge går til Somalia og Somaliland. Og hvor mye overføres fra norsk-somaliere til hjemlandet?

303 millioner kroner bare gjennom Dahabshiil i 2013.

Til sammenligning var bistanden til Somalia fra Norge det samme året på 371 millioner kroner. Det kan bety at norsk-somaliere overfører tilnærmet det samme hvert eneste år som det norske myndigheter gjør.

“Overføringene er viktig som katalysator for hele økonomien i Somaliland"

- Mark Bradbury

Pengeoverføringer fra somaliere som lever utenfor Somalia er helt avgjørende for den relative veksten vi nå ser i regionen. Ifølge Mark Bradburys “Becoming Somaliland” er disse overføringene nå større i sum enn inntektene fra eksport av levende dyr (kameler, geiter etc) som tradisjonelt har vært Somalilands største inntektskilde:

“Overføringene er viktig som katalysator for hele økonomien i Somaliland. Det er hovedkilden til en kontantstrøm, det brukes i investeringer, skaper arbeidsplasser og er et instrument for handel og næringsliv generelt”, skriver Bradbury i boka. 

Forsker Cindy Horst ved Fredsforskningsinstituttet Prio, sier det er helt umulig å fastslå hvor mye penger som går fra diasporaen til Somaliland, men på direkte spørsmål trekker hun FN og Verdensbankens tall frem. Deres estimat er at det kommer rundt 6 milliarder kroner i overføringer fra somalisk diaspora til hjemlandet hvert eneste år. Hun er ikke i tvil om at penger og kunnskapsoverføringer fra somalisk diaspora er helt avgjørende i det krigsherjede landet.

- Diasporaen spiller en vesentlig rolle i politikk og verdispørsmål. De tar med seg utdanning og kunnskap. Også pengeoverføringene er viktige. Ikke bare hjelper det den konkrete familien, men det er et enormt tilskudd til hele økonomien. Mange av de informantene jeg har snakket med fra diasporaen uttrykker et ønske om å medvirke til gjennoppbyggingen av hjemlandet. Det betyr ikke nødvendigvis at de vil flytte hjem; det er mange måter å bidra på.

Forskeren er samtidig skeptisk til en ensidig bejubling av verdioverføringer (social remittances) fra vesten:

- Det blir ofte bejublet i FN-systemet, Verdensbanken etc – men jeg er ikke så sikker på om det utelukkende er til det gode, det må ihvertfall gjøres med varsomhet. Det er ikke alltid at forandringer kan komme utenfra. Forandringer og utvikling må komme innenfra.

Horsts forskning er gjort i samarbeid med Hips Institute i Mogadishu og Humphrey School i Minnesota og er bl.a betalt for av det norske utenriksdepartementet. Hun forteller at det er veldig vanskelig å fastslå hvor mange som har returnert til Somalia; at det uansett dreier seg om et svært begrenset antall.

Faduma Hassan har leid en stor villa i Somalilands hovedstad til seg og barna. Fembarnsmoren skiller seg ut når hun går rundt i nabolaget med barnevogn. Foto: Espen Røst
Eldstesønnen Isak leser Rødhette og ulven for de to mindre søskenene Makha (7) og Jonis (5). - Både jeg og mannen min har opplevd barndommen og ungdommen i Norge - det har vært et kjempegodt liv, sier Faduma Hassan. Foto: Espen Røst
Faduma Hassan forlot Norge for å bidra til Somalilands utvikling. På det største sykehuset i Hargeisa jobber hun på spedbarnsklinikken. I dag har hun tre livstruende syke barn i sin varetekt. Foto: Espen Røst

Somalia, Somaliland og Puntland

Somalia:

Federal Republic of Somalia var uten en samlende sentralregjering fra 1991 til sommeren 2012.

En serie fredskonferanser, i hovedsak drevet frem av det internasjonale samfunn, ble avholdt i årene etter sammenbruddet da president Siad Barre forlot landet i hendene på krigsherrer og ulike klansfraksjoner.

