Bolivianerne håper at presidentvalget skal bli gjennomført den 6 september. Mange land har gjennomført valg de siste månedene, men minst 66 har utsatt på grunn av Covid-19, ifølge IDEA International. 22 av disse var nasjonale valg og folkeavstemminger. Utsettelse av valg kan ha store politiske konsekvenser. I land som Bolivia der demokratiet var under angrep allerede før pandemien, er konsekvensene store.
Det var stor oppmerksomhet om presidentvalget i Bolivia i oktober i fjor, men siden det har interessen dødd ut. Det er likevel et viktig land å følge med på, fordi Bolivia har tatt tak i to av Latin Amerikas viktigste utfordringer; fordeling og demokratisering.
Påstander om valgfusk førte til kupp
Den daværende presidenten, Evo Morales fikk mye kritikk fordi han i 2016 tapte en folkeavstemning om gjenvalg, men likevel fikk Grunnlovsdomstolen til å åpne for det. Dette kombinert med en økende misnøye, spesielt blant Bolivias urbane befolkning, gjorde at det var stor spenning rundt valget.
For første gang på 14 år så det ut til at den populære presidenten kunne tape. Han ble valgt til president i 2005, og i 2009 ble det vedtatt en ny grunnlov. Morales ble gjenvalgt med stort flertall i både 2009 og 2014, samtidig som partiet hans, kalt Bevegelsen for Sosialisme (MAS) vant flertallet i Kongressen.
Morales og MAS fikk flest stemmer også i fjor. Før stemmene var telt ferdig, samlet opposisjonen seg imidlertid om påstanden om valgfusk. Morales avtalte gransking med Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS). Opposisjonen ville ikke avvente granskingen, manet til opprør, brente valglokaler og resultatet ble statskupp.
OAS konkluderte i sin rapport at det var uregelmessigheter ved valget. OAS sin rolle er imidlertid svært omstridt, og framstående valgeksperter blant annet fra Det teknologiske instituttet i Massachusetts (MIT) har konkludert med at OAS sin rapport slett ikke underbygger påstanden om valgfusk.
Ekstreme aktører utnyttet protest
Den urbane middelklassens protest mot Evo Morales var reell. Denne protesten ble imidlertid utnyttet av mer ekstreme aktører fra den politiske høyresiden, hvilket brakte både politiet og militæret på banen. Enda en gang var militæret tungen på vektskålen som avgjorde resultatet.
En overgangspresident og regjering ble innsatt uten at grunnlovens prosedyrer ble fulgt. Den høyreekstreme Janine Añez ble tatt i ed uten å ha et mandat fra folket. Hennes hovedoppgave er å gjennomføre valg innen tre måneder. Regjeringen har fra starten gått lenger enn det, og åpnet straks dørene igjen for USA og antinarkotikabyrået DEA (Drug Enforcement Administration, red. anm.) som igjen har økt sin kontroll i høylandet. Staten svekkes i sin velferdspolitikk, jordreformen reverseres, mens private selskaper skal beskyttes og kampen står om de store litiumreservene.
Nå har det gått 8 måneder, og det er klart at den midlertidige presidenten og hennes støttespillere har ambisjoner om å rive ned endringene som har skjedd i Bolivia de siste tiårene. De ønsker også å forhindre at MAS, partiet med størst oppslutning i landet, skal komme tilbake til makten. Presidenten har selv utropt de sosiale bevegelsene i landet til fiender og lovet å ta knekken på dem. Bevegelsene har opplevd trakassering og undertrykkelse. Det blir ikke mer demokrati av en sånn framgangsmåte.
Etterlatt inntrykk av den internasjonale pressedekningen, med hederlige unntak, er at Morales var en diktator som truet demokratiet. Det er imidlertid god grunn til å hevde at prosessen i Bolivia var en omfattende demokratisering. Denne prosessen utfordret strukturen i landet der urfolk, som utgjør et flertall av befolkningen, stod nederst på rangstigen, både økonomisk, sosialt og politisk.
Respekterer ikke ytringsfriheten
Evo Morales ble Bolivias første statsleder fra urfolket da han ble president. For mange personer fra landets eliter var dette helt uakseptabelt. Det var ren rasisme som møtte den nyvalgte presidenten. Da opposisjonen brente urfolksflagget «el Wihpala», opplevde urfolksbevegelsene dette som en trussel og som et gufs fra fortiden.
