– Dette landet kunne ha blitt Somalia. Men se hvor vi er nå!, utbryter den unge kvinnen i stolen tvers overfor oss.

Vi er i Rwandas finansdepartement, og snakker med husets nest mektigste kvinne, departementsråd Kampeta Sayinzoga. Den 33-år gamle økonomen, med utdannelse fra Storbritannia og fartstid fra Verdensbanken, tilhører den nye generasjonen unge, velutdannede ledere. De som leder an i «det nye Rwanda», landet som oser av selvtillit og ligger i toppsjiktet på de fleste kåringer av framskritt i Afrika.

Dette er landet i Øst-Afrika der folk har bred tillit til landets institusjoner, inkludert politi og domstoler. Dette er landet der folk, i motsetning til de fleste andre land i regionen, slipper å betale bestikkelser for å få barnet sitt inn på skolen eller for få utført en operasjon på sykehuset. Dette er også landet som kan vise til størst økonomisk vekst i regionen og som er kåret til Afrikas mest næringslivsvennlige og ubyråkratiske. Og det er landet som ligger i tetsjiktet på de fleste målinger av framskritt innen fattigdomsbekjempelse, helse og utdanning.

• Les også: Ville ikke overlevd uten kuvøse

– Hva er hemmeligheten bak Rwandas utviklingssuksess?

Vi har akkurat stilt departementsråden spørsmålet. Kampeta Sayinzoga har gitt oss et langt og velformulert svar; om sterkt lederskap, presidentens visjoner, politisk vilje, økonomisk vekst, internasjonalt samarbeid, stø kurs og gode utviklingsstrategier. Men hun avslutter altså med sin punchline om Somalia.

Somalia

Den historiske parallellen til det fattige landet på Afrikas Horn er åpenbar, akkurat som kontrasten er slående. To land som på midten av 1990-tallet ble ødelagt av krig og kaos. To land med det samme dårlige utgangspunktet. To land som har endt opp i helt ulike situasjoner.

Da Somalias diktator Siad Barre forlot Mogadishu i 1991 ble det innledningen til over 20 års politisk kaos: opprørsgrupper i krig, kriminalitet, flyktningstrømmer, kidnapping og terror. Et folk i daglig utrygghet og nød. Et land uten styring, der vold har vært metoden for å skaffe seg makt og penger. 

Da Paul Kagame og hans tutsi-dominerte opprørsbevegelse inntok Rwandas hovedstad Kigali i 1994 stanset han en pågående massakre. Mennesker fra en folkegruppe hadde slaktet ned en annen. I løpet av noen uker ble hele landsbyer rasert og hundretusener drept – menn, kvinner og barn. De aller fleste ofre var tutsier. Klubbet ned med stokker og jernrør, stukket ned og halshugget med jungelkniver eller steinet til døde. Over 1 million mennesker ble drept, ifølge myndighetene.

• Les også: - Barna mine skal vokse opp i Afrika

Stoppet blodbad

Kagame var redningsmannen som stoppet nedslaktingen av tutsi-folket. Slik oppfatter de fleste rwandere det. Også de fleste hutuer var glade for at blodbadet stanset og at ekstremistene som ledet landet ble kastet.

Opprørernes inntog og maktovertakelse i Kigali markerte slutten på det verste folkemordet i verden etter 2. verdenskrig. Det kunne ha blitt begynnelsen på et gigantisk hevnoppgjør der en tutsi-dominert hær gikk løs på landets hutuer. Krigen fortsatte i DR Kongo dit mange hutu-soldater flyktet, men for folk i Rwanda ble det begynnelsen på en epoke med fred, forsoning, rettsoppgjør og gradvis gjenoppbygging av et ødelagt land. Et land dominert av en mektig leder. En leder med sterk politisk og militær kontroll over egen befolkning. Men også med klare ideer om hvordan landet skulle utvikles.

Visjon

– Hans bidrag kan ikke undervurderes. Presidenten har hatt en visjon for hvordan landet skulle utvikles. Og politisk vilje, til å gjennomføre sine ambisiøse mål, sier Sayinzoga.