Den siste, i Kenya fra 2002-2004 ledet til etableringen av en overgangs­regjering, men denne kontrollerte lenge kun deler av Mogadishu. Samtidig var store deler av Sør- og Sentral-Somalia kontrollert av den islamistiske opprørsgruppen Al Shabaab.

Overgangsperioden i Somalia ble avsluttet med valget av ny president i september 2012.

En egen grunnlovsforsamling har fattet et midlertidig vedtak om ny grunnlov; denne skal revideres, før endelig vedtak skal foretas i en folkeavstemning når sikkerhetssituasjonen tillater det, fortrinnsvis innen 2016.

Sør- og sentral-Somalia er historisk sett hovedsakelig befolket av klansfamiliene Darod, Rahanweyn og Hawiye, og i den nye regjeringen er disse representert henholdsvis ved statsminister, leder av parlamentet og president.

Somaliland:

Republic of Somaliland erklærte seg uavhengig i 1991.

I 2001 ble det holdt folkeavstemning om ny grunnlov, der unionen med Somalia fra 1960 ble erklært opphevet. Folkeavstemningen ble dermed også et spørsmål om støtte til selvstendighet. 97,9 % av de avgitte stemmene støttet den nye grunnloven. 

Somaliske myndigheter har avvist folkeavstemningen som ulovlig, og Somaliland er heller ikke anerkjent av noen annen stat, og er statsrettslig sett en del av Somalia.

Somaliland er hovedsakelig befolket av de to klansfamiliene Isaq og Dir. Men også av Darod-klanen som er majoriteten i Puntland; de østlige områdene har vært gjenstand for langvarig, til dels væpnet, konflikt med Puntland, og grensene mellom de to er fortsatt et betent tema.

Lokalvalg ble avholdt i Somaliland i november 2012, for første gang på ti år, nå er Ahmed Mahamoud Silanyo president. Det er planlagt parlamentsvalg i mai 2013, valg til et eget overhus i 2014, og presidentvalg i 2015.

Puntland:

Puntland erklærte seg som en autonom provins i 1998, innenfor rammen av føderalstaten Somalia.

Puntland utgjør spissen på Afrikas Horn, og antas å ha en tredjedel av Somalias befolkning.

Abdirahman Mohamud Farole ble i januar 2009 utpekt som president.

Grunnlov ble vedtatt i april 2012, og skal harmoniseres med den føderale grunnloven vedtatt i Mogadishu. Distriktsvalg er berammet til første halvdel av 2013, parlaments- og presidentvalg til januar 2014.

Puntland har 1600 km kystlinje, men etter sammenbruddet av den somaliske staten i 1991, har kysten vært fritt vilt for ulovlig fiske, problemstillingen har blitt brukt flittig av pirater som sier de er ”havets redningsmenn”, men myndighetene i Puntland har selv blitt beskyldt for å tjene på piratvirksomheten, huse pirater og ikke ta problemet på alvor.

“Mere fart, mere fart – ellers så får du melkebart”! Makha (7) sitter på husken på lekeplassen Kaah utenfor Hargeisa. Fordi det ikke finnes lekeplasser inne i byen, tar Faduma Hassan med seg barna hit hver fredag for å leke. Foto: Espen Røst

Mere fart, mere fart – eller så får du melkebart!

Makha (7), Fadumas Hassans datter
På markedet i Hargeisa, Somaliland: - Det har vært vanskelig å tilpasse seg og jeg føler også her at jeg lever mellom to kulturer, sier Faduma Hassan. Foto: Espen Røst

Ordforklaringer:

Diaspora: Mennesker som bor i (f.eks i Norge), men som har opprinnelse i et annet land, eller har foreldre med bakgrunn fra et annet land, og som fremdeles har en tilknytning til opphavslandet.

Hawala: System for pengeoverføring over landegrenser. Fungerer som alternativ til bankvesenet, og er basert på tillit. Kun kontaktpersonene i systemet kjenner identiteten til sender og mottaker i en transaksjon.

Pastoralister: Husdyrnomader som bor i mange av de tørre områdene på Afrikas horn. De flytter fra sted til sted etter regnet på jakt etter beite for dyra sine. 