Stor økonomisk vekst har gjort de rike rikere siden 2005. Inntektene til folk flest økte imidlertid også, og nye grupper – også urfolk – ble en del av middelklassen. Den store endringen er likevel at vanlige folk fikk større innflytelse, og at overklassen følte seg truet. Makt og privilegier er viktigere enn rikdom, særlig når folk flest rykker innpå.
Endringene ble en trussel når nye grupper fikk posisjoner som tidligere var forbeholdt de få. Urfolk kom inn i regjering, i kongressen og i statsapparatet. Valgloven ble endret, og det kom krav om 50 prosent kvinner på valglistene. Antallet kvinner med politiske verv øke sterkt.
Den midlertidige regjeringen har fått kritikk for å ikke respektere ytringsfriheten. I 2011 førte en ny lov til demokratisering av media. De kommersielle kanalene fikk ikke tilgang til mer enn en tredjedel av frekvensene, staten en tredjedel, og en tredjedel ble delt mellom urfolk og sosiale organisasjoner.
Dette ga helt nye muligheter for både urfolk og lokalsamfunn til å nå ut med informasjon om spørsmål de var opptatt av på deres eget språk. I 2019 fantes det 94 urfolksradioer i landet. Disse ble sterkt angrepet under opptøyene rundt valget, og i januar i år hadde 53 radiokanaler blitt enten stengt eller tvunget til å slutte å sende ut informasjon. Mange spilte bare musikk.
I mai gikk presidenten igjen til angrep på radioene for å konspirere mot regjeringen og annonserte at de ville ta kontroll over urfolksradioene.
Bevegelser er prosessens ryggrad
Landsbygda har alltid vært organisert med allmøter og valgte ledere. Men samarbeid og organisering på fylkes- og nasjonalt nivå begynte med inspirasjon fra gruvearbeiderne og fagbevegelsen. I 1979 ble Den eneste faglige konføderasjonen av arbeidende bønder i Bolivia (Confederacíon Sindical Única de Trabajadores Campesinos de Bolivia – CSUTCB) dannet.
Etter hvert viste bevegelsen styrke på nasjonalt nivå. CSUTCB har laget egne regler for å sikre forankring på landsbygda og å unngå splid. Det gjør de ved å sikre at alle de tre landsdelene – høylandet, dalene og lavlandet - er representert i den nasjonale ledertrioen. I tillegg må de tre være fremmet av sine hjembygder, og de kan ikke ta mer enn ett gjenvalg.
Evo Morales har stått fram som den store lederen, men det har vært de sosiale bevegelsene av urfolk og bønder som har vært ryggraden i prosessen. Evo Morales kom selv fra bondeorganisasjonen.
Organisasjonene, som utgjør grunnfjellet i partiet MAS, ble i de første årene ofte konsultert av regjeringen. Men etter at Morales og MAS vant valgene i 2014 med stort flertall, tok regjeringen sterkere kontroll mens organisasjonene ble redusert til støttespillere.
Da Morales vant det første valget i 2005, var slagordet «vi er alle presidenter». Ved valget i 2019 regnet mange ham som «uerstattelig», mens andre tidligere tilhengere ikke lenger ville stemme på ham. Fram mot valget i september 2020 har MAS en ny kandidat, Luis Arce, og MAS er fortsatt det største partiet på meningsmålingene. På mange måter kan vi si at det er organisasjonene i sivilsamfunnet som er sterke, ikke partiene.
Det må bli avholdt valg
Det skulle vært organisert valg i Bolivia i mai, nå er det satt en ny dato i september. Pandemien har rammet Bolivia hardt, og regjeringen har blitt sterkt kritisert for måten de har håndtert krisen. Mer spesifikt har regjeringen blitt kritisert for bruk av politi og militære mot befolkningen, mangel på utstyr på sykehus og for å bruke store midler uten at støtten kommer fram.
Pandemien ga regjeringen en mulighet til å utsette valget. Ettersom Añez ikke har stor oppslutning og høyresiden er splittet, ville regjeringen gjerne utsette valget ytterligere. Organisasjonen av gruvearbeiderne har gått ut med krav om at valget må bli gjennomført i september. De får støtte fra mange organisasjoner. De har blitt møtt med represalier, men organisasjonene har sterk mobiliseringsevne.
Valgkampen vil nok bli preget av fortsatt trakassering av organisasjonene, særlig de som representerer urbefolkningen, og trusler om at valget vil øke smitten. Demokrati er mye mer enn valg, men det er avgjørende at valget blir avholdt for å unngå at krisen blir dypere. Stans smitten – ikke demokratiet, var mottoet for Norsk Folkehjelps 1. mai-kampanje. Det slagordet passer godt for Bolivia nå.
