- Før sa jeg: «Welcome to hell!». Nå sier jeg: «Welcome to beautiful Mogadishu!».
Ordene er Bashir Yusuf Osmans. Hotelldirektøren ved Peace Hotel humrer lett når han sier det.
Mogadishu var en av Afrikas vakreste byer, men det er noen år siden uttrykket «den hvite perlen ved Det indiske hav» ble brukt om byen. Osmans velkomsthilsen beskriver likevel optimismen i den somaliske hovedstaden: Tusener har returnert fra eksil og internasjonale nyhetsformidlere beskriver nå «det pulserende nattelivet» i den krigsherjede hovedstaden.
Flommer over av våpen
- Da jeg kom hit i 2010 kontrollerte Shabaab 80 prosent av byen. Nå er alt veldig mye bedre.
Det er formiddag og lunsjtid i sentrum av Mogadishu. «Abdullahi» som jobber for en internasjonal hjelpeorganisasjon, ønsker ikke sitt egentlige navn på trykk, men forteller gjerne hvordan han opplever situasjonen i landet, etter å ha bodd flere år i Europa. Nå er han tilbake for å bidra i gjenoppbyggingen av hjemlandet.
Han har akkurat rukket å si «bedre» da lyden av et skudd slår som et ekko fra murvegg til murvegg.
- Det der var nok en AK47. Sikkert fra våpenmarkedet oppi gata. Denne byen flommer over av våpen, de selges som grønnsaker selges andre steder. Det er fortsatt slik at det å ha et våpen er det tydeligste språket her; noe alle forstår. Det er virkelig helt ekstremt, sier «Abdullahi».
Han forteller at organisasjonen han jobber for må ha aksept fra den lokale klan-lederen for å kunne operere i sentrum av Mogadishu.
- Dette er et lovløst samfunn. Myndighetene kan fortsatt ikke beskytte innbyggerne. Folk forholder seg til sin egen klan, og mange klaner har sin egen milits. For at dette skal forandre seg må Somalia få et sterkt statsapparat og et retts- og politivesen.
Men det er fortsatt et stykke dit, mener «Abdullahi»:
- Om Amisom-styrkene (Den afrikanske unionens fredsstyrker, red.anm.) skulle trekke seg ut, er ikke Shabaab lenger unna enn at de tar makta igjen dagen etter.
Statskupp
Krigens speilbilde er fortsatt synlig for folk som beveger seg rundt i Somalias hovedstad: Våpen bæres helt åpent av sivile eller ulike sikkerhetsselskaper som skal skape trygghet for hjelpeorganisasjoner, investorer og andre. Byen har også hundretusener med internt fordrevne, som bor i provisoriske hjem.
Det store parkområdet mellom parlamentet og Bakara-markedet, som tidligere ble brukt av forelskede unge somaliske gutter og jenter, er blitt til en eneste stor flyktningeleir. Andre har slått seg ned i de mange ruinene som fortsatt preger bybildet.
Les også: Internt fordrevne utnyttes av kyniske krigsherrer
Men ifølge BBCs-journalist Mary Harper var Barres reformer et dårlig skjult trekk til fordel for hans egen Darod-klan. I boka "Getting Somalia Wrong" skriver hun at det var hans klan-politikk (til fordel for egen klan) som førte til voldelige opptøyer som endte med at han rømte landet 1991. Da Barres regjering kollapset oppstod et sikkerhetstomrom. Den påfølgende borgerkrigen skapte politisk anarki, og en voldsspiral som førte til humanitær krise.
Gikk veldig galt
I april 1992 bestemte FNs sikkerhetsråd å sende 3000 fredsbevarende soldater til det kriserammede landet. Men det ble raskt klart at dette ikke ville være nok: President George Bush tok grep og bestemte at USA skulle ta ledelsen i FNs Operation Restore Hope (ORH).
Med 25 000 mann skulle operasjonen trygge den internasjonale nødhjelpen, Men FN og amerikanerne forstod nok ikke den komplekse situasjonen på bakken. Flere klanmilitser begynte å se på de fredsbevarende væpnede styrkene som aktør i konflikten. Da en gruppe FN-soldater skulle beslaglegge våpen fra en av militsene, gikk det veldig galt:
24 pakistanske UNOSOM-soldater ble drept. Drapene skapte furore, og lederen for ORH, den amerikanske generalen Jonathan Howe erklærte krig mot Mohammad Farah Aidid og hans milits som skal ha stått bak drapene.