200 norsk-somaliske familier bidrar hver måned til driften av skolen i Haahi, det synes Abdisalaam Nur Ibrahim er bra. Sammen med medelever spiser han geitelunsj i skyggen av en av sovesalene. “Maten er god og skolen er veldig veldig bra. Jeg drømmer om å utdanne meg videre til å bli ingeniør”, sier 14-åringen til Bistandsaktuelt. Foto: Espen Røst
Den norske diasporaorganisasjonen Sunbul er en av bidragsyterne til driften av kostskolen i Haahi, der mer enn tre hundre gutter får utdannelse. På sikt er planen at jenter også skal få det samme tilbudet som guttene. Foto: Espen Røst
Mahad Osman Muse (13), Abdurahman Ali Abdi (11) og Ibrahim Mohamed Abdi (13) går i tredje klasse på skolen i Haahi. De drømmer om en bedre fremtid for Somaliland. Foto: Espen Røst
I alle klasserom ved skolen i Haahi står det ulike slagord som “Utvikling kommer med kunnskap”. Ahmed Mahamud fra den norske delen av organisasjonen Sunbul er svært fornøyd med det rektor Mohamud Dahir Araale kan vise frem av resultater. Leder i Utviklingsfondet Kari Helene Partapuoli fotograferer Mahamuds møte med tredje klasse ved skolen. Foto: Espen Røst
Kostskolen i Hahii kommer hovedsakelig fra somalisk diaspora. Det koster vel 10 000 dollar i måneden å drifte skolen for de vel 300 elevene som kommer fra hele Somaliland. Beløpet inkluderer også skoleplass for 50 lokale gutter, og for de vel 60 jentene som kommer hit på ettermiddagsskole fra landsbyene i nærheten. Foto: Espen Røst
- Jeg vil lære mye. Jeg vil lære så mye at jeg kan hjelpe landet mitt. Kanskje kan jeg lære så mye at jeg en dag kan bli lege, sier 12-år gamle Nimo Hassan som går på ettermiddagskole i Haahi. Foto: Espen Røst
Skolen i Haahi har bare kostskole for gutter, men Sunbul Norge håper jenter etterhvert skal få samme tilbud. Rahma (i rødt i midten av bildet) fra pastoralistfamilien Mohammed Shair har aldri gått på skole men har fortsatt drømmen i behold. “Om det fantes tilbud ville jeg gjerne gått på skolen”, sier 16-åringen til Bistandsaktuelt. Foto: Espen Røst

- Jeg er så stolt

I skyggen mellom sovesalene sitter guttene på rad og rekke. Solen steker og geitekjøttet er varmt. Det er lunsjtid på kostskolen i Haahi helt sør i Somaliland. Bistandsaktuelt har kjørt fire timer på nærmest ufremkommelige veier. Over høyttaleranlegget i firehjulstrekkeren har vi hørt på somaliske hits fra seksti- og sytti-tallet. Innimellom har vi sett en og annen omstreifende kamel, men nesten ingen mennesker. Ikke før Haahi. Her er det til gjengjeld fullt av liv.

Kostskolen er delvis finansiert av Sunbul Norge. Nå er leder i organisasjonen Ahmed Yusuf Mahamud på feltbesøk sammen med samarbeidspartner Kari Helene Partapuoli i Utviklingsfondet, for å se hvordan penger over det norske bistandsbudsjettet og fra norsk-somaliere brukes.  

Rektor Mohamud Dahir Araale viser delegasjonen fra Norge rundt i det som ser ut som en godt utstyrt og svært velfungerende skole. Partapuoli og Mahamud får komme inn i tredje klasse, der elevene får Koran-undervisning. Læreren forteller at mange av guttene som nå bor på kostskolen tidligere har vært kamel-gjetere, men at de har gjort enorme fremskritt etter at de begynte på skolen.

Partapuoli tar regien i klasserommet. Lederen i Utviklingsfondet vil gjerne vite hva guttene ønsker å bruke utdannelsen til. Etter tur får alle fortelle hva de drømmer om: Seks vil bli president, en vil bli soldat, fire rektor, tre lege, to imam, tre minister og en vil bli pilot. 11 av elevene drømmer om å kunne undervise. Om en dag å selv bli lærer.

