En kombinasjon av god økonomi, økt bevissthet om verdens fattigdom og at internasjonal erfaring er etterspurt i arbeidslivet. Jeg tror det er dette som gjør frivillighetsarbeid populært, sier Julie Hart, daglig leder i Atlantis Utveksling.
Hun mener at mange har et genuint ønske om å hjelpe. Men selvrealisering står også høyt i kurs:
"Folk vil ha noe annerledes å legge ut på Facebook"
– Vi realiserer drømmer. Folk vil ha mer med hjem enn vakre bilder. De vil ha noe annerledes å legge ut på Facebook. «Likes» er den nye valutaen, sier Flavia Forster, commercial manager i Kilroy Norway AS.
Ingen kvalifikasjoner
I Norge er Kilroy Travels og STA Travels de største kommersielle aktørene som selger frivillighet i utviklingsland. X-plore, Internasjonal Dugnad og Projects Abroad er andre. Atlantis Utveksling, som er en non-profit organisasjon, er den norske aktøren med lengst erfaring.
Kundegruppen domineres av jenter i begynnelsen av 20-årene. De tilbys alt fra pass av løver til husbygging, arbeid i barnehjem eller innsats for funksjonshemmede og kvinners rettigheter. Men til tross for tunge fagfelt, understreker samtlige reiseoperatører at det ikke er nødvendig med forkunnskaper. Kilroy skriver på sine nettsider at det viktigste er et «åpent sinn» og fleksibilitet.
«Godt forberedt»
– Er det forsvarlig å sende ut folk uten erfaring og kompetanse?
– Vi legger stor vekt på at de frivillige skal forberedes godt. Etter ankomst får de en introduksjon i kulturelle forhold, forklarer Kristina M. Lie-Hagen, prosjektrådgiver i Projects Abroad.
Atlantis tilbyr ingen egne kurs, men har informasjonsmøter og samtaler med deltagerne på telefon før avreise. I tillegg sender firmaet ut praktisk informasjon på e-post.
Forster sier at selskapet er opptatt av å skape riktige forventninger for ikke å få misfornøyde kunder. Hun forteller at de fleste som reiser er i begynnelsen av 20-årene. Det samme opplyser Projects Abroad og Atlantis. Samtidig erkjenner de at mange unge får et kultursjokk i møte med fattigdom og kummerlige boforhold.
Tar jobber fra lokale
Mens de kommersielle selskapene satser på ufaglært arbeidskraft, vil ingen av de store norske bistandsorganisasjonene ha frivillige på prosjekter i utviklingsland.
– Det er uaktuelt å bruke norske frivillige til å gjøre en jobb som kan gi inntekt og arbeidserfaring til lokale. Vi ville risikere at partnerorganisasjoner mistet all tillit til Kirkens Nødhjelps arbeid, sier Sindre S. Tollefsen, seksjonsleder i Kirkens Nødhjelp.
Han viser til at det i flere utviklingsland er svært vanskelig for utlendinger å få arbeidstillatelse. Å bruke norske frivillige kan derfor bli sett på som et forsøk på å omgå loven, eller kan i verste fall gi mistanke om at man betaler dem i skjul.
Dessuten mener han at en utbredt bruk av norske frivillige inn i et prosjekt kan bidra til å smuldre bort det lokale eierskapet.
– I tillegg er det problematisk rent arbeidsrettslig. Hvis en frivillig blir utsatt for sykdom eller overfall, vil vi ikke kunne la være å følge dem opp ved å si at de er frivillige.
Eksport av udugelighet
– Har bistanden blitt for profesjonalisert hvis ikke «vanlige folk» kan bidra?
– Nei, vi mener at bistanden må være profesjonalisert. Det holder dessverre ikke med et stort hjerte om man ønsker gode faglige resultater. Utviklingsarbeid er et fagfelt hvor det trengs kunnskap og forståelse av tiltakets plass i den store sammenhengen. Men på innsamlingssiden er det selvfølgelig behov for at «vanlige folk» hjelper til, sier fungerende utenlandssjef Markus Aksland i Redd Barna.