Det som skulle være en operasjon for å trygge nødhjelp til en humanitær krise var plutselig blitt en angrepskrig. Howe utlovet en belønning på 25 000 dollar for den som drepte eller fanget Aidid. I den påfølgende retorikken skal klan-lederen ha gjengjeldt gesten, og lovet dollar-belønning til den som kunne bringe ham Admiral Howe.
- Jeg er somalier, jeg er hos folket mitt. Jeg er sterkere enn alle, sa Aidid i et tv-intervju i 1993 da retorikken var på sitt heteste.
”Black Hawk down”
Drapene på de pakistanske soldatene økte spenningen mellom klanledere og de amerikanske lederne av fredsoperasjonen. I sin jakt på klan-milits, stoppet og ransaket amerikanske soldater somaliere på gata og gjorde ransakelser inne i det kjente Bakara-markedet i Mogadishu, hvor våpen og ammunisjon ble solgt side om side med grønnsaker, kjøtt og husholdningsartikler.
Noen hevder amerikanerne opptrådde alt for aggressivt i denne fasen; konflikten nådde uansett sitt topp-punkt da to amerikanske Black Hawk-helikoptere ble skutt ned over Mogadishu. I en gigantisk militæroperasjon for å redde mannskapene ble 18 amerikanske soldater drept, noen av soldatene ble slept døde gjennom Mogadishus gater. Det er usikkert hvor mange somaliere som ble drept, anslag sier det var hundrevis.
Redningsaksjonen ble sett på som et gigantisk nederlag for amerikanerne. Mindre enn seks måneder senere var alle amerikanske soldater hentet hjem, og en svekket og demoralisert FN-operasjon haltet videre før den ble avsluttet året etter: Det internasjonale samfunnet var slått tilbake av somaliske krigsherrer, under det som av mange blir omtalt som en av de blodigste periodene i Somalias historie. I en krig der også FN tilslutt ble sett på som en av partene.
- Amerikanerne og FN forlot et somalia som var revet i filler. Operasjonene på 90-tallet er nok oppskriften på hvordan man ikke skal opptre i en slik situasjon. Jeg var der, og de såkalte fredsbevarende styrkene gjorde lite for å sikre gatene i Mogadishu. I starten var amerikanerne ganske effektive i å sikre humanitære leveranser til et trengende folk. Men de blinket seg ut noen av militsene og ga dem spesielt hard behandling, sier BBCs afrika-redaktør og forfatter av boka “Getting Somalia Wrong”, Mary Harper, til Bistandsaktuelt.
- Til slutt endte de opp med å bli sett på som en part i konflikten, gjemte seg inne i sine militærleire, og lot svette unge krigere, ville i blikket, bak på lasteplanet av technicals, ta over gatene i Mogadishu. Den konstante skytingen og bombingen drepte titusenvis av mennesker, og skadet og fordrev enda flere. Da de utenlandske troppene dro, forlot de en by i hendene på krigsherrene Mohammad Farah Aidid og Ali Mohamed Mohamed. Nå vet vi utfallet av denne ødeleggende perioden i Somalia: Amerikanerne kom når det var kaos, men da de dro var kaoset enda større, sier Harper.
Ledes av norsk-somalier
Etter mer enn tjue år med krig og konflikt ble et nytt føderalt parlament innsatt i august i fjor. 275 parlamentsmedlemmer ledet av norsk-somalieren Mohamed Osman Jawari fra Rahanweyn-klanen, valgte Hassan Sheikh Mohamud fra Hawiye-klanen som landets president.
Valget ble av flere karakterisert som tendensiøst, men som FNs generalsekretær Ban Ki Mon skriver i sin rapport fra januar i år: "…det var likevel det mest transparente og representative valget i Somalia de siste 20 årene, og det første til å bli holdt innenfor landets grenser".
I oktober utpekte presidenten Abdi Farah Shirdon som statsminister. Shirdon, fra Marehan Darod-klanen ble valgt med et overveldende flertall i parlamentet. Med tre av de største klanfamiliene inkludert i landets toppledelse, uttrykte somaliske kommentatorer i hovedsak optimisme. Men med en vesentlig slankere statsstruktur ble det påpekt at viktige utfordringer som helse og utdanning ikke hadde fått egne departementer.
Les også: Intervju med den norsk-somaliske parlamentslederen Mohamad Osman Jawari.
Siad Barres fall i 1991, og det påfølgende maktvakuumet, la Somalia i hendene på krigsherrer. For mange somaliere er klanen det sosiale limet samfunnet, og uten en rettstat ble klanen også det man forholdt seg til for trygghet og rettigheter. Somalia var blitt et lappeteppe av smårike klanledere, som regjerte sine områder med støtte av velstående forretningsmenn, med våpen i hånd.