Rektor Araale forteller at skolen i Haahi er mye bedre utrustet enn offentlige skoler. Selv om Somalilands skoleplan følges, får barna her en mye bedre utdannelse, med blant annet matematikk, geografi og språk, hevder han.

- Og alt er gratis for alle; læring, kost og losji, sier Araale.

Han forteller at det koster vel 10 000 dollar i måneden å drifte skolen for de vel 300 elevene som kommer fra hele Somaliland. Beløpet inkluderer også skoleplass for 50 lokale gutter, og for de vel 60 jentene som kommer hit på ettermiddagsskole fra landsbyene i nærheten.

- Pengene til drift kommer hovedsakelig fra somalisk diaspora. Men skolemateriell, som bøker, er det Somalilands myndigheter som sørger for, sier rektor Araale.

"Jentene må være hjemme og hjelpe mødrene sine"

- Abdirahman Osman Adem

Bistandsaktuelt lurer på hvorfor jentene ikke får det samme tilbudet som guttene. Abdirahman Osman Adem fra Sunbuls kontor i Hargeisa bryter inn for å forklare:

- Jentene må være hjemme og hjelpe mødrene sine med husholdningsarbeidet på dagtid, sier Adem før rektor Araale utdyper:

- Fordi jentene må hjelpe til hjemme, tror vi det er lettest å få foreldre til å sende dem til skolen på ettermiddagen; da kommer det flest. Dette handler om kvinners rolle i hjemmet og dette samfunnets struktur, sier Araale.

Han fremholder at alle jentene er motiverte når de kommer til skolen hver ettermiddag.

- Jeg har aldri sett en jente som var for sliten av husarbeid til å ikke kunne følge undervisningen, sier rektoren.

Ute av klasserommet ønsker Bistandsaktuelt å høre hva Utviklingsfondets leder mener om forskjellsbehandlingen av gutter og jenter.

- Vi jobber mot vindmøller når det gjelder kjønnsperspektivet her. Både rektor og representanten fra Sunbul lokalt satte fint ord på problemet. I dette samfunnet er det lagt opp til at jentene har den rollen, sier Kari Helene Partapuoli.

- Utviklingsfondets rolle i dette må være å pushe på for forandringer. På sikt må vi sørge for at det kommer sovesaler og toaletter så jentene også kan få det samme tilbudet som guttene. Det er en lang vei og gå, men jeg vet at Sunbul Norge har dette høyt på sin agenda, sier Partapuoli.

- Jeg vil lære

Det er ettermiddag på skolen i Haahi. Geitekjøttet er fortært og solen står lavere på himmelen da rektor Araale inviterer Bistandsaktuelt inn i jentenes ettermiddagsklasse. Ingen er forberedt på at vi skal komme med kameraer og spørsmål, men etter en del knising får vi endelig svar på hvilke drømmer elevene har: En etter en rekker jentene opp handa og forteller hva de håper de skal kunne få jobbe med: En vil bli jordmor. 11 vil bli lærer. En vil bli president og en vil bli imam. Men det mest talende svaret i håndsopprekningen er nok likevel; åtte unge jenter sier de vil studere. 12 år gamle Nimo Hassan er en av dem som forteller foran klassen at hun rett og slett drømmer om å få lære mer:

- Jeg vil lære mye. Jeg vil lære så mye at jeg kan hjelpe landet mitt. Kanskje kan jeg lære så mye at jeg en dag kan bli lege, sier 12-åringen.

Det er første gang Ahmed Yusuf Mahamud fra Oslo besøker skolen i Haahi. Lederen i Sunbul Norge tar en master i informasjonsteknologi ved Universitetet Oslo, og engasjerer seg i den somaliske diaspora-organisasjonen ved siden av studiene. 27-åringen sier han blir enormt stolt når han med egne øyne får se hva organisasjonen hans har fått til.

