Geoffrey Katamba lener seg rutinert over det slitne biljardbordet. Han lar køen gli prøvende fram og tilbake et par ganger – før han med et kontrollert støt sender den hvite kula over den hullete grønne filten. Med et «klikk» treffer den en gul kule som forsvinner ned i hjørnehullet.
24-åringen gliser til kompisene og gjør seg klar til neste støt. Vi er i Soweto-slummen i Kampala. Stemningen er døsig denne formiddagen. 10–12 unge menn slapper av under blikktaket på den enkle kafeen. Noen spiller biljard, andre halvsover på trebenkene langs veggen. Sola står høyt på himmelen og heten er brutal.
Mange farer
Verken Geoffrey eller kameratene hans vet hvorfor eller når denne slummen i Kampala ble oppkalt etter den langt mer berømte bydelen Soweto i Johannesburg. Men de vet at de gjerne skulle bodd et annet sted enn i dette myrområdet med åpen kloakk, falleferdige skur, med fattigdom og kriminalitet. Et sted som byr på få muligheter og mange farer.
Og de vet at den eneste sjansen de har for å komme seg vekk, eller i det minste ha råd til et noenlunde anstendig krypinn til seg og sine i Soweto er å finne seg en måte å tjene penger på. Finne seg en jobb, rett og slett.
Det er vanskelig i Uganda. Svært vanskelig. Det østafrikanske landet har en av verdens yngste befolkninger. Åtte av ti ugandere er under 30 år. Men svært få av disse har en fast jobb å gå til. De fleste er som Geoffrey, avhengige av tilfeldige småjobber eller sesongarbeid.
For Geoffrey og kompisene hans som har sluttet tidlig på skolen og har lite jobberfaring, er en fast jobb nesten uoppnåelig. Og det er knapt noen trøst at det også gjelder for utallige andre unge ugandiske menn og kvinner.
Småjobber
– Drømmejobben? He he – egentlig hva som helst som gir fast lønn slik at jeg kan forsørge meg selv og hjelpe moren og lillebroren min, sier Geoffrey.
Mens han viser oss vei til det lille skuret som han deler med en kamerat, forteller han at det er rundt to måneder siden han jobbet sist. Da var han heldig og fikk bære murstein på en byggeplass et par uker. Det er slike enkle småjobber Geoffrey og kameratene hans kan håpe på – en gang imellom.
– Det var hardt, men mye bedre enn ingenting. Jeg skulle gjerne hatt den jobben fast, sier den unge uganderen.
Jobben ga litt penger i kassa, men nå er Geoffrey blakk igjen. Dagene går med til å spille biljard og prøve å finne småjobber som gir litt inntekter. Noen kvelder er han DJ på den lokale kafeen og han håper å tjene litt penger på det etter hvert. Men livet i Soweto er hardt. Han spiser som regel én gang om dagen. Og det er mye kriminalitet og vold. Mye sinne, misnøye og rus.
For noen dager siden stjal noen Geoffreys madrass, så nå sover han rett på jordgulvet.
Verdens yngste
I Soweto, som i resten av Kampala, er det nesten bare barn, ungdommer og unge voksne å se. Uganda har verdens yngste befolkning, snittalderen er 15 år. Rundt 26 millioner av landets 33 millioner innbyggere er under 30 år. Nærmere en halv million ugandere kommer ut på jobbmarkedet hvert eneste år, men svært få jobber venter på dem. Men de fleste gjør noe, det må de for å overleve. På landsbygda – hvor det store flertallet av ugandere fortsatt bor – finner mange delvis arbeid i landbruket. Kanskje jobber de på familiens jordlapp eller for andre bønder.
Men stadig flere trekker inn til byene. Der finner det store flertallet et eller annet å gjøre i den uformelle økonomien. Kanskje selger de telefonkort eller kald drikke på gata. Kanskje kjører de boda boda – Kampalas beryktede mopeddrosjer. Men veldig få finner seg det vi i Norge ville kalle vanlig lønnet jobb – med en arbeidsgiver, kontrakt, fast betaling og arbeidstid. De fleste har altfor lite å gjøre, de er det som i statistikken kalles «underemployed» – undersysselsatt. Den afrikanske utviklingsbanken anslår at åtte av ti unge ugandere enten er helt arbeidsledig eller delvis uten arbeid.
