– Uvitenheten er jo et demokratisk problem. Hvordan skal vi ta avgjørelser om bistand når folk ikke aner hvordan verden faktisk ser ut, roper stjerneforeleser Hans Rosling engasjert.
Professoren i internasjonal helse holder en 40 minutter lang telefon-forelesning for Bistandsaktuelt, mens han blir kjørt fra et foredrag i Davos til et annet i Zürich. Mobillinja er dårlig, men Rosling kompenserer med volum og engasjement. Han har gitt Bistandsaktuelt tilgang til funnene i en rykende fersk undersøkelse om nordmenns og svenskers kunnskaper om utviklingen i verden. Det er Roslings stiftelse Gapminder som har gjennomført undersøkelsen hvor et representativt utvalg er stilt 10 helt grunnleggende spørsmål.
Utdatert verdensbilde
Og funnene er klokkeklare: Nordmenn tror at tilstanden i verden, spesielt i den fattige delen, er langt verre enn den er.
– Nordmenn og svensker tror verden ser ut slik den så ut for 30-40 år siden. Det store flertallet har ikke fått med seg den enorme utviklingen de siste tiårene, fastslår Rosling.
Les relaterte saker:
Slik svarte nordmenn
- Vi kan ha litt av skylden
Beslutninger på feil grunnlag
Tallene fra undersøkelsen viser blant annet at halvparten av oss tror andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom er dobbelt så høy i dag sammenlignet med for 20 år siden. Faktum er at andelen er nesten halvert, drøyt 40 prosent «ekstremt fattige» i 1990 mot rundt 20 prosent i dag.
Videre tror vi for eksempel at:
- langt færre kan lese og skrive enn det som er tilfellet
- langt færre barn er vaksinert mot sykdommer enn det som er tilfellet
- at verdens befolkning lever mye kortere enn de gjør
– Feilinformerer
– Det er tre svaralternativer på spørsmålene vi stiller. Folk svarer betydelig dårligere enn en sjimpanse ville gjort. Den ville i alle fall hatt en tredjedel rett. Så dette dreier seg ikke om vanlig uvitenhet, men om en uvitenhet som aktivt blir opprettholdt, sier Rosling.
– Hvem er det som sørger for at dette verdensbildet blir opprettholdt?
– Det har jeg ikke forsket på, men det er jo det neste spørsmålet vi må stille oss. For meg er det åpenbart at bistandsbransjen må ta sin del av ansvaret her. Bistandsorganisasjonene bryr seg ikke så mye om hva folk vet , men er veldig opptatt av hva de føler . Bistand drives i mange tilfeller ikke som en faktabasert strategisk investering, men er ofte en virksomhet som er styrt av følelser og verdier, sier Rosling.
Som eksempel trekker han fram tallene som viser at folk både i Sverige og Norge tror at jenter får langt mindre skolegang enn gutter, globalt.
– Faktum er at det er en liten forskjell og at ni av ti av verdens barn går på skolen. Det er en enorm framgang. Så er det helt uakseptabelt at 10 prosent ikke får gå på skole, og det må vi gjøre noe med. Det er også et problem en del steder at jenter ikke får skolegang. Men det er et relativt lite problem når vi ser på totalbildet, og jentene har tatt innpå guttene de siste årene. Men FN nærmest skjuler dette. De er redde for at hvis folk får vite hvor bra det går, så blir det vanskeligere å få bistandspenger. Bistandsorganisasjoner er jo nesten verre enn legemiddelindustrien, legemiddelindustrien blir jo i det minste kontrollert og man sjekker at det de sier er sant. Det skjer ikke med bistandsbransjen.
– Hva tenker du om alle pengene som brukes både i Norge og Sverige på informasjon om globale spørsmål?
– Hva tenker du? Det er jo vanskelig å konkludere med annet enn at de må ha vært ganske mislykket.
Ikke bistandsmotstander
– Men har ikke media et ansvar også?
– De er jo kommersielle bedrifter som ønsker å selge produktet sitt. Men det er helt klart at media i all hovedsak er opptatt av det som skjer uventet og plutselig. Problemet er at alle store forbedringer i verden skjer langsomt. Forverringer kan skje fort, store forbedringer skjer alltid sakte.
Rosling understreker at han ikke er mot all bistand og berømmer Norge for å være en sjenerøs giver. Han trekker fram det norskstøttede vaksineinitiativet GAVI som «strålende bistand». Ifølge den pensjonerte professoren er mange bistandsprosjekter bra, men han mener det er for lite faktabasert debatt om de store pengestrømmene.
– Hvorfor skal for eksempel Brasil være det landet som mottar mest norsk bistand? Brasil låner USA 30 milliarder dollar årlig. Jeg sa til Stoltenberg at Norge like gjerne kan sende pengene direkte til Washington. Da sparer dere i alle fall transaksjonskostnadene. Det er sagt med glimt i øyet, men jeg mener at mer av bistanden bør gå til de virkelig fattige og til utdanning, sier Rosling.
Den superenergiske svensken forteller at «The Ignorance-prosjektet», spørreundersøkelsen om verdens utvikling, skal gjennomføres i en rekke land.
– Denne boblen av kunnskapsløshet er nødt til å sprekke. Det er viktig at den gjør det. Skal man ta avgjørelser og valg, må man jo vite hvordan sitasjonen er. Hvis du er på ferie i Oslo, men bruker et kart over Stockholm – ja da havner du fort i problemer.
– Du har undervist selv i mange år. Blir du oppgitt over mangelen på kunnskap?
– Nei, jeg er ikke typen som lett blir oppgitt. Jeg har ikke så lang tid igjen, så dette betyr bare at jeg må jobbe hardere, sier Rosling.
Hans Rosling
- Professor i internasjonal helse ved Karolinska institutet i Sverige. Ettertraktet foredragsholder.
- På magasinet Times’ liste over «verdens 100 mest innflytelsesrike personer i 2012».
- På magasinet Foreign Policys liste over «100 tenkere som har formet verden».
- Jobber nå i all hovedsak med Gapminder, en stiftelse som har som mål å opplyse folk om utviklingen i verden.