•  Les også: Styrer med hevet stokk

Vi spør mange i Rwanda om årsaken til landets framgang og om presidentens rolle. De vi snakker med er representanter for regjeringspartiet, andre er uavhengige. Noen er offentlig ansatte, andre er representanter for næringslivet eller frivillige organisasjoner. Noen støtter presidenten lojalt, andre er kritiske til sider ved demokrati og menneskerettigheter. Noen er rwandere, andre er utlendinger som jobber i landet. Men alle svarer de omtrent det samme: Visjon, politisk vilje, sterkt lederskap.

Øst-Tyskland

Ved parlamentsvalget i høst fikk Kagames regjeringsparti 79 prosent av stemmene. Valgdeltakelsen var på utrolige 98 prosent.

– Dette kan vel ikke stemme? , spør vi FN-sjefen i landet, gambiske Lamin Momodou Manneh. Han har fartstid fra FN-tjeneste i en rekke afrikanske land.

– Jo, det tror jeg faktisk, sier den erfarne diplomaten. Han fortsetter: – Husker du Øst-Tyskland?

– Ja, du tenker på Øst-Tyskland i tida før murens fall, et totalitært samfunn med omfattende overvåking av egne borgere?

– Nettopp. Også Rwanda har slike kjennetegn, selv om det ikke er like åpenbart. Det er et lite land, og et gjennomorganisert samfunn fra topp til bunn, der folk passer på hverandre. Det er også et element av frykt i dette. De er litt redde for å bli rapportert dersom de ikke stiller opp. Er det valg, så synes folk det er tryggest å møte opp.

– Og de er redde for å stemme på noe annet enn regjeringspartiet?

– Slik kan det også være.

Resultatkrav

Bistandsaktuelt prøver å presse ut av FN-sjefen noen kritiske merknader om de negative sider ved det gjennomorganiserte, fryktbaserte overvåkingssamfunnet, men blir høflig avvist. Den gambiske diplomaten gleder seg over å være i et afrikansk land som endelig er i stand til å «levere varene»: politisk stabilitet, økonomisk vekst og solid framgang på de fleste av FNs utviklingsmål.

Det er de positive sider ved «et kontrollert samfunn» Manneh ønsker å snakke om. Han forteller om hvordan alle ledere i det rwandiske myndighetsapparatet har «performance contracts», resultatbaserte kontrakter som de må leve opp til og svare for i årlige eller halvårlige medarbeidersamtaler med sin sjef. Hvis de ikke «leverer varene», kan de fort miste jobben.

Det er et kontrollsystem fra topp til bunn. Nederst i et system med stat, region, distrikt, kommune og landsby finner vi til slutt en egen administrativ enhet – en rode bestående av ti husstander, m  ed en egen valgt leder. Hans eller hennes oppgave er å sørge for at hver enkelt av husstandene gjør «jobben sin».

Dugnad

Noen dager tidligere har vi vært vitne til et annet særegent rwandisk fenomen: Umuganda – den månedlige obligatoriske dugnaden i nærmiljøet. Vi har avtalt med vår sjåfør og tolk at han skal møte oss klokken 8 på hotellet. En drøy time forsinket er han på plass, men tydelig stresset over situasjonen.

Årsaken blir etter hvert tydelig for oss: Veiene er fulle av kontrollposter. Politiet er på plass, for å sikre at alle rwandere møter opp til dugnad i nærmiljøet. Skal man noe annet, må man søke på forhånd til det lokale myndighetskontoret. Eller betale en sviende bot.

Etter hvert kommer vi oss gjennom tre politikontroller – og fram til bydelen der dugnaden skal avholdes, uten å bli bøtelagt. På sletten utenfor den lokale skolen i Muyangye har et par hundre mennesker allerede vært samlet i et par timer. Rwandere fra alle samfunnslag. I dag har de en felles oppgave. Å lage grunnmur til nye skolebygninger. De sterkeste unge mennene er utstyrt med hakker og spader. Andre kjører trillebår, bærer stein eller gjør andre dugnadsoppgaver.

Folkemøte

Etter hvert avsluttes morgenens dugnad, og folk samles i en ring rundt de lokale lederne. Umuganda er en anledning til å informere folket om deres rolle i Rwandas utvikling, og det er en anledning til å samle inn penger. De som har litt til overs bidrar økonomisk, de som er fattige bidrar med litt mer arbeid.