– Uganda har hatt solid økonomisk vekst over flere år. Men det har vært en type vekst som har skapt relativt få arbeidsplasser. Vår økonomi er ikke i nærheten av å absorbere de mange unge som trenger jobber. Det er et alvorlig problem som må løses på sikt, sier Musa Mayanja Lwanga. Han er økonom og forsker ved Makerere-universitetet i Kampala.
Lwanga får støtte av sin forskerkollega Swaibu Mbowa som også understreker at man i de fleste afrikanske land snakker om en annen form for arbeidsledighet enn for eksempel i Europa.
– Ungdomsledigheten er svært, svært høy, selv om den offisielle statistikken viser at den kun er på 3-4 prosent. Nesten alle gjør jo noe, det må de for å overleve. Men det dreier seg som regel ikke om en full jobb, langt ifra. Den faktiske ledigheten blant unge er kanskje på 60-70 prosent, sier Mbowa.
Globalt problem
Og det er ikke bare i Uganda at store ungdomskull ikke finner arbeid. Arbeidsledighet og «underarbeid» blant unge er et voksende globalt problem. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO anslår at det er rundt 80 millioner arbeidsledige unge mennesker i verden i dag. Økonomiske kriser rammer unge arbeidstakere hardere enn de eldre og mer etablerte. Millioner av unge verden over har aldri hatt en skikkelig jobb, og faren for at mange forblir utenfor arbeidslivet
er stor.
Problemet er særlig alvorlig i mange utviklingsland, som ofte har en svært ung befolkning. I Afrika sør for Sahara er rundt halvparten av befolkningen under 25. Verdensbanken anslår at det i Afrika alene må skapes rundt 100 millioner nye arbeidsplasser innen 2020 bare for å opprettholde dagens sysselsettingsnivå.
Selv om mange afrikanske land har hatt solid økonomisk vekst det siste tiåret, har veksten i stor grad vært basert på eksport av råvarer samt vekst innen bransjer som for eksempel telekommunikasjon. Veksten har skapt få nye arbeidsplasser og er ikke nærheten av å absorbere de millioner av unge afrikanere som ønsker seg en jobb. I en verden med stadig eldre befolkning er Afrikas unge en enorm ressurs, men samtidig – hvis det ikke skapes arbeidsplasser – en mulig kilde til sosial uro.
Utdannelsen til ledighet
– Den dagen jeg fikk vitnemålet var den lykkeligste i mitt liv. Broren og moren min var til stede under seremonien. Jeg var fryktelig glad og stolt, og det var de også, sier Clare Agwang.
For halvannet år siden ble hun ferdig med IT-studiene sine på Makerere-universitetet i Kampala. Opprinnelig kommer hun fra byen Soroti øst i landet, men der var det absolutt ingen muligheter for en ambisiøs og skoleflink ungjente, forteller hun.
Moren, som er enke, jobber som skredder, og broren i butikk. De spinket og sparte slik at familiens «skolelys» kunne gå på universitetet. Det var en investering for hele familien, de trodde og håpet at en datautdannelse ville gjøre Clare ettertraktet på jobbmarkedet.
Planen var at hun skulle få seg jobb i Kampala, og så sende noe av sin lønn til moren og søsknene i Soroti. Men ting gikk ikke helt som planlagt.
– Til å begynne med søkte jeg på de få jobbene jeg fant som hadde noe med min IT-utdannelse å gjøre, og jeg tok kontakt med bedrifter jeg håpet kunne være interessert i min kompetanse. Men jeg var naiv, for hver eneste jobb er det masse søkere. Nå søker jeg på absolutt alt og har også vurdert om jeg skal prøve å starte noe selv, sier Clare.
Moren betaler
24-åringen bor i et lite overfylt rom et kort stykke utenfor Kampala sentrum. Istedenfor at Clare sender penger hjem, er det moren som hver måned sender en liten sum til datteren. Clare har vurdert å bite i det sure eplet; flytte hjem til familien. Men samtidig som det virker fornuftig, vet hun at sjansen for å finne en jobb tross alt er langt bedre så lenge hun er i Kampala. Å flytte hjem blir på en måte å gi opp for jenta som bærer hele familiens håp på sine skuldre. Det vil være et stort nederlag.