- Flere hundre ungdommer studerer her for en bedre fremtid for seg selv og landet sitt. Det er fint å se at alt fungerer - at vi i Sunbul Norge er en del av et slikt prosjekt. Vi gjør en liten del av jobben, men er del av noe stort. Jeg er helt sikker på at skolen kan gøre mye for unge mennesker i dette området. De får en av de beste utdannelsene i dette landet, som helt sikkert kan gi dem muligheter så de kan bidra i gjennoppbyggingen av Somaliland. Det er fint å se hvor hardt de jobber for en bedre fremtid, sier Ahmed til bistandsaktuelt. 

Han forteller at han blir enda mer ambisiøs på vegne av Sunbul Norge når han nå står her i skolegården i Haahi.

- Når vi har fått til så mye med relativt lite penger vet jeg hvilket potensial som ligger her. Myndighetene i Somaliland jobber hardt. Men de har mange og store utfordringer og trenger all den hjelp de kan få, sier Ahmed.

Sunbul Norge har søsterorganisasjoner i Somaliland og i Storbritania. Ahmed Yusuf Mahamud forteller at organisasjonen i Norge står for om lag 20 prosent av driftsmidlene til skolen i Hahii. Rundt 200 norsk-somaliere bidrar på fast basis med penger til mat og lærekrefter.

- Utdanning er en utfordring for veldig mange i denne regionen, og så langt har ikke myndighetene satset på skolene på landsbygda. Derfor er jeg så stolt av de bidragene vi får fra våre medlemmer i Norge. Skal man skape utvikling i Somaliland må man utdanne landets unge, sier Ahmed.

Lederen mener det er viktig med kostskoler fordi det i dette området bor mange nomader som flytter rundt med dyrene sine.

“Vi gjør en liten del av jobben, men er del av noe stort”

- Ahmed Yusuf Mahamud

- Og det gjør de på veldig kort varsel. Nå er det for eksempel en tørkeperiode. Det betyr at nomadefamilier flytter nærmest over natta for å finne vann. For disse barna ville det betydd at de ville bli tatt rett ut av skolen - men siden de bor her på skolen, så blir de og får den undervisningen de har krav på. De mister ikke utdannelse, sier Ahmed.

Mahamud fremholder at det er et mål at skolen etterhvert skal kunne stå på egne ben:

- På sikt må de kunne klare seg selv, slik at vi kan gå videre med nye prosjekter. Mange jenter får ingen mulighet til utdanning og dét ville det være fint å gjøre noe med. Det må være likt tilbud for gutter og jenter.

- Somaliland står alene

Statistikk og estimater om Somalilands befolkning er en vanskelig øvelse: Landets historie med krig og store flyktningbevegelser, at mer enn halvparten anslås å leve et semi-nomadisk liv og at stor-Somalias grenser fortsatt er referanse for internasjonal nødhjelpspolitikk, gjør det vanskelig å fremskaffe konkrete tall om det meste. Men:

73 prosent av Somalias innbyggere lever ifølge FN i fattigdom. 43 prosent i ekstrem fattigdom, og arbeidsløsheten er på hele 47 prosent. “Somaliland-spesifikke tall vil nok gi et lysere bilde enn for Somalia sett under ett”, skriver Mark Bradbury i boka “Becoming Somaliland”.

Forfatteren fremhever at de få dataene som finnes om Somaliland peker mot en bedre fremgang på en rekke utviklingsfaktorer, som barnedødelighet og matsikkerhet. Bradbury påpeker også at utdanningssystemet har gjennomgått imponerende forbedringer de siste årene: Så mye som 88 prosent av Somalilands barn kan nå gå på skolen hver dag. Samtidig viser tallene at mer enn halvparten av kvinner over femten år ikke kan lese og skrive, for gutter er tallet 25 prosent.

- Å bygge landet-situasjonen som Somaliland er i, har jeg tenkt mye på når jeg har vært her. Hvilken stor oppgave det er og hvor alene de står, sier Kari Helene Partapuoli.

Lederen i Utviklingsfondet sitter i skyggen utenfor skolen i Haahi og tenker høyt om hvordan somalisk diaspora, i tillegg til kroner og øre, bidrar til en kultur- og holdningsendring i samfunnet.

