«Folk ankom i små grupper, sakte frem fra eukalyptustrærne bak skolen. Noen var skadet. Det var en jente, seks år, med et machete-kutt i hodet, og en gutt med et åpent skuddsår i skulderen. Han gråt ikke. Snart var det mennesker over alt. Da klasserommet var fullt ble skolegården inntatt. De var på FN-grunn, og trodde ingen ville våge å ta seg inn. (…) Det var fredag den 8. april 1994. Her i Kicukiro, og over alt ellers i byen, flyktet folk fra terroren, til kirker, til skoler og til sykehus».
I A people betrayed beskriver Linda Melvern starten på det som skulle bli et nesten hundre dagers helvete, der ekstremister fikk med seg store deler av hutu-befolkningen i en ekstrem voldsorgie mot tutsi-minoriteten i Rwanda. To dager tidligere var flyet med president Júvenal Habyarimana skutt ned rett før landing i Kigali. Alle ombord omkom, men attentatet var bare starten:
Anslagene varierer, men ifølge rwandiske myndigheter blir mer enn én million mennesker drept den våren og sommeren for 20 år siden.
– Folkemordet var en godt planlagt politisk kampanje for å eliminere en hel folkegruppe, fordi hutu-ekstremistene ikke ville dele makten med tutsiene. Målet var, for å bruke deres egne skremmende ord; «å skape en ren hutu-stat». Til slutt importerte de store mengder macheter, trente opp en egen milits og etablerte hat-radio der tutsiene ble omtalt som umenneskelige, som kakkerlakker, sier forfatter og journalist Linda Melvern til Bistandsaktuelt.
Rasistisk hatradio
Natten etter nedskytingen av presidentens fly (Fortsatt er det et mysterium hvem som skjøt ned flyet; journ.anm.) setter rwandiske hærstyrker og Interhamwe-militsen opp veisperringer i og rundt Kigali: Tutsier og moderate hutuer drepes. Nedskytingen blir brukt som argument for at «kakkerlakkene» er i ferd med å ta makten i landet.
I april 1994 har har store deler av befolkningen lyttet til Radio Télévision Libre des Milles Collines (RTLM) rasistiske hat-propaganda i snart ett år. Radiostasjonen spilte en helt avgjørende rolle for å skape den rasefiendtlige stemningen som tillot at folkemordet fikk utvikle seg: Venn ble til fiende og retorikken ble slukt av mennesker i alle samfunnslag. Bare timer etter at presidentens fly treffer bakken, sprer volden og frykten seg ut over landet:
Da Interahamwe-militsen kom til Ntamara, sør for hovedstaden Kigali, flyktet mange til det lokale rådhuset i håp om å finne beskyttelse der. Men i døren møtte de ordføreren som sa: «Om dere drar hjem, skal dere dø. Om dere flykter inn i bushen, skal dere dø. Om dere blir her, skal dere dø. Likevel må jeg si til dere, dra herifra - for jeg vil ikke ha blod foran mitt rådhus».
Mange dro videre til den lokale kirken for å søke tilflukt der. Til nettstedet Rwandan Stories forteller Alisa: «Vi tenkte at om vi kom inn i Guds hus, ville ingen ta oss der». Slik ble det ikke. Alisa overlevde, men i og rundt den lille kirken ble mer enn 5000 mennesker massakrert. Med macheter, skytevåpen og granater. I det ene kirkerommet finnes fremdeles blodspor på veggen, og fortsatt ligger levningene og eiendelene til hundrevis av mennesker inne i kirken. Så Rwanda aldri skal glemme.
Allerede den 7. april snakket en rystet General Roméo Dallaire med den kanadiske radiokanalen CBC. I intervjuet beskriver sjefen for FNs fredsbevarende styrke i Rwanda ( UNAMIR ) hvordan hutu-ekstremister har startet massakreringen av tutsier og moderate hutuer. Han bekrefter også drapet på tre FN-soldater, men sier han ikke kan utdype. Senere samme dag kommer meldingen fra FN-bygningen i New York: Ti FN-soldater er drept sammen med landets statsminister Agathe Uwilingiyimana . Drapet på FN-soldatene skulle få fatale konsekvenser for det internasjonale samfunnets vilje til å gripe inn – for Rwandas tutsibefolkning.
Falsk FN-trygghet
Tutsi-minoriteten i Rwanda hadde opplevd vold og diskrimenering mange tiår før 1994. Noen vil hevde at kolonimakten belgias innføring av etnisk orienterte id-kort var frøet som startet det hele, og i utallige artikler de siste tyve årene har ulike aktører fått skylden for ikke å ha bidratt til å stoppe folkemordet. Da lynsjingen brøt ut i april ´94 fremstilte en rekke medier konflikten som en afrikansk stammekrig. I realiteten handlet det om politisk og økonomisk makt.