– Tre nye skolebygninger skal på plass før året er omme. Myndighetene vil bidra med 2 millioner rwandiske franc, dere i lokalsamfunnet må stille opp med 4 millioner. I første omgang er det sement som må kjøpes inn, forklarer den lokale ordføreren Ndamage Paul Jules.

Ordføreren har selv svingt jungelkniven og båret stein denne lørdagen. Akkurat som landets øvrige politiske ledere må han ut på grasrota og jobbe en gang i måneden. 

Naboens hushjelp

President Paul Kagame deltar selv på den månedlige utviklingsdugnaden.

– Presidenten krever at ledere skal framstå som gode eksempler for folket. Å betale seg unna, er ikke lov, forklarer departementsråden i Finansdepartementet Kampeta Sayinzoga oss senere.

Hun må også møte opp, og jobber side om side med naboens hushjelp.

– Vi snakker sammen. Hun forteller meg om det som opptar henne. Dette er selve skjønnheten ved Umuganda-møtene. Du oppnår ikke det samme om folk blir informert gjennom radioen. Dette skaper sterkere bånd, det er med på å knytte befolkningen sammen, sier departementsråden.

«Umuganda» har lange tradisjoner i landet, men det var først med Kagame og Rwanda Patriotic Front at dugnaden ble lovfestet og obligatorisk.

Annerledeslandet

Vi merker det selv også: Annerledeslandet Rwanda . Det er rent og pent overalt. Folk kan få kjeft om de ikke feier foran huset sitt, eller om de stiller på møter i skitne klær, blir vi forklart. Noen vestlige journalister har kalt det «Afrikas Singapore».

– Plastposene mine ble beslaglagt!

En norsk kvinne vi møter på hotellet i Kigali forteller overrasket hva som skjedde da hun skulle passere grensen, på vei fra et tjenesteoppdrag i DR Kongo. For rwandere er det ikke overraskende. Forbud mot plast bæreposer er en selvsagt del av Paul Kagames miljølovgivning, på linje med en rekke andre påbud og forbud.

I løpet av halvannen uke kjører vi noen hundre mil i dette landet. Det er ikke bare veistandarden som er mye bedre enn i andre afrikanske land vi har besøkt. Uansett hvor vi kommer, selv langt fra hovedstaden, har mobiltelefonen dekning, både for telefoni og datatrafikk.

Presidentens visjon om å knytte alle deler av landet til internett via bredbånd er i ferd med å bli satt ut i livet. 3000 kilometer med bredbånd, på kryss og tvers av det lille landet, er det endelige målet. I barneskolene, der «One laptop per child», er under utprøving, skal Rwandas barn heretter kunne kommunisere med andre barn over hele verden.

Lite korrupsjon

Sikkerheten er også bedre. Folk beveger seg trygt på gatene i de fleste deler av hovedstaden også etter mørkets frambrudd. Mens folk i andre østafrikanske land har en grunnleggende mistillit til politi og rettsvesen og ofte unnlater å anmelde forbrytelser, er det annerledes i Rwanda. Flere anmelder saker til politiet. Over 70 prosent av Rwandas befolkning har inntrykk av at det er svært lite korrupsjon i landet, og nesten 90 prosent mener at korrupsjonsnivået er synkende.

I hovedstaden Kigali ser vi unge jenter praie motorsykkeltaxier for å bli kjørt alene hjem fra jobben. En obligatorisk registreringsordning for taxisjåfører og motorsykkelhjelmer med like registreringsnumre for sjåfør og passasjer er med på å redusere faren for overgrep.

Tillit til politiet

Det langsiktige, bevisste arbeidet med å bygge ned motsetninger mellom hutuer og tutsier kan være noe av forklaringen på landets relative suksess med å skape trygghet for sine innbyggere. I Kagames Rwanda finnes det ikke lenger id-kort som deler folk inn etter etnisitet.

– Det er forståelig at landets ledere prøver å fjerne den etniske skillelinjen, men virkemidlene som tas i bruk er til tider svært hardhendte. Spørsmålet er også om dette på lengre sikt kan virke mot sin hensikt, sier Afrika-eksperten Morten Bøås.