- I denne situasjonen spiller diasporaen en avgjørende rolle. Veldig mange land er avhengig av immigrantene sine: I Somaliland er man helt avhengig av emigrantene sine (diasporaen). De er med på å bygge nye institusjoner og former samfunn og kultur. Diasporaen bidrar dessuten med noe annet enn ordinær bistand. Med sterk motivasjon, stort eierskap og førstehåndskunnskap utvikler de sitt eget land. Det ligger et enormt ubrukt potensiale i samarbeid mellom diasporaen og bistanden for å skape god utvikling, sier Partapuoli.

- Diasporaen betyr alt

Lederen forteller om et møte hun hadde et par dager tidligere:

- Da jeg snakket med Somalilands miljøvernminister Shukri Haji Ismail Mohamoud, som er gjenvendt diaspora fra USA, sa hun at landet brukte 57 prosent av statsbudsjettet på sikkerhet. Det sier noe om Somalilands usikre situasjon. Siden de ikke er anerkjent som nasjonalstat, får Somaliland lite hjelp utenifra. Ingen vet helt hvor mye som kommer som pengeoverføringer, men det kan være liten tvil om at somaliere i utlandet betyr enormt mye for landet økonomisk. Miljøvernministerens egne ord er at diasporaen betyr alt. For meg står det helt klart at diasporaens rolle i Somaliland er enorm.

Hva kan diasporaen bidra med som vanlig bistand ikke kan?

- Man får ikke til god utvikling om ikke mottagerne selv ønsker det. Diasporaen bidrar med lokalt eierskap og engasjement, og det ligger et stort potensiale i diasporaens tilknytning til et land og et prosjekt. Det er en motivasjon og et eierskap som de etablerte bistandsorganisasjonene ikke alltid kan matche, sier Partapuoli.

Hun mener diasporaens engasjement er varig og stabil, og ikke følger svingningene slik som norsk bistandspolitikk- og engasjement ofte kan gjøre.

”Diasporaens rolle i Somaliland er enorm”

- Kari Helene Partapuoli

- Diasporabistand fører til ringvirkninger som ikke oppstår gjennom ordinær bistand. Jobben med å organisere seg i Norge og innsamlingen av penger skjer ofte i sosiale og festlige lag. For eksempel rundt fotballturneringer og nasjonaldager som bringer folk sammen. Det presenteres foredrag, film, diktlesing og fører til samarbeid mellom unge og gamle. Det skaper noe felles å jobbe mot som en minoritet kan være stolte av.

Hva kan Sunbul tilføre som dere ikke kunne klart alene?

- Utviklingsfondet jobber jo vanligvis ikke med skoler, så vi hadde ikke vært med på skoleprosjektet i Hahii om det ikke var for diasporaprosjektet vårt. Skolen i Haahi er et grasrotstyrt prosjekt, initiert i lokalmiljøet. Det er et spleiselag mellom lokale krefter, diaspora i England og Norge og Utviklingsfondet. Jeg mener diasporabistanden kan bidra til noe som tradisjonell bistand ikke klarer: Kulturforståelsen gjør resultatet bedre, sier Partapuoli.

- Jeg tror ikke jobben blir lettere, men jeg tror at resultatet blir bedre.

- Et lykkelig ekteskap

Partapuoli poengterer at hennes motivasjon for å gjøre noe i Somaliland nødvendigvis må være annerledes enn Sunbuls norske leder Mahamuds.

- Resultatene på bakken blir viktigere for Ahmed enn for meg. Det er naturlov; for det er hans land. Diasporaen vil bygge opp hjemlandet sitt uansett om vi blander oss eller ikke. Man kan håpe at det blir litt bedre med oss på laget – et lykkelig ekteskap, sier Partapuoli.

Det brukes lite norske bistandskroner på “diasporabistand”?

- Ja, jeg synes det er litt flaut at man ikke bruker denne ressursen mer og bedre. Det er et enormt uutnyttet potensiale. For at det skal skje så må man bygge opp et nettverk, og det er tidkrevende. Men når man tar seg tid så får man mye ut av det. Både Utviklingsfondet og prosjektene våre har fått mye igjen for diasporasamarbeidet, sier Partapuoli. 

Lederen mener Norad må satse mer på diasporabistand.