"Det holder dessverre ikke med et stort hjerte"
Tollefsen i Kirkens Nødhjelp er enig:
– Det finnes nok historier om ting som gikk galt på grunn av manglende kunnskap. Vanlige folk kan fortsatt bidra, men å bidra er ikke det samme som å kjøpe en bistandstur. Det er ikke gitt at den måten en selv ønsker å bidra på er den mest hensiktsmessige, sier han.
Han understreker at organisasjoner i Norge lærer opp sine frivillige og har retningslinjer for hvordan de forholder seg til sårbare grupper. Da er det en selvfølge at en ikke trenger mindre siling og opplæring for å reise til en helt fremmed kultur, slår han fast.
– Ikke bistandsarbeid
Hart i Atlantis mener frivillig arbeid ikke er det samme som bistandsarbeid. På nettsidene understrekes det at frivillig arbeid skiller seg fra bistandsarbeid ved at kvalifikasjoner ikke er nødvendig.
– Meningen er at de frivillige skal assistere lokalt ansatte på prosjekter og være en ekstra ressurs som prosjektet ellers ikke ville hatt råd til å betale for, sier Hart.
Forster har hørt kritikken av bistandsturismen før, men lar seg ikke overbevise:
– Jeg tror på produktet vi selger. Det er ikke bistandsarbeid i tradisjonell form og konkurrerer ikke med det arbeidet de store aktørene gjør. Dette er lokale prosjekter med lite penger. Våre frivillige bidrar til at prosjektene kan opprettholde aktiviteten, sier hun.
Internasjonal bransje
Forster forklarer at firmaet bruker mye tid på å besøke samarbeidspartnere. – Partnerne får vi kontakt med via messer i utlandet eller andre eksisterende leverandører. Vi sjekker alltid referanser på prosjektene og partnere, understreker hun.
Lie-Hagen forteller at Projects Abroad på verdensbasis sender ut mer enn 8000 frivillige årlig.
– Det totale antall arbeidstimer som blir utført av våre frivillige er et betydelig bidrag, sier hun.
Godhetens pris
Men godhet er ikke gratis: Å jobbe fire uker frivillig på barnehjem i Mosambik med Atlantis koster for eksempel 15 500 kroner. I tillegg kommer flybillett og lommepenger.
– Er det å hjelpe bare noe de med fet lommebok kan unne seg?
– Det er ikke mitt inntrykk. De fleste er unge og har jobbet og spart penger lenge. De investerer mye tid og innsats for å få det til, sier Julie Hart i Atlantis.
Pengene dekker kost og losji, administrasjon og nød-telefon i tilfelle noe skulle oppstå.
Advarer mot å gi
Både Kilroy og Atlantis advarer deltagerne mot å gi penger direkte til prosjektet:
– Vi forbereder deltagerne på at de lokalt ansatte kan komme til å spørre om penger. Men det er bedre å gi bøker og blyanter eller andre ting som kan være en ressurs for prosjektet. Det kan være vanskelig å holde oversikten over hva pengegavene går til etter man har reist hjem, sier Hart.
Men Atlantis forsikrer om at også deler av deltageravgiften går til å støtte prosjektene.
"Bistandsturister legger igjen mer penger i lokalsamfunnet"
– For eksempel har vår partner i Swaziland og Mosambik bygget flere omsorgssentre. Også skoletoaletter er bygget med penger fra de frivilliges deltageravgift, sier Hart.
I Kilroy går ingen av pengene til prosjektene, det er tiden og arbeidskraften til de frivillige som er bidraget.
Legger igjen penger
Redaktør Helge Baardseth i reisemagasinet Vagabond forteller at fattigdomsturismen har eksistert i årtier, men det er først de siste årene at tilbudet har blitt kommersialisert.
– Slik reisevirksomhet behøver ikke å være negativt. Bistandsturister legger igjen mer penger i lokalsamfunn enn «vanlige» turister ofte gjør. De handler på lokale markeder og betaler vertsfamiliene de bor i. Kanskje de bidrar vel så mye på denne måten som arbeidet de utfører på prosjektene, sier han.
Er bistandsturisme den nye dannelsesreisen? Les journalistens kommentar her