Landet har hatt sitt rettsoppgjør etter folkemordet, de såkalte gacaca-domstolene, og titusener er blitt dømt til fengselsstraffer.

I dag er alle rwandere, ikke hutu eller tutsi. Ekteskap på tvers av folkegruppe er igjen blitt vanlig, slik det var også før hutu-ekstremister gjorde det lille landet om til et helvete av frykt og terror på begynnelsen av 1990-tallet.

Rask vekst

Rwanda er et land i rask økonomisk vekst. Økende produktivitet i jordbruket er en del av hemmeligheten. Siden 2001 har avlingene per kvadratkilometer mer enn doblet seg. Samtidig er store nye områder omgjort til dyrkbar mark. Dette har mer enn doblet inntektene per familie på landsbygda, der flertallet av befolkningen bor.

Økende vekst og velstand kommer til syne både i trafikken, i butikkene og på byggeplassene. Vi merker det i storbyen Kigali også, der vi kjører på perfekte veier med automatiserte trafikklys som «teller ned til grønt». Og folk venter tålmodig og i frykt for politiets strenge bøter. I kveldsmørket er veiskulderen markert med titusener av små røde lys. Bilparken er bedre enn i andre afrikanske hovedsteder. Over alt er det arbeid på gang. Nye forretningsbygg, banker og hoteller skyter i været.

Hotell Rwanda

– Vi merker den økende konkurransen, forteller markedsdirektør Sacha Haguma på Hotel des Mille Collines, bedre kjent som åsted for begivenhetene som ledet til filmen «Hotell Rwanda».

Her ble omlag 1200 gjester, de fleste tutsier, reddet fra hutumilitsen som spredte frykt utenfor hotellportene våren 1994. Det skjedde takket være kreativitet, kontaktnett og en fast holdning fra den daværende hotelldirektøren Paul Ruzesabagina.

I dag er det langt mer fredelige bekymringer som preger ledelsen ved «Hotel Rwanda». Det fire-stjerners hotellet er ikke lenger byens beste.

– Et annet hotell har fem stjerner, vi har fire, og stadig bygges det nye hoteller. Mens vi i flere år hadde et svært godt belegg, er det nå en viss nedgang på grunn av konkurransen. Men vi klarer oss fortsatt godt, forteller Haguma.

Overnattingsgjestene, de fleste utlendinger på forretningsreise, er hovedinntektskilden, dernest møter og konferanser. I helgene, og særlig på søndager, setter også den voksende rwandiske middelklassen et sterkt preg på svømmebassenget og restauranten. Europeiske turister på vei til gorilla-safari må tåle at høylydt rwandisk barnelatter blander seg med diskomusikken fra den lokale baren. I mens kan de studere den rikholdige menyen der norsk laks er en av rettene.

Økende kjøpekraft

Vekst og økende kjøpekraft kommer også til syne på det lokale markedet i Kigali, der rwandere fra alle samfunnslag skaffer seg kvalitetsgrønnsaker og middagsmat til en billig penge. Vi besøker det en lørdag kveld. Det kryr av kunder og av salgsivrige selgere. Men også av vakter, bærere og kontrollører.

Som ellers i landet er det et hakk over vanlig østafrikansk standard – mindre stank, mindre støy, mer velordnet, rent og ryddig. Og med et godt utvalg av elektronikk-sjapper, innimellom mat og drikke: Det kryr av småboder som selger billige tv-er, kjøkkenvifter og siste nytt i mobiltelefoner.

Både grønnsakselgerne og eieren av mobiltelefonkiosken rapporterer om økende omsetning og gode tider.

– Før solgte jeg en mobiltelefon om dagen. Nå selger jeg gjerne ti, forteller 23-årige Emmanuel Nshimiyimang.

Inspirasjonskilde

Richard Sebizera er «Øst-Afrikas EU-sjef», generalsekretær i Det østafrikanske fellesmarkedet, en organisasjon som omfatter landene Kenya, Tanzania, Uganda, Burundi og Rwanda, og som har store planer om å utvikle økonomisk samarbeid og intraregional handel. Han ser Rwanda som en inspirasjonskilde for de andre landene i regionen, et lokomotiv for økonomisk utvikling.