I 1990 bodde én million tutsier i flyktningleire i nabolandene. Med mål om å returnere til hjemlandet ble Rwanda Patriotic Front (RPF) opprettet med støtte fra ugandiske myndigheter. En tre år lang borgerkrig endte i en internasjonalt initiert fredsavtale høsten 1993. Kort tid etter sendte FN 2500 belgiske, kanadiske og afrikanske soldater, ledet av general Dallaire, for å sikre at fredsavtalen ble overholdt av begge parter. Hovedstaden Kigali var full av FN-tropper og store hvite pansrede kjøretøy.
Men inntrykket av FN-kontroll skulle vise seg å være en falsk trygghet. Hutu-ekstremistene ønsket ingen maktdeling med RPF og tutsiene. I tillegg var de holdt utenfor i fredsprosessen. Det skulle få enorme konsekvenser.
I kulissene sto flere parter mot hverandre i FNs sikkerhetsråd. Både fransk og amerikansk etterretning skal ha visst om planer for etnisk motivert rensing allerede tidlig på 90-tallet. Da FN-troppene landet i Rwanda i ´93 var det franskmennene som jobbet mot UNAMIR og støttet Rwandas regjering. Da folkemordet var i gang, var særlig USA negative til en intervensjon. Det var flere grunner til det, men først og fremst fordi en FN-operasjon, militært støttet og betalt av USA, ikke hadde støtte hos det amerikanske folk; minnene fra Somalia året i forveien var fortsatt sterke. I tillegg var de brutale drapene på ti FN-soldater en viktig del av diskusjonen. Da et samlet FNs sikkerhetsråd støttet en tilbaketrekking av 90 prosent av UNAMIRs styrker, var katastrofen et faktum.
Imens, på bakken i Kigali, prøvde general Dallaire å skape «trygge soner» på fotballstadioner, skoler og sykehus. Men med en liten og «ubevæpnet» observatørstyrke, ble generalen og hans soldater bare handlingslammede vitner til at sivile ble slaktet ned i Kigalis gater. Og i FN-bygningen i New York diskutert man om man skulle kalle det som skjedde for et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha, og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda.
En pliktforsømmelse
I snart tjue år har Linda Melvern forsøkt å forstå hvordan folkemordet i det hele tatt kunne skje. Den erfarne journalisten er svært kritisk til det internasjonale samfunnets manglende respons både før og under folkemordet. I A People Betrayed skriver Melvern om en rwandisk oberst som er overbevist om at de europeiske styrkene som kom til Rwanda for å hente ut utlendinger, kunne stoppet folkemordet – om de ikke hadde trukket seg ut. Melvern er ikke uenig:
– At de kom, hentet ut ex-pats, og dro - det var å gi ekstremistene grønt lys. De dagene, vi snakker om den første uken egentlig, kunne et relativt lite antall soldater ha stabilisert situasjonen og stoppet at volden spredde seg utover landet.
Melvern mener FN og medlemslandenes fokus på det tidligere Jugoslavia kan være én av årsakene til at ingen ville gripe inn.
– Også var det krisen i Somalia, som både da og etterpå er brukt som en unnskyldning. Viljen var ihvertfall ikke der. En av de mest alvorlige blemmene, var at de ikke-permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd ble holdt utenfor når det gjaldt informasjon om hva som skjedde på bakken i Rwanda. Sikkerhetsrådets leder på den tiden, Colin Keating, uttalte også senere: «Vi så Rwanda som en liten borgerkrig, ikke den ulmende vulkanen det egentlig var», sier Melvern:
– De fem faste medlemslandene i Sikkerhetsrådet vil si at de ikke visste hva som foregikk, til tross for at de hadde stemt frem en fredsbevarende operasjon til landet. Kanskje analyserte de ikke den informasjonen de satt på godt nok, kanskje brydde de seg rett og slett ikke.
– Jeg spurte general Dallaire om dette en gang. Han sa: «Rwanda var for lite. Det var for lite og for svart».
Hakket til døde
Da Francine Mukagatore (44) var 19 år giftet hun seg med den seks år eldre Mucyo Silvester. De bosatte seg i Butare sør i landet, tre år senere fødte hun parets sønn.
– Den lille familien vår fikk tre gode år sammen. Men en dag kom han uanmeldt hjem fra jobb. Han sa det var fullt kaos, at folk ble drept i Kigali. Så kom Interhamwe, og vi bestemte oss for å forlate huset og gjemme oss i bushen.
Mukagatore forteller at hun og mannen kom bort fra hverandre under flukten, og at mannen hun elsket ble tatt av Hutu-militsen.
– Først forgiftet de ham. De ville gi ham en smertefull død. Han kastet opp, gang på gang. Dette vet jeg for det var vitner til hendelsen. Da han ikke orket mer og bare lå der i sitt eget spy – hakket de ham til døde med macheter.