– Jeg er vanligvis en optimistisk og selvsikker person. Men det er klart – følelsen av at ingen vil bruke det man kan, er ikke god. Men jeg vet jo at situasjonen er helt lik for veldig mange av dem jeg studerte sammen med: nesten ingen har en jobb som har med it-utdannelsen å gjøre.
Hun forteller at det er vanskelig for henne å følge med innenfor sitt fagfelt, fordi hun sjelden har tilgang til en PC med nettilgang. Hun føler hun sakker etter for hver dag som går.
– Mange hjemme sier at det var dumt av moren og broren min å bruke masse penger på min utdanning. Noen ganger lurer jeg på om de har rett, og tenker at jeg aldri kommer til å få en skikkelig jobb. Men jeg prøver å holde motet oppe, sier hun.
Ferdighetsgap
Det finnes få jobber for de rundt 40 000 som uteksamineres fra ugandiske universiteter hvert år. Mange tar også utdannelser det er lite etterspørsel etter. Og kvaliteten på den utdannelsen de får, er ofte ikke bra nok. I Uganda og flere andre land snakker man om et «ferdighetsgap» – at de unge som utdanner seg, ikke har de ferdighetene som arbeidslivet krever.
Det vet norske Lucretzia Biteete en del om. Hun er daglig leder i datafirmaet Laboremus Uganda. Firmaet er et datterselskap av det norske firmaet Laboremus og har i dag 12 ansatte i Kampala. Biteete forteller at firmaet hun leder har et eget lærlingprogram hvor nyutdannede får en mulighet til å etablere seg i arbeidslivet. Men prosessen har bydd på uventede utfordringer.
– Vi ble veldig overrasket over hvor lavt det faglige nivået var – altså i hvilken grad de vi rekrutterte behersket det grunnleggende programmeringsarbeidet. Til å begynne med slet de også veldig med helt elementære ting som man må kunne i arbeidslivet, som planlegging og kommunikasjon, sier hun.
Altfor dårlig
Biteete mener kvaliteten på universitetsutdanningen er altfor dårlig.
– Dette handler om store svakheter i utdanningssystemet på alle nivåer. Ungdommen er ikke i nærheten av å få den kunnskapen og de ferdighetene de trenger for å lykkes i arbeidslivet. Men det finnes masse talent, lærlingene våre gjorde enorme framskritt i løpet av veldig kort tid når de fikk skikkelig opplæring, sier hun.
I tillegg til å være daglig leder for Laboremus er Biteete også rådgiver for den norske organisasjonen Fontes. Fontes har blant annet prosjekter rettet spesielt mot ungdom i Uganda.
– I Fontes jobber vi med å gi ungdom med lite utdannelse ferdigheter som gjør at de kan få jobb eller skape seg en jobb selv. Vi mener det er svært viktig, sier hun.
På Makerere-universitetet er forskerne Lwanga og Mwbowa langt på vei enige med Biteetes kritikk av utdanningssystemet.
– Universitetene utdanner unge til jobber som ikke finnes, samt at kvaliteten på den utdannelsen de får ofte ikke er god nok, sier Lwanga.
«Made in China»
Han banker knokene i bordet vi sitter ved.
– Bordet og stolene vi sitter på er produsert i Kina, ikke i Uganda. Uganda har masse trær og masse arbeidskraft, men ikke nok snekkere. Mange skoler som gir yrkesrettede utdanninger er blitt lag ned, vi mangler kvalifiserte håndverkere i mange bransjer. Vi trenger flere snekkere, ingeniører, metallarbeidere, sier han
De to er enige om at på kort sikt er det kun landbruket som kan skape arbeidsplasser til de mange ugandiske unge som trenger jobb.
– Mais og kaffeproduksjon for eksport kan ifølge våre analyser skape mange arbeidsplasser. Det vil imidlertid kreve store innvesteringer i landbruket. På sikt må vi i større grad produsere andre varer. Det vil bety økt urbanisering og sentralisering og en forutsetning vil være en betydelig satsing på infrastruktur. Men dette ligger mange år fram i tid, sier Mwbowa.