– Rwanda er det mest næringslivsvennlig landet i hele Øst-Afrika, et land i rivende utvikling. Det har skjedd til tross for at det er et land med begrensede naturressurser og samtidig med at landet har klart å bringe om lag 1 million rwandere ut av fattigdom på fem år, fastslår Sebizera.

Med god hjelp av Verdensbanken har landet siden 2001 gjort mye for å fjerne byråkratiske hindringer og forenkle dagliglivet for næringslivet, blant dem gründerne. Mens det tidligere i gjennomsnitt tok 14 dager å få registrert et selskap, tar det i dag maksimalt tre dager, ifølge Verdensbanken. Selv sier rwandere vi snakker med at de nå kan garantere registrering av et foretak innen 24 timer.

Ambisiøs plan

Den nye næringslivssatsingen blir lagt merke til internasjonalt. I 2010 ble Rwanda kåret til «Best Performer» i Verdensbank-rapporten «Doing Business», etter at å ha gjort det største framskritt i næringslivsvennlighet noe land har gjort noen gang. Men Rwanda gir seg ikke der: nye, «hårete» mål er på gang. Det forteller Tony Nsanganira, «chief operation officer» i det statlige næringslivsorganet Rwanda Development Board, et gigantbygg i glass og betong som troner mektig på en av Kigalis mange åser.

– Vi har i flere år hatt en økonomisk vekst rundt 7-8 prosent, men er fortsatt et utviklingsland. Innen 2020 er målet å gjøre Rwanda til et mellominntektsland. Da må vi ha en årlig vekst på 11,5 prosent de neste årene.

Han forteller at primærjordbrukets andel av verdiskapningen, etter planen, skal reduseres fra 35 til 25 prosent. Ny produksjonsvekst og nye arbeidsplasser skal skapes innenfor industri og tjenesteproduksjon som finans, logistikk og turisme, men også i form av et mer avansert og diversifisert jordbruk.

Presidentens rolle blir hele tiden trukket fram. Det er hans politiske plan «Visjon 2020» som er ledestjernen.

– Presidenten selv inspirerer oss. Vi finner oss til rette innenfor hans visjon. Men et land er ikke én mann alene, det er viktig at vi bygger gode institusjoner som kan bære visjonen videre, sier Nsanganira.

Twitter-presidenten

Kagame, selv en ivrig teknologi-entusiast, er opptatt av at næringslivet skal være moderne og innovativt. Han er ofte på twitter og facebook der han skriver om sine politiske mål, for eksempel at investorene skal oppfatte Rwanda som trygt, kompetent, ukorrupt og ubyråkratisk. Et sted der utlendinger og eksilrwandere kan investere sine penger, med mulighet for god inntjening.

Omstillingen av næringslivet og innsatsen for å skape nye arbeidsplasser blir også trukket fram som den viktigste nøkkelen til langsiktig suksess innen fattigdomsbekjempelse. Samtidig er målet for landet å fortsette å redusere avhengigheten av bistandsgiverne. I dag finansierer bistandsgiverne 40 prosent av statsbudsjettet. Verdensbanken, FN, USA og Storbritannia er de største bistandsgiverne.

FN-sjef Lamin M. Manneh er optimist på Rwandas vegne, og gleder seg over at landet er ett av de afrikanske landene som når alle sine tusenårsmål innen 2015.

– Enhver som er blitt kjent med den besluttsomheten som preger dette landet vil ha tiltro til at Rwanda vil nå sine mål, fastslår han.

– Og kritikken av menneskerettigheter og demokrati?

– Mye av denne kritikken er overdrevet. Deler av det internasjonale samfunnet forstår ikke hvordan Rwanda må sees i lys av folkemordet i 1994. Det er ennå en del mangler hva gjelder individers rettigheter, men Rwanda er på rett spor.

 

Styrer med hevet stokk

Mens Rwandas president får mye skryt i vesten for sitt lands reformer og utviklingsresultater, er det lite beundring av hans holdning til menneskerettigheter og demokrati. Hvem er egentlig den magre mannen som styrer Rwanda?

Av Gunnar Zachrisen

Sist oppdatert: 19.04.2015 16:07:28