Hun flyktet til onkelen, men to uker etter ektemannens død kom Interhamwe igjen. En gruppe på tjue menn med macheter og kjepper.
– De tok alle sammen til et sted der det var en seks meter dyp latrine. Onkelen min, hans familie, meg og min sønn. Der tvang de oss til å kle oss nakne. Så stod vi der, helt forsvarsløse. De slo oss med stokker og macheter. Onkelen min var den første som ble drept. Et stokkeslag mot bakhodet. Så kastet de ham ned i det dype hullet. Seks andre ble også drept og kastet i hullet, forteller Mukagatore.
Fra boka «The Silence». Alle foto: Gilles Peress / Magnum Photos / All Over Press
– Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte
– Da det var «min tur» sa en av morderne at de burde spare på meg. At de burde ta meg til «kone» fordi jeg hadde så fin rumpe. Jeg stod der, helt naken og livredd. Jeg hadde akkurat sett flere familiemedlemmer bli drept, og så stod de der og snakket sammen om kroppen min.
Hun blir våt i øynene, men fortsetter:
– I ukene som fulgte var jeg og sønnen min med dem. Jeg måtte sove med dem - på rundgang. Tre av dem kom ganske regelmessig, men iløpet av de neste ukene kom det mange menn til min seng. Og over alt hvor vi dro så jeg døde og lemlestede mennesker.
Mukagatore forteller om flere uker i Interhamwes varetekt. Med daglige overgrep, og nesten helt uten tilgang på mat og vann.
– Hver kveld tenkte jeg; om jeg overlever denne natten, dør jeg ihvertfall imorgen.
I juli 1994 tok Rwanda Patriotic Front over kontrollen i landet. Hutu-ledelsen flyktet til Zaire, og hundretusener av flyktninger fulgte etter. Men for Francine Mukagatore hadde overgrepene for alltid satt spor.
– Jeg var helt ødelagt. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte.
Hun forteller at hun i årene etter folkemordet har født tre barn med tre ulike fedre. De tre døtrene har det bra: Gjør det godt på skolen og har mange venner.
– Men for noen år siden fikk jeg vite at jeg er hiv-positiv. Jeg vet ikke om barna også er smittet. Jeg tør ikke sjekke.
«Det var som et grusomhetens teater, kontrollert av mobben»
Ifølge offisielle tall ble 250 000 kvinner utsatt for seksuelle overgrep i løpet av de nesten hundre dagene folkemordet pågikk. Bistandsaktuelt spør forsiktig om hun har tilgitt de som drepte ektemannen, de som forgrep seg på henne.
– Det er ikke mulig å tilgi noen som ikke har bedt om tilgivelse. Jeg møtte de som drepte mannen min under gachacha-rettsakene. Det var ingen som ba om å få min tilgivelse da.
Grusomhetens teater
I boka Shake hands with the devil skriver UNAMIR-sjef Roméo Dallaire at han trodde han skulle til Afrika for å bistå to parter i å oppnå en fred begge ønsket. I stedet ble han og FN-soldatene fanget i en spiral av en borgerkrig som endte med folkemord. I boka beskriver han en dag på patrulje i hovedstaden Kigali. På vei gjennom alle byens veisperringer: «Det var som et grusomhetens teater, kontrollert av mobben».
«Jeg bestemte meg for å stikke innom Hotel Mille Collines (Hotel Rwanda; journ.anm.), hvor jeg visste en gruppe ex-pats og rwandere hadde søkt tilflukt. Hotellet var fullt av skrekkslagne sivile som stimlet sammen rundt meg og bad om beskyttelse. Jeg prøvde å høres oppmuntrende ut og sa at de bare måtte holde seg i ro. Men ord var det eneste jeg kunne tilby».
General Dallaire beskriver i detalj det seige FN-byråkratiet han mener hindret ham soldater og operasjonell frihet til å stoppe blodbadet. Han er krystallklar på at bestialitetene i Rwanda var en varslet katastrofe. En varslet katastrofe han selv hadde sendt utallige meldinger om i månedene før presidentens fly ble skutt ned. Meldinger som beskrev hvordan hutu-militsen forberedte seg, hvordan RTLM fortsatte sin hatsendinger og hvordan tutsier sporadisk ble drept og mishandlet i gatene. Et helvete han mener FN-medlemslandene og FNs Sikkerhetsråd kunne og burde ha stoppet. Til BBC har han tidligere uttalt at alt som kunne gå galt - det gikk galt i Rwanda:
«Jeg vet det finnes en gud, for i Rwanda håndhilste jeg på djevelen. Jeg har sett ham, jeg har luktet ham, og jeg har berørt ham. Jeg vet at djevelen finnes og derfor vet jeg også at det må finnes en gud», skriver han i boka.