- Det krever en konkret satsing. Når vi får så mye ut av dette som er en relativt liten organisasjon så betyr det at andre også kunne fått mye ut av å drive denne typen bistand, sier Partapuoli.

Solen er i ferd med å gå ned over Haahi. Noen av guttene har spilt fotball og de få jentene på skolen er i ferd med å forlate skolen for dagen. De skal hjem til sine familier i landsbyen utenfor. Hva tenker lederen i Utviklingsfondet om at jentene ved Haahi ikke får det samme gode tilbudet som guttene?

- Likestilling i Somaliland har enorme utfordringer på alle nivå. I fjor satt jentene i stråhytter på tomme bensinkanner, nå har de fått egne klasserom og latrine. Men det er en utfordring vi jobber videre med og det er helt klart behov for kostskole for jenter også. Sunbul Norge har alt presset på for at jenter skal få bedret tilgang ved skolen. Det er en god start.

Men er det kulturelt og religiøst mulig å få til. Og har dere et “ansvar” for jentene i området nå som dere har fått på plass skolen for gutter?

- Jeg er sikker på at det er mulig å få til kostskole for jenter, for det fantes for jenter før krigen i Somaliland. Det virker tydelig at flere nomader vil sende jenter på skole hvis det hadde vært et tilbud om boardingskole for jenter. Dette er et av områdene hvor vi sammen med diasporagrupper kan gjøre en forskjell.

- Vil endre samfunnet

Etter endt skoledag i Haahi besøker Bistandsaktuelt det lokale offentlige skolekontoret i byen Odweyne. Ismail Abdi Dualeh er Regional Education Officer og skryter uhemmet av skolen i Haahi.

- Skolen er av de beste i landet. Fordi den mottar penger utenfra har den bedre lærere og bedre fasiliteter enn de aller fleste andre. At den er en kostskole er også bra; det gir kontinuitet i barnas læring ettersom det bor mange pastoralister i dette området, sier Dualeh.

Vil det være bra om flere jenter også gikk på kostskole i Somaliland?

- Veldig. Det kunne endre hele samfunnet. Ta for eksempel problemet med tidlige ekteskap. På landsbygda er de fleste jenter gift før de fyller 17 år - det tror jeg ville sett helt annerledes ut om flere jenter fikk mere og bedre utdannelse, sier Dualeh.

"Om flere jenter gikk på kostskole kunne det endre hele samfunnet”

- Ismail Abdi Dualeh

Men, poengterer skolelederen, dette handler også om ressurser, ikke bare om kultur.

- Vi må ha bygninger og materiell for å tilby dette. Det har vi ikke nå. Om vi hadde det tror jeg de aller fleste foreldre vill sendt døtrene sine på skole, sier Dualeh.

Neste dag drar vi rundt på landsbygda, nord for Haahi, på jakt etter en pastoralist-familie for å finne ut om unge jenter ville bli sendt på kostskole om tilbudet var her.

Kamel-gjetere flytter seg over store områder og det er ikke mange i dette området akkurat nå. Alle håper det snart vil regne, så dyra får nødvendig næring. Noen hundre meter fra veien ser vi en klynge med telt. Familien Mohammed Shair er først skeptiske til oss fremmede, men da de skjønner hva vi ønsker å snakke om tas vi vel i mot. Den eldste i leiren, bestemor Yama, forteller at fire av guttene i familien bor og går på Haahi-skolen. Tilsammen er husholdningen på 20 personer, men de fleste mennene er borte. 40 kameler skal gjetes.

- Vi sliter med veldig lite vann nå, forteller Asha (39).

Vi sier vi skjønner det er vanskelig, men at vi er her for å spørre om jenters utdanning.

- Det finnes ingen skoler i nærheten, derfor går ingen av jentene på skole, sier Asha.

Men om det fantes en internatskole for jenter, ville du sendt datteren din?

- Ja det ville jeg. Jeg vil gjerne at hun går på skole før hun gifter seg.

Og når skal hun gifte seg?

- Hun skal ikke giftes før hun er klar. Hun burde gå på skole først.

Til toppen av siden
Publisert: 23.05.2014 14:00:00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16:05:48