På gressplenen utenfor de to forskernes kontor sitter en gjeng velkledde ungdommer. De studerer alle utviklingsstudier, et veldig populært fag på Makerere. De er ikke veldig bekymret for jobbmulighetene sine, og sikter seg inn mot en jobb i bistandsbransjen.
– Vi vet at jobbmarkedet er vanskelig, men regner med å finne noe. Jeg vil gjerne jobbe i FN etter studiene, sier 20 år gamle Sharon Namono.
Kraft og kreativitet
Men tross et elendig jobbmarked – de fleste unge uganderne sitter ikke på gjerdet og venter på at jobb og muligheter skal dukke opp av seg selv. Som 22 år gamle Sandra Okwakol som sparte i flere år for å starte sin egen lille klesbutikk. Nå selger hun brukte klær til studenter. Hun får det akkurat til å gå rundt, men har likevel allerede store planer om å åpne en ny butikk.
Eller som 25 år gamle Bogere Keziron. Alle dager unntatt søndag sitter han på sin godt brukte Honda motorsykkel i en gate i den travleste delen av Kampala sentrum. Fra seks om morgenen til åtte om kvelden prøver han å praie så mange kunder som mulig.
Men det er mange boda boda-sjåfører som kniver om kundene, noen dager får Bogere bare et par turer i løpet av en 12 timers arbeidsdag. På slike dårlige dager tjener han bare 4-5000 shilling, rundt 12 kroner. På bedre dager tjener han det dobbelte. Men han tjener aldri mye, og ikke nok til at han har kommet noe nærmere å kjøpe den taxien han håper å få råd til en dag. Absolutt alt han tjener går med til å forsørge kona, dattera og moren.
– Dette er ikke akkurat drømmejobben, det er jo bare å se deg rundt så skjønner du hvorfor. Det et både stressende, farlig og usunt, sier han og slår ut med armene mot kaoset av biler, busser, folk og motorsykler.
– Jeg skulle gjerne gått flere år på skolen og lært meg noe skikkelig. Men foreldrene mine hadde ikke råd. Så her er jeg, og det nytter ikke å sutre, sier han.
I Uganda er halvparten av befolkningen under 15. 14 år gamle Tony Lubega er en av dem. Han har slutta på skolen. Med sju andre søsken som skulle forsørges hadde ikke moren og faren lenger råd til å betale for skoleuniform og utstyr. Og Tony synes ikke han lærte noe nyttig i alle fall.
Hver morgen, mens mørket ligger som et teppe over Kampala, står den spinkle tenåringen opp og tar seg litt te og en kjapp frokost. Så går han en drøy time til verkstedet hvor han er lærling. Fra 8-9 om morgenen til sju-åtte om kvelden jobber han der. Uten lønn. Men han får mat. Og han lærer masse om biler og motorer. Av og til – hvis de har hatt en god uke eller to – får han litt penger også.
– Jeg prøver å plukke opp så mye som mulig. Jeg vil bli mekaniker og ha mitt eget verksted en dag, sier han. Sjefen hans, Geoffrey Gnamonye, er selv en driftig ung mann på 27 som har klart å finne en nisje: styling av raske biler. Han skryter av Tony, sier 14-åringen jobber hardt og kommer presis hver dag.
– Jeg tar inn lærlinger når jeg kan, prøver å hjelpe de unge litt. Men mange tenker bare en dag eller to framover, mens de burde tenker mer langsiktig. Slik som Tony, sier han.
Kan ikke gifte seg
Tilbake i Soweto har ettermiddagen begynt å sige på. Geoffrey har fortalt om drømmen sin. Den er å leve av å være DJ. Bli populær og tjene gode penger på å spille og lage musikk.
Men samtidig har han fortalt om hvordan livet hans er på vent. Han har en kjæreste, men ikke råd til å gifte seg. Det er vanskelig å legge planer eller tenke lenger enn til neste dag.
– Det er egentlig ingen framtid her. Vi lever fra dag til dag. Men hvem vet – kanskje dukker det opp en jobb i morgen. Kanskje får jeg tilbud om å jobbe som DJ på en stor klubb. Man kan jo ikke gi seg heller, sier han med